Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ja. Og det synes.
Jeg har inntrykk av at de lederne som har vært i denne tråden virkelig gjør en god jobb. Og da håper jeg virkelig ikke dere tenker at det som sies om dårlig lederskap og oppfølging ved sykdom er anklager rettet mot dere. Det er jo kanskje noe av problemet generelt sett? At de som deltar i samfunnsdebatten er de som er engasjerte nok til å feie grundig for egen dør.

Jeg har flere ganger i denne tråden tenkt at det virker som om dere er utrolig gode ledere å ha når man er syk. Det er bare det at det er et problem at ikke alle ledere er slik. Og det problemet er helt reellt.

Men sånn blir det kanskje lett. At samvittighetsfulle arbeidstakere og ledere sitter og diskuterer engasjert, mens de som virkelig står for mye av problemet ikke er med i debatten i det hele tatt?

Det tror jeg du traff spikeren på hodet. Er det ikke ofte sånn da? At de som faktisk burde ta ting til seg, og tenke litt igjennom hvilke valg de gjør, er helt døve for slike diskusjoner fordi de ikke oppfatter at det gjelder dem også

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av Hannah, her.

Jeg tror at de fleste klarer helt fint å takle reduksjon i lønn eller 1-2 karensdager i forbindelse med sykdom. Det som er det triste, er jo for de som i utgangspunktet kanskje såvidt får det til å gå rundt i løpet av en mnd. De vil få problemer ved en sånn løsning.
Jeg tror ikke at økonomiske bekymringer, uansett om bekymringen skulle gå på om man mister hjemmet sitt, eller om man må avbestille sydenturen som man har lovet barna sine, er noe godt utgangspunkt for å få noen friske og tilbake i jobb.

Mulig mange hadde klart det helt fint, men det er også mange som ikke hadde klart det.Vi er en av de, jeg jobber i lavtlønnsyrke, jobber bare 80% og skulle jeg fått mindre betalt når jeg var syk så hadde vi måttet selge huset vårt, det er jeg rimelig sikker på.

[Katta]

Hvis man innførte karensdager ville man i hvertfall fått en ganske annerledes filosofi rundt det å bli hjemme eller ikke. Jeg vil anta at de store fagforeningene hadde stått rimelig hardt på å få en tariffavtale som dekket dette på samme måte som det nå dekkes mellomlegget mellom det nav utbetaler og full lønn. Og at endel kroniske diagnoser hadde fått fribillett, og hvor vi da gikk inn i en evigvarende debatt om hvilke diagnoser som var verdig en slik status. Og hvor fokus på legekontoret i større grad hadde blitt om pasienten fyller vilkårene for en av de tellende diagnosene, på samme måte som det gjøres med blåresepter idag. Og pasientforeninger som kjemper for "sin" diagnose. For alle andre lønnsmottakere vil det da bli en avveining sykdom/smitte --- sliten/orker --- penger hvor det sikkert hadde blitt færre som valgte å bli hjemme av de som kanskje hadde greid å gå på jobb. Både i gruppen som godt kunne gå på jobb og i gruppen som absolutt burde blitt hjemme på grunn av smittehensyn eller av hensyn til å bli frisk.

Billa: du skriver mye bra. Men jeg må korrigere deg på en ting: dette er ikke noe legene ikke bryr seg om. Slett ikke. Det blir heftig debatert i legefora også. Det er synd du har en opplevelse av å ikke få kontakt mhp tilrettelegging, men jeg vil tro det ser litt annerledes ut fra legekontoret i endel tilfeller. Det vil nok dessverre variere endel ut fra pasientlistetype hvor mange slike møter det finnes rom for. Det jeg har tro på med tanke på å få til mer aktivitet i sykmeldingsperioden (som jeg er helt enig med deg i at er riktig), er å få retningslinjer i forhold til forskjellige typer sykdom mhp hva som er et normalt forløp/behandling, jeg tenker da på de mer diffuse lidelsene som "slitenhet" og "diffuse smerter i muskel/skjelett". For mens pasienten sier at han er beordret i seng for å tenke på seg selv utad, kan det godt ha vært en litt annen type samtale som har pågått i forkant. Hvor man får presentert et menneske som ofrer seg på alle bauger og kanter, jobber 150% på jobb med en sjef som nekter å stille opp (og som nekter de små tilretteleggingsforslagene vedkommende har kommet med), en ektefelle som er borte hele tiden, ikke forstår og ikke vil dele på husarbeidet, Tre foreninger som er avhengig av en og endel diffuse plager. Så kan man undersøke, bestille noen prøver, avtale flere samtaler, foreslå trening/fysioterapi etc, men det greier ikke pasienten å følge opp fordi det er så alt for alt for mye. Og av og til er det selvfølgelig det, eller det føles i hvertfall slik. Det å skulle selge inn et aktivitetsopplegg ville nok gå lettere i mange tilfeller hvis dette var en del av en standardpakke. Hvis man krever noe av pasienter eller nekter å skrive ut sykmeldinger, ender man fort i en forumtråd som legen som ikke har noen forståelse for situasjonen (jfr andre tråder på dette forumet også.)

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Hvis man innførte karensdager ville man i hvertfall fått en ganske annerledes filosofi rundt det å bli hjemme eller ikke. Jeg vil anta at de store fagforeningene hadde stått rimelig hardt på å få en tariffavtale som dekket dette på samme måte som det nå dekkes mellomlegget mellom det nav utbetaler og full lønn. Og at endel kroniske diagnoser hadde fått fribillett, og hvor vi da gikk inn i en evigvarende debatt om hvilke diagnoser som var verdig en slik status. Og hvor fokus på legekontoret i større grad hadde blitt om pasienten fyller vilkårene for en av de tellende diagnosene, på samme måte som det gjøres med blåresepter idag. Og pasientforeninger som kjemper for "sin" diagnose. For alle andre lønnsmottakere vil det da bli en avveining sykdom/smitte --- sliten/orker --- penger hvor det sikkert hadde blitt færre som valgte å bli hjemme av de som kanskje hadde greid å gå på jobb. Både i gruppen som godt kunne gå på jobb og i gruppen som absolutt burde blitt hjemme på grunn av smittehensyn eller av hensyn til å bli frisk.

Billa: du skriver mye bra. Men jeg må korrigere deg på en ting: dette er ikke noe legene ikke bryr seg om. Slett ikke. Det blir heftig debatert i legefora også. Det er synd du har en opplevelse av å ikke få kontakt mhp tilrettelegging, men jeg vil tro det ser litt annerledes ut fra legekontoret i endel tilfeller. Det vil nok dessverre variere endel ut fra pasientlistetype hvor mange slike møter det finnes rom for. Det jeg har tro på med tanke på å få til mer aktivitet i sykmeldingsperioden (som jeg er helt enig med deg i at er riktig), er å få retningslinjer i forhold til forskjellige typer sykdom mhp hva som er et normalt forløp/behandling, jeg tenker da på de mer diffuse lidelsene som "slitenhet" og "diffuse smerter i muskel/skjelett". For mens pasienten sier at han er beordret i seng for å tenke på seg selv utad, kan det godt ha vært en litt annen type samtale som har pågått i forkant. Hvor man får presentert et menneske som ofrer seg på alle bauger og kanter, jobber 150% på jobb med en sjef som nekter å stille opp (og som nekter de små tilretteleggingsforslagene vedkommende har kommet med), en ektefelle som er borte hele tiden, ikke forstår og ikke vil dele på husarbeidet, Tre foreninger som er avhengig av en og endel diffuse plager. Så kan man undersøke, bestille noen prøver, avtale flere samtaler, foreslå trening/fysioterapi etc, men det greier ikke pasienten å følge opp fordi det er så alt for alt for mye. Og av og til er det selvfølgelig det, eller det føles i hvertfall slik. Det å skulle selge inn et aktivitetsopplegg ville nok gå lettere i mange tilfeller hvis dette var en del av en standardpakke. Hvis man krever noe av pasienter eller nekter å skrive ut sykmeldinger, ender man fort i en forumtråd som legen som ikke har noen forståelse for situasjonen (jfr andre tråder på dette forumet også.)

Som farmasøyt samarbeider jeg MYE med leger (faste og sporadiske), og har for all del et svært, svært godt inntrykk og samarbeide med de aller fleste.

Som arbeidsgiver er jeg nok litt mer delt på hvordan jeg oppfatter "mottagelsen", men for all del, jeg har hatt god dialog med mange der også (til og med prøvd å krangle meg til ØKT sykmeldingsgrad for en ansatt med en døende nær pårørende...).

Jeg har imidlertid opplevd leder i Allmennlegeforeningen som ganske "untouchable" i dette sykmeldingsspørsmålet. Men, som for alle ledere i fagforeninger gjelder vel at hun heller ikke alltid er heeeelt i takt med egen medlemsmasse

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

1/3 er mottagere av offentlig støtte, jeg skrev ikke sykmeldte.

Åh. Jeg forsto det som et virkemiddel i diskusjon om sykelønnsordningen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Åh. Jeg forsto det som et virkemiddel i diskusjon om sykelønnsordningen.

Nei, at 1/3 av arbeidsstokken mottar offentlig støtte er ikke noe virkemiddel, det er en opplysning som grunnlag for HVORFOR man er opptatt av å få folk utenfor arbeidslivet tilbake igjen.

Både de som er sykmeldte og de som mottar arbeidsavklaringspenger (som det heter fra 1.januar i år).

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ville du mistet hjemmet ditt om du fikk 80% lønn i 10 mnd, altså? Noen måtte nok ha prioritert litt annerledes, men for de aller, aller fleste hadde det nok gått helt fint med reduksjon i lønn en periode.

Det blir ellers litt latterlig med en debatt der lavere sykelønn= minste hus og hjem/sulte ihjel. Det hadde vært artigere å diskutere hvis vi hadde holdt oss til realitetene.

Ja. Om jeg får 80 % lønn i ti mnd så mister jeg huset. Enkelt og greit. Det er ikke sjans i havet å klare å beholde det om det skulle skje. Det er for ordens skyld slettes ikke noe slott. Det er gammelt og ekstremt dyrt å holde varmt - eller noenlunde varmt - og jeg har høy gjeld på det. Fordi jeg plutselig måtte kjøpe ut en fyr av det en gang. Men i en meget vanskelig situasjon for barna ble det svært viktig å forsøke å redde hjemmet deres og da ble det sånn. (Jeg vil ikke gå nærmere inn på det på åpent.)

Jeg synes det er ok at folk ikke skal tillates å snylte på velferdsordninger altså. Jeg bare mener at fremfor å løpe etter jukserne og bruke store ressurser på dem og ramme de som faktisk er syke så bør vi sørge for å starte med å få folk friske og i jobb.

Det er ikke så kult å snylte hvis dealen er at du ender med å måtte dokumentere treningen din for eksempel.

Billa - grunnen til at jeg holdt meg til psyk og muskler var fordi det tidligere i tråden ble avklart at det er dette som bidrar med mest sykepengekostnader.

Og angående sammenligningen om jeg skulle vært i permisjon et år på 80 % lønn: Da ville jeg jo hatt et annet økonomisk opplegg slik at jeg hadde en partner å dele mer utgifter med enn i dag. Antagelig. Eller så måtte jeg valgt 100 % dekning. (Eller så må jeg kanskje snart innse at jeg er for gammel til å tenke mer på det der.)

[Skremmern]

Det virker som rine lever i sin egen lille boble av og til. Det er da revnende likegyldig hvordan du klarer deg med lønnsreduksjon.

Jeg er helt, helt imot å kutte i sykelønnsutbetalingen, og vil mye heller akseptere at noen snylter fremfor å godta at reelt syke mennesker skal få dårligere levevilkår.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har hatt 80% lønn i svangerskapspermisjon og jobbet alt fra 50 til 80% etter det. Og, ja, vi måtte prioritere annerledes. Ingen ferie (dyr iallfall) ikke trenindsmedlemskap på meg, mindre kleskjøp osv. Men tro det eller ei, ungene hadde sko i riktig størrelse og vi hadde også råd til en pakke gulerøtter i ny og ne. Det du skisserer er ikke slik realiteten blir for mange. Mange samfunnsproblem (miljøproblemer) er jo et resultat av for god råd i befolkningen, ikke for dårlig.

På grunn av en slitasjeskade påført i jobbsammenheng, men som ikke regnes som yrkesskade gikk jeg på yrkesrettet attføring i tre år. Som alenemor med tre barn. Og med en far som hverken betalte bidrag eller stilte opp på annen måte. Siden jeg kom fra et lavtlønnsyrke (noe som faktisk mange jobber i) ble da attføringsstønaden tilsvarende lav. Og jeg kan fortelle deg at med i det dragsuget gikk det meste. Hus ble solgt, flyttet inn i en treromsleilighet, barna sluttet med alle treningsaktiviteter, vi sa opp telefon, tv, aviser, har kjøpt brukte møbler og brukte klær og spist utrolig mye tomatsuppe. Vi har ikke hatt en eneste ferietur utenom å bo i telt eller hos venner og kjente på 10 år. (Økonomien var ikke noe å rope hurra for før heller) Jeg har klipt håret en gang eller to i året. Guttene har barbert seg på hodet for å spare penger. Det har rett og slett vært et eviglangt mareritt. I dag jobber jeg i 90% stilling for å ha tid til å følge opp et barn med spesielle behov. Og har fortsatt veldig dårlig råd. Jeg har ikke råd til karens dager. Blir det innført karensdager kommer jeg til å gå på jobb selv om jeg er syk.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Det som er litt interessant, uansett hvilken type jobb man har, det er hvordan man kan klare å formilde videre til arbeidsgiver at man trenger avlastning eller assistanse, og at det faktisk skjer noe. Jeg har følelsen av at mange bruker sykemelding som et statement, fordi man ikke når fram ved å si "jeg er sliten" (for eksempel, og da mener jeg litt mer enn normalt sliten, da mener jeg "jeg klarer ikke mer"-sliten). Det kan være vanskelig å tydeliggjøre godt nok for arbeidsgiver at man er på smertegrensa for hva man tåler, med mindre det er opplagte fysiske ting som er problemet. Jeg tror mange som forsøker å formidle at de sliter med ett-eller-annet ikke blir tatt på alvor, i stedet blir det tatt som syting.

Jeg slenger inn ett innlegg nå, uten å ha lest hele tråden. For dette tror jeg er ganske relevant. Jeg begynte i min første jobb på midlertidig kontrakt og kjempestort behov for å vise at jeg var både flink og innsatsvillig. Etterhvert ble det sånn at jeg hadde tatt på meg for mye, og sa ja til for mye, over for lang tid. Etter at jeg hadde blitt sykemeldt pga "utbrenthet" ble det lettere å få gehør for at "nei, jeg kan ikke gjøre det også", og lettere for sjefen å tenke at han ikke kunne be meg om akkurat det. Dessverre, og dette tror jeg ikke er unikt, ble det da i stedet sånn at neste nyansatte person ble bedt om for mye - og neste der igjen. På min arbeidsplass har midlertidige ansatte blitt sykemeldt i tur og orden med senebetennelser og lignende symptomer. Ikke fordi vi har en "slem" sjef, men fordi det liksom er kultur for at "klarer du den, så klarer du den", og alle vil så gjerne vise at de klarer - helt til de ikke gjør det lenger.

En konklusjon: Midlertidige kontrakter gir veldig innsatsvillige ansatte i en periode - og så slites de ut. Dårlig samfunnsøkonomi!

[kie]

rine skrev:

Sitat:

Noen måtte nok ha prioritert litt annerledes, men for de aller, aller fleste hadde det nok gått helt fint med reduksjon i lønn en periode.

Nå sier man jo at arbeidslivet har blitt bedre for de aller, aller fleste. Men for et mindretall har det blitt veldig mye verre. Dessuten sier man at det er 5% som står for 80% av sykefraværet.

Hvordan kan vi være så sikre på at det ikke er nettopp disse 5% som også ville ha fått store konsekvenser av kutt i sykelønnen? I verste fall har de altså nærmest en brutalisering av jobbtilværelsen, økte helseplager og så kommer storsamfunnet inn og skal piske dem enda litt til med trussel om kutt i allerede lave lønninger? Hva vil det si om oss, om vår medmenneskelighet og empati om vi synes dette er en ok måte å behandle folk på?

De enkle løsningene vi kanskje ser for oss "det er bare å bytte jobb", "det er bare å gå ned i stilling", "det er bare å gå på sosialkontoret" ville kanskje vært "bare" for mange. Men noe sier meg at for de få prosentene som fortsatt sliter i den tøffeste delen av yrkeslivet, så er det kanskje ikke like enkelt. Kanskje ville det være mer økonomisk å "bare" hjelpe dem til å bytte til en jobb helsa (hvordan den enn er) tåler. Antageligvis ved hjelp av omskolering etc. Men hvem melder seg frivillig til å steppe inn og overta den ledige jobben da? Hvem melder seg frivillig til en jobb som går på helsa løs? Og tror vi virkelig at man berger seg kun med god moral i et slikt yrke?

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

[Minty]

kie:

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

rine skrev:


Nå sier man jo at arbeidslivet har blitt bedre for de aller, aller fleste. Men for et mindretall har det blitt veldig mye verre. Dessuten sier man at det er 5% som står for 80% av sykefraværet.

Hvordan kan vi være så sikre på at det ikke er nettopp disse 5% som også ville ha fått store konsekvenser av kutt i sykelønnen? I verste fall har de altså nærmest en brutalisering av jobbtilværelsen, økte helseplager og så kommer storsamfunnet inn og skal piske dem enda litt til med trussel om kutt i allerede lave lønninger? Hva vil det si om oss, om vår medmenneskelighet og empati om vi synes dette er en ok måte å behandle folk på?

De enkle løsningene vi kanskje ser for oss "det er bare å bytte jobb", "det er bare å gå ned i stilling", "det er bare å gå på sosialkontoret" ville kanskje vært "bare" for mange. Men noe sier meg at for de få prosentene som fortsatt sliter i den tøffeste delen av yrkeslivet, så er det kanskje ikke like enkelt. Kanskje ville det være mer økonomisk å "bare" hjelpe dem til å bytte til en jobb helsa (hvordan den enn er) tåler. Antageligvis ved hjelp av omskolering etc. Men hvem melder seg frivillig til å steppe inn og overta den ledige jobben da? Hvem melder seg frivillig til en jobb som går på helsa løs? Og tror vi virkelig at man berger seg kun med god moral i et slikt yrke?

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

Hurra! Flott innlegg!
(Fant ingen smileys med faner eller røde flagg - følte litt behov for å gå i tog etter dette innlegget.)

[Chablis]

kie: Flott innlegg .

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

Dette måtte jeg bare fremheve! Hør, hør!

Kie sa det. Jeg får ikke gi deg prikk.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

rine skrev:


Nå sier man jo at arbeidslivet har blitt bedre for de aller, aller fleste. Men for et mindretall har det blitt veldig mye verre. Dessuten sier man at det er 5% som står for 80% av sykefraværet.

Hvordan kan vi være så sikre på at det ikke er nettopp disse 5% som også ville ha fått store konsekvenser av kutt i sykelønnen? I verste fall har de altså nærmest en brutalisering av jobbtilværelsen, økte helseplager og så kommer storsamfunnet inn og skal piske dem enda litt til med trussel om kutt i allerede lave lønninger? Hva vil det si om oss, om vår medmenneskelighet og empati om vi synes dette er en ok måte å behandle folk på?

De enkle løsningene vi kanskje ser for oss "det er bare å bytte jobb", "det er bare å gå ned i stilling", "det er bare å gå på sosialkontoret" ville kanskje vært "bare" for mange. Men noe sier meg at for de få prosentene som fortsatt sliter i den tøffeste delen av yrkeslivet, så er det kanskje ikke like enkelt. Kanskje ville det være mer økonomisk å "bare" hjelpe dem til å bytte til en jobb helsa (hvordan den enn er) tåler. Antageligvis ved hjelp av omskolering etc. Men hvem melder seg frivillig til å steppe inn og overta den ledige jobben da? Hvem melder seg frivillig til en jobb som går på helsa løs? Og tror vi virkelig at man berger seg kun med god moral i et slikt yrke?

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

Kie, dette er godt skrevet Og jeg er helt enig i at vi skal ta vare på de som ikke er like godt stilt som resten av oss.

Det er allikevel en kjennsgjerning at vi etterhvert må finne ut _hvem_ som skal betale for velferdsordninger som er så diffuse at etterhvert langt fler enn de 5 % du nevner forsvinner inn i spiralen og kanskje aldri kommer ut igjen (noe som kunne vært helt undøvendig).

Vi er enige om at systemene misbrukes, og at det er noe av prisen vi må betale for gode ordninger her i landet. Men jeg synes allikevel det blir helt feil å ikke kunne diskutere alle aspekter rundt temaet, og utifra det prøve å lage et system som fanger opp de som bare er med for en "free ride". Når enkelte ikke en gang ønsker å diskutere velferdsordningene, ja da synes jeg det smaker vel mye av hellig ku.

[kie]

Hm. Når noen sier "hellig ku", så tenker jeg på ting ingen vil endre samtidig som de ikke vil si noe om hvorfor. Mer en "sånn er det bare"-greie. Men her har det jo kommet gode og gjennomtenkte argumenter for hvorfor man ikke ønsker kutt i sykelønnsordningen. I tillegg har det kommet frem det man mener er bedre alternativer for å løse problematikken.

Selv synes jeg smilefjes hadde et utrolig bra forslag.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Men jeg synes allikevel det blir helt feil å ikke kunne diskutere alle aspekter rundt temaet, og utifra det prøve å lage et system som fanger opp de som bare er med for en "free ride". Når enkelte ikke en gang ønsker å diskutere velferdsordningene, ja da synes jeg det smaker vel mye av hellig ku.

Ja, men vi diskuterer det jo! Og mange av oss argumenterer mot å kutte i sykelønnsordningen. Altså ingen økt økonomisk belastning for syke. (<---diskuterer). Dessuten er jeg (for n'te gang) enig i at man skal kunne diskutere velferdsordninger, jeg mener bare at det er uredelig å legge det frem på en slik tendensiøs måte som det har blitt i media.