Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

[Skremmern]

Man trodde man var et rolig og velbalansert menneske - helt til man fikk barn.

Jeg vet ikke hva som legges i brølemamma, men at jeg har hevet stemmen, ropt og snakket VELDIG høyt til mine barn? - Oh yes!

[Kirsebær]

Jeg har hørt ett voksent menneske brøle til ungen sin, og der var det litt som Divine sier, det som kom ut var så ille i seg selv at brølingen bare kom bort i ordene, nesten.

Det Toffskji forteller får meg til å tenke på Karl i Mot i Brøstet.


Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Jeg har aldri vært av den eksplosive typen. Jeg tror jeg ÅÅÅÅÅÅH!'et noen ganger mot min mor i tenårene, men utover det har jeg alltid vært veldig rolig og pustende. Og slik er jeg altså nå også.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med? Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Nei, den evnen har jeg hatt lenge gitt! Aldri med venner og kollegaer, men med søsken... oh yes! Vi både brølte og slåss. Og gjett om jeg brølte til min mor! Senest i fjor faktisk, når jeg tenker meg om.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Nei, den evnen har jeg hatt lenge gitt! Aldri med venner og kollegaer, men med søsken... oh yes! Vi både brølte og slåss. Og gjett om jeg brølte til min mor!

Oh yeah. Jeg har alltid vært særdeles eksplosiv, mest mot de jeg er nærmest. Og ja, jeg kan brøle høyt, hoppe opp og ned og si "aaaaarhhhhh, nå er jeg skikkelig sint!", både til mann og barn (og meg selv, for den del). Ikke min mest sjarmerende egenskap, og definitivt noe jeg prøver å begrense. Jeg prøver å lære mine to hissigpropper at det er lov å bli sint, men brøle bør man gjøre på rommet sitt og det er lov å si unnskyld for en overreaksjon. Jeg prøver å leve som jeg lærer bort.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Veldig ofte overfor ting, sånn som i Atle Anonsens ubetalelige sketsj :

(Kilde:

(Kilde: youtube.com)

)

Og kanskje overfor kjærester, men ingen andre, så vidt jeg kan huske.


Jeg har alltid vært eksplosiv, ja, og ikke minst en forferdelig dårlig taper. Mamma påstar at hun også var det som yngre, men at det roet seg da hun fikk barn. Jeg venter fortsatt.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Jeg brøler nok mer til min overordnede enn til ungene mine.

[Polyanna]

Jeg tror jeg brøler nesten like høyt som han utkledde figuren i den restaurantfilmen, jeg. Altså at jeg ROPER noe i gata "nå er det nok! Nå tier dere stille og kutter ut den slåssinga! Jeg vil ikke ha det!"

Det skjer sjelden, altså. Måneder mellom hver gang. Og stadig sjeldnere. Og jeg er ikke stolt av det. Virkelig ikke.

(det skjer forresten aldri når jeg har færre en tre barn alene, og jeg har tenktt å dra "åh, men dere med bare en/to barn, dere aaaaaaner ikke hva dere snakker om, altså!"-kortet, bare så der vet det!)

[Kirsebær]

Også skal det sies at i noen perioder har jeg hatt en sandsekk hengende som jeg har dengt løs på for å få ut aggresjon og frustrasjon. Det er mulig jeg hadde sluppet det om jeg bare kunne ropt i stedet, men det ligger virkelig ikke for meg.

[Divine]

Jeg kan eksplodere over alle og enhver, så det er ikke forbeholdt ungene, nei.

[Skilpadda]

Jeg synes "brøle" dekker mer enn "rope" det å bruke høy, sint stemme og enten kjefte eller bare brøle "ÅÅÅÅÅHH!!". (Å "rope" kan jo være noe man gjør helt uten å være sint, bare for å høres på lang avstand eller noe sånt.) Og sånn sett har det hendt at jeg har brølt til sønnen min, ja. Og sannsynligvis gjorde jeg det til broren min da jeg var liten, uten at jeg kan huske det, men ellers har jeg aldri gjort det. Jeg ville kanskje sagt, før jeg fikk barn - eller før han ble, tja, tre-fire? - at jeg ikke var typen til å bli så sint at jeg ville brøle eller kaste ting.

Det er lenge siden sist, når jeg tenker meg om. Kanskje enten han eller jeg har blitt bedre.

[Blå]

Dersom jeg sier at jeg har vært brølemamma, så har jeg definitivt brølt. Det er ikke noe gøy å innrømme, men jeg har blitt så sint at jeg har skreket til mine barn, grått, kastet ting i gulvet og trampet hardt i gulvet og gått ut ganske raskt (ikke alt sammen samtidig, bare en av dem hver gang). Alle gangene har jeg hatt en legitim grunn til å være sint, men ikke til å reagere så sterkt. Og, i likhet med MN, har jeg sagt unnskyld etterpå, ikke fordi jeg var sint, men fordi at jeg overreagerte.

[Morella]

For min del har det med antall unger å gjøre. Jeg hadde aldri vært brølemamma før lillesøster var i stand til å trekke i trådene. Det er når de krangler eller begge ikke hører etter når de virkelig burde at brølemammaen kan finne på å stikke innom.

Jeg hever stemmen, av og til til uante høyder, hvor jeg pr. definisjon nesten brøler ja

[Neket]

Jeg brøler forøvrig minst like ofte til mannen som til ungene

Han tar seg ikke nær av det da, han er nok vant til det.

[Toffskij]

Barna mine lo veldig høyt av den Atle Antonsen-sketsjen. I wonder why.

[rine]

Jeg har brølt, både til mann og unger. Ikke noe jeg er spesielt stolt over, og jeg prøver å begrense det så godt jeg kan. Vil anslå at jeg hever stemmen til ungene et par ganger i uken, til mannen mye sjeldnere. (Han hever stemmen av og til til meg også, men vi er gode på å si unnskyld hvis det skjer...)
Det hender faktisk at jeg har brølt i klasserommet også, alltid med en forbausende god virkning (= ordnung og reda ) i lang tid etterpå. Jeg tror dog ikke at jeg driver og brøler til andre voksne mennesker, i diskusjoner og sånt, men det hendte absolutt at det skjedde til både søsken og foreldre i barndom/ungdomsår.

Og ting (som @&%#?" aldri virker!) blir jeg helt usannsynlig forbanna på.

[kokosbolle]

Jeg kan rope (det nærmeste jeg kommer brøle) eller om jeg mangler ord blir det bare Iiiiiih! samtidig som jeg ser sånn her ut:

Enig med missa, jeg er "brølemamma" når jeg reagerer FOR sterkt.

[Tjorven]

Jeg har et barn jeg brøler til og et barn som ikke trenger det. Brøle gjør man når det meste annet er prøvd. Noen ganger sier jeg unnskyld, men slett ikke alltid.

Og jeg brøler på ordentlig, altså.

Det er ikke noe jeg er ekstremt stolt av, men jeg har egentig alltid vært sånn. Dessuten så tror jeg at snuppa (som er den jeg brøler til) har godt av å se hvor sint jeg faktisk er. Hun får lov til å brøle til meg også når hun er skrekkelig sint, når det er sagt ... og det har skjedd.

[kokosbolle]

Og jeg tipper at både jeg (og de andre her) og bæret har ganske like og normale barn, det er vel heller oss det er forskjell på og hvordan vi reagerer. Jeg har kort lunte og eksploderer, men så går det over fort også. Kirsebær høres ut som en lugn mamma. En sånn mamma blir bare ikke jeg hele tiden, selv om jeg prøver hardt.

[Pelle]

Har lurt på hva det vil si å være brølemamma jeg også, oppklarende tråd.

Jeg er superhissig, men utagerer kun overfor de jeg er nær, dvs foreldre i oppveksten, en og annen lærer, kjærester, mann og barn.

Hissige barn og hiissig mamma kan utgjøre en dårlig kombinasjon. Små barn (under 2 eller noe sånt?) klarer jeg merkelig nok å beherske meg mot, er noe med at de ikke er istand til å forstå. Har vel egentlig blitt verre etter jeg fikk to barn, både fordi eldste da er over 3 år og kan irritere på seg en knapp og fordi det er mindre søvn, mer stress med to, irriterende med vekking av den minste, lallala mens han holder seg for ørene, protester på bagateller osv.

Er ikke så veldig ofte det skjer da, heldigvis. Og godt er det, for de siste årene har han lagt seg lagelig til for hugg plenty av ganger, så jeg tenker med gru på hvordan han hadde hatt det i en familie der folk kom ut av kontroll støtt og stadig.