Alternativ til kristen gravferd?

[Camomilla]

Opprinnelig lagt inn av Lilith, her.

I begravelsen i dag snakket presten kanskje 5 minutter om farfar, resten var salmer, Gud, Jesus, den evige nåde, osv osv. Var sikkert helt greit for ham, men tanken på at folk skal sitte og lide seg gjennom den ene salmen etter den andre, og med tanke på hvor lite religiøse familien min er, nei, sånn vil jeg ikke ha min begravelse.

Sånn vil ikek jeg ha det heller.

[Camomilla]

Besteforeldrene mine er spredd i havet i ett sydenland.
De ble kjørt fra sykehusene sine til krematoriet og når begge var døde, etter å søke selvfølgelig, tok vi de på flyet, så ut i båten på det åpne hav og strødde de der.

[Daisy]

Sikkert greit egentlig, å få asken spredd. Da slipper man å ha dårlig samvittighet for de gravene man ikke steller så bra med.

[Camomilla]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Sikkert greit egentlig, å få asken spredd. Da slipper man å ha dårlig samvittighet for de gravene man ikke steller så bra med.

Veldig greit.
De ville ikke at vi skulle måtte dra til deres by for å plante og stelle, nei de ville dit de hadde feriert så mange år og hatt det så fint.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Lilith, her.

Ahem.
Ikke at jeg har planer om å parkere tøflene med det første, men jeg satt i min farfars begravelse i dag og følte på at en kristen gravferd ikke er noe for meg. Så jeg tenkte jeg skulle undersøke litt rundt mulighetene for en alternativ gravferd, sånn i tilfelle rottefelle. Hvilke alternativer finnes egentlig, og er de verdt å undersøke nærmere?

Her i Oslo tilbys muslimsk bisettelse. Eget byrå og egen gravlund.

[Honey]

Man trenger ikke ha en seremoni tilknyttet et spesielt trossamfunn eller livssynsorganisasjon. Se her.

[Sonja Sockersöt]

Askespredning må det vel søkes Fylkesmannen om i alle tilfeller, er det ikke slik mon?

Jeg synes i utgangspunktet at man skal ta hensyn til ønsker og føringer som er lagt, men ser også det problematiske i dette om ønskene er veldig langt fra de pårørendes ståsted og det som anses som vanlig i slike tilfeller.

Husker f.eks at min oldemor syntes det var helt grusomt at søsteren ble kremert. De bodde i samme hus mer eller mindre hele sitt liv, søsteren var schizofren og det var liksom oldemors lodd i livet å ta seg av henne. Hvilket ikke var en enkel oppgave, det kan man vel trygt si. Denne schizofrene søsteren ville kremeres for å ikke risikere å gå igjen. Her hvor vi bor er ikke kremasjon særlig vanlig, og i min familie er det overhodet ikke vanlig. Min oldemor syntes selve kremeringen var en aldeles grusom ting å tenke på, og at begrunnelsen i tillegg var helt borti natta, men det gav altså søsteren en viss trygghet mens hun fortsatt var i live. Jeg tenker som så at det kanskje er slike ting som i enkelte tilfeller ligger til grunn for ting som anses som både sært og spesielt, at akkurat dette på en eller annen måte gir vedkommende en slags ro mens de fortsatt lever. Noen som i det hele tatt skjønner hva jeg prøver å få frem?

[Milfrid]

Jeg var i begravelse til en gammel onkel (krematoriet) helt uten prest eller noen andre utenforstående, og det var en utrolig fin opplevelse. Barna stod for talene, og det var utrolig mye mer personlig enn noen andre begravelser jeg har vært i. Skulle gjerne hatt en slik begravelse selv. Men det krever jo en del av dem som skal arrangere den da, å stå slik i sorgen og "opptre" foran mange mennesker.

[Syrinx]

Ang å begraves på kirkegård/gravlund. Sier ikke HEF at jord er jord? Jeg liker den holdningen.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Syrinx, her.

Ang å begraves på kirkegård/gravlund. Sier ikke HEF at jord er jord? Jeg liker den holdningen.

Noe annet ville i så fall være veldig merkelig.


Ang seremoni så kan man lage akkurat den seremonien man måtte ønske. Man har krav på å få et lokale til disposisjon og ut i fra det kan man spørre hvem man vil til å gjøre det man ønsker skal gjøres i en seremoni. Man kan også droppe seremoni om man vil det.

Det står lenger oppe i tråden om askespredning og at det må være greit.
Jeg ville ikke bestemt meg for askespedning uten å snakke med mine pårørende først. Askespredning må man bestemme seg for før man dør og man må søke fylkesmannen. I noen tilfeller kan pårørende synes at det er godt å slippe å ha et gravsted, mens det for andre kan oppleves som et stort savn å ikke ha et sted å gå til.

[Syrinx]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Noe annet ville i så fall være veldig merkelig.

Det er akkurat det det ikke er. For mange mennesker er det ikke ønskelig å begraves i vigslet jord. Altså, er ikke jord jord. Men som HEF sier (nå har jeg googla nemlig, for å se om jeg huska rett) "ord er ord og jord er jord", tolker iallfall jeg som at vigsla jord og uvigsla jord er akkurat den samme jorda og at det med det ikke spiller noen rolle om man ligger i vigsla jord.

Jeg ser ikke helt det komiske i det, mer det logiske.

[Guava]

Nei jeg vet jo at det for noen betyr mye å ikke bli begravet i vigsla jord, men jeg synes det ville være snodig om man fra HEF-hold ikke mente at jord var jord. Det ville være direkte selvmotsigende å av-vigsle jord for en HEF-er ville det ikke?

At religiøse mennesker ikke mener at "jord er jord" synes jeg er mer logisk.

[Polyanna]

Jeg møtte noen overraskende overtroiske HEF-ere i sin tid, husker jeg. De så på dåp og forbønnshandling som noe som kunne regelrett skade barnet, og beskrev en kirke full av bedende mennesker som noe nesten ondt. Snodig.

[Inagh]

Jeg har kjent endel ekstremt fanatiske HEF'ere i min tid, og det er vel mye takket dem jeg ennå har til gode å melde meg inn i HEF. De var minst like ille som de fantastiske kristne jeg også har kjent i min tid - de som hjalp meg med å vende ryggen til barnetroa mi.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg møtte noen overraskende overtroiske HEF-ere i sin tid, husker jeg. De så på dåp og forbønnshandling som noe som kunne regelrett skade barnet, og beskrev en kirke full av bedende mennesker som noe nesten ondt. Snodig.

Da jeg for mange år siden forkynte ( ) for familien at jeg hadde meldt meg ut av statskirken og inn i HEF, så lurte en bror på om jeg kom i barndåpen deres og en søster om jeg ble å komme i bryllupet hennes. Måtte jo si at jeg har da gått i kirkelige seremonier i årevis uten å være kristen, og det er da ikke forbudt for hedninger å møte opp der heller. Og så sukket de lettet og spurte om jeg kunne ta bilder i kirken (som jeg alltid tidligere og fremdeles blir spurt om).
Kanskje jeg bare er en sånn glad-HEF'er?