Invaderende nabo - hva gjør man?

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg hadde også opplevd det invaderende, men jeg tenker på meg selv som en med ekstremt lav terskel. Så jeg er enig med Niobe, men i praksis hadde jeg sikkert flyttet.

Flyttet? Er heldigvis ikke der.

Denne damen bor i en fritidsbolig her også, og har visst ett hjem og til og med en annen fritidsbolig de pendler mellom, så håper på roligere tider.

Gruer meg litt til vi er mer ute, vi har inngjerdet hage på to mål vi og hunden bruker mye på vår, sommer og høst, like ved en vei. Men satser på at hun ikke kommer til å gå inn grinda når hunden vår er ute i hagen, han er rimelig "på" når det kommer folk i nærheten, så satser på at hun ikke klarer å gå inn grinda da. Når hun så vidt klarer å ta sin egen hund fordi "hun ikke er så glad i den knurringa", sliter hun vel med en ivrig hund på 33 kg som står oppetter en grind.

[Input]

Jeg overdriver. Hadde ikke flyttet, men jeg er veldig konfliktsky. Jeg hadde nok prøvd å si noe om at turene var min alenetid og at den er viktig for meg.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg overdriver. Hadde ikke flyttet, men jeg er veldig konfliktsky. Jeg hadde nok prøvd å si noe om at turene var min alenetid og at den er viktig for meg.

Enig. Begynner med sannheten om at jeg ikke kan gå turer med henne pga hunden min og armene. Foreslår hun annen sosialisering må jeg vurdere noe annet.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Det synes ikke jeg, det er i grunn sånn man blir kjent med nye folk. At hun mangler litt sosiale antenner på hva man snakker om, det er jo veldig synd for henne. Det er du som må være tydelig på at du ikke er interessert. Om hun hadde vært en person du tilfeldigvis hadde mye til felles med og mye å snakke om med, så hadde du jo antagelig ikke opplevd det invaderende.

Mulig, lignende besøk av naboer uten forvarsel som er hyggelige å snakke med har ikke føltes invaderende.

Det er nok kombinasjonen oppsøke noen for å øse ut av deg at du har møtt veggen, komme flere ganger uanmeldt på døra etter hverandre på kort tid, og komme for å gi klem ved 4. møte jeg synes er invaderende. Jeg er ærlig talt ikke så vant med at man oppsøker andre uten å ha avtalt elektronisk før, nå til dags. Og som sagt, oppsøke bekjente for å snakke om "møtt veggen". Jeg er liksom vant til at man snakker om sånt med familie/veldig nære venner.

Annen nabo som hadde gått lei henne, opplevde at mannen sa "nå må du la henne gå i fred" ved et tilfelle, så de er nok egentlig obs på problemstillingen.

[Polyanna]

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.

[nokon]

Eg tenker litt som Niobe, at du må seie tydelig nei før du stempler henne som invaderende. Samtidig kjenner eg meg igjen i situasjonen og kan relatere til episoder der eg og føler meg overvelda og fanga av mennesker med andre grenser enn meg. Likevel er det vanskelig for den andre å vite at du eigentleg ikkje ønsker denne typen kontakt, har du til og med blir ståande og lytte etter at samboeren din har sagt at han har varm mat. Det kan tolkast som interesse viss du snur på det.

Det går an å seie nei, sjølv om den du snakker med er psykisk sjuk. Og det er ein god plass å starte. Eg har finne ut at dersom eg kjem med forklaringer, av typen «Kan ikkje gå tur fordi hunden min blablabla...» så åpner du for kontakt når situasjonen er annleis. Det er betre å bare seie «Nei, eg vil vere aleine nå». Då åpner du ikkje for diskusjon.

Det er lettare sagt enn gjort - eg trener på det same (og har nyleg svart «ikkje denne veka, men eg kjem tilbake til deg seinare» til ein person eg opplever som invaderende. Og så lenge eg er høflig og seier dei riktige tinga, kan ingen klandre den andre for at eg ikkje klarer å sette grenser).

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere. Jeg husker vi hadde en som bodde på en institusjon like ved oss (før HVPU, så der bodde det et ganske bredt utvalg, fra ganske lette, til veldig tung psykiske utviklingshemninger), hun så helt funksjonsfrisk ut, men om hun klarte å gripe fatt i deg og starte en samtale sånn på veien, så var du helt STUCK. Det ble en del omveier på skoleveien hjem, husker jeg.

Tenker du det utifrå den informasjonen som er gitt her? Eg kan heller ikkje lese tanker og gjette at folk meiner noko dei ikkje seier.

—-

Ine, dette med at ho utleverte så mykje etter å ikkje ha vore synleg i nabolaget på to år ... kan det hende at ho kjenner på eit forklaringsbehov? Eg var innlagt 22 veker av eit år og såg veldig lite til naboane mine over tid. Og eg kan bli usikker når eg møter folk eg ikkje har sett på lenge. Eg er kjemperedd for at dei skal spørje korleis det går, for eg aner ikkje kva eg skal svare. Eg har vald å vere åpen om at eg strever med både psykisk og somatisk sjukdom i SoMe, for å imøtegå det forklaringsbehovet. Men eg kjenner på det kvar gong eg møter nokon ute i normal arbeidstid. Kva tenker dei? Kva trur dei? Tenk om del spør kor eg har vore det siste året? Eg er såpass sjenert at eg pleier ikkje legge ut om ting på den måten. Men det det er ikkje utenkelig at ho var så usikker på korleis ho skulle forklare at ho har vore borte lenge, at det rant litt over?

Det treng ikkje vere slik. Men det kan hende ho oppfører seg rart fordi ho er ukomfortabel i situasjonen.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Dette høres jo ut som ganske tung psykiatri eller noen med en psykisk utviklingshemning eller begge deler, og det er jo virkelig ikke så lett å håndtere.

Ærlig talt, det gjør det ikke. Det kan hende du har rett, men mest sannsynlig er dette bare en person med litt dårlig justerte sosiale antenner, og som er veldig dårlig til å vurdere hva man kan dele med andre og når. Det kan skje ganske normalt oppegående mennesker. Og når det gjelder sykdom, fysisk eller psykisk, så er det veldig vanskelig å vurdere. Man kan ha føle seg ekstra synlig og utsatt for mistolkning (ikke nødvendigvis en innbilt risiko, heller), og dermed få veldig stort behov for å forklare seg.

Men selvsagt finnes det i overkant pågående mennesker, og jeg blir lett satt ut av folk som driver oppsøkende virksomhet. Men jeg er jo glad mange har tatt seg bryet med å gjøre det i mitt tilfelle, for jeg hadde jo neppe blitt kjent med dem hvis ikke. Og så tenker jeg at som voksne er det greit å mestre å si «det passer ikke» eller mer utbroderende «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette». Helt ok.

[Polyanna]

Jeg leste det sånn, ja, spesielt den fysiske påtrengtheten. Men det kan godt hende jeg tar feil altså. Men det virket bare MYE mer "off" enn "litt rar".

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg leste det sånn, ja, spesielt den fysiske påtrengtheten. Men det kan godt hende jeg tar feil altså. Men det virket bare MYE mer "off" enn "litt rar".

Da har du nok til gode å treffe virkelig rare mennesker. Den skalaen går mye lengre enn du tror.

[Polyanna]

Haha, jeg skal love deg at det har jeg IKKE!

Det bodde mye rart i husene rundt oss da jeg vokste opp, ikke bare på institusjonen like ved.

[Niobe]

De aller rareste har jeg ikke truffet på institusjoner. De er helt vanlige mennesker, sånn ytre sett. Går på jobb, har barn og bolig. Men åpenbart malt med litt bred kost, sånn når man begynner å prate med dem.

[Polyanna]

"Malt med bred kost", du.


En av de rareste folka jeg har møtt var direktør i et av de største selskapene i Norge. Han snakket utelukkende med babystemme med sin kone, sin lillesøster og sine to voksne sønner.

[Niobe]

Jeg prøver å lære meg politisk akseptable uttrykk for en del av adjektivene jeg normalt sett bruker. Det er veldig vanskelig.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

"Malt med bred kost", du.


En av de rareste folka jeg har møtt var direktør i et av de største selskapene i Norge. Han snakket utelukkende med babystemme med sin kone, sin lillesøster og sine to voksne sønner.

Huff, ja, ei jeg kjenner setter seg på huk, og omtaler seg selv i tredjeperson ("mamma skal bare gå en tur på butikken"), og bryter på bokmål i stedet for dialekten hun snakker til voksne med, til sin egen snart 12 år gamle, svært oppegående datter.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg prøver å lære meg politisk akseptable uttrykk for en del av adjektivene jeg normalt sett bruker. Det er veldig vanskelig.

Jeg synes du gjør en god jobb.

[Polyanna]

Jeg er vel ikke malt med den smaleste penselen selv heller.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Det som jeg synes er litt merkelig med hele greia, er at hun etter å ikke hatt kontakt i to år, begynner å oppsøke meg, tydeligvis for å fortelle at hun sliter, har måttet søke profesjonell hjelp. Hvorfor meg, liksom? Etter to år uten kontakt? Og de 3-4 gangene jeg tilfeldigvis har møtt på henne har ett møte vært tydelig negativt, det andre helt greit, og det tredje en monolog fra hennes side om henne problemer. Og da denne monologen inntraff var hun vel i en nøytral sinnstemning.

:

Tenker absolutt ikke alvorlig psykiatri her jeg heller. Får litt vondt av damen ( og jeg føler meg veldig lett invadert så den følelsen forstår jeg altså). Det at hun oppsøker deg plutselig nå kan komme av noe så enkelt som at hun jobber med å utvide nettverket sitt - enten alene eller etter råd fra/i samarbeid med fks en teraput. Da kan ditt navn ha kommet opp som en potensiell person å satse på. Kanskje har hun oppfattet deg som vennlig og ikke vært bortskjemt med denslags. Når man er usikker eller uerfaren i sosiale sammenhenger ender man jo ofte opp med å frykte stillhet, snakke om seg selv og "det som måtte falle en inn". Jeg sier ikke at du har forpliktelser i forhold til damen, men jeg tenker at vi med fordel ofte kan tenke litt bedre om folk og anta at "alle har sitt". Rent konkret ville jeg vært høflig men tydelig i enkeltsituasjoner der det ikke passer.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Huff, ja, ei jeg kjenner setter seg på huk, og omtaler seg selv i tredjeperson ("mamma skal bare gå en tur på butikken"), og bryter på bokmål i stedet for dialekten hun snakker til voksne med, til sin egen snart 12 år gamle, svært oppegående datter.

Jeg synes du gjør en god jobb.

Øi! Man trenger ikke være nedlatende eller psyk-case for å forbeholde bergensdialekten for den virkelig strenge barneoppdragelsen.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Og så tenker jeg at som voksne er det greit å mestre å si «det passer ikke» eller mer utbroderende «jeg forstår at du har ting du trenger å snakke om, men jeg kan ikke være den du snakker med om dette». Helt ok.

Den siste der lagrer jeg.

Har du selv benyttet deg av å bruke for eksempel "det passer ikke" når du blir oppsøkt på døra av folk du ikke ønsker å ha noe med å gjøre?

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det er lettare sagt enn gjort - eg trener på det same (og har nyleg svart «ikkje denne veka, men eg kjem tilbake til deg seinare» til ein person eg opplever som invaderende.

Men er dette noen du har lyst til å gjøre noe med neste uke?