Utholdenhet i ekteskapet

[Superior]

Heldigvis har jeg skjønt såpass..
Nå er bare problemet å finne en som VIL ha noen med barn da

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

Jeg er og litt der.

Jeg har skilte foreldre som samarbeidet utmerket - mannen har gifte foreldre med en mor som gjør alt - og som på mange vis har et ekteskap som jeg definitivt ikke ønsker meg.

Om jeg opplever at mannen ender opp i samme tralten som sine foreldre - og han ikke ser det selv kan det være jeg pakker snippsekken min og går - Mine barns lykke er også avhengig av min lykke og jeg vil ikke at gutta mine skal tro at det er slikt et ekteskap skal være.

Nå er det enn så lenge (6 år i samme hus) ingen tendenser for akkurat det da - heldigvis.

[Polyanna]

Som flere har vært inne på: Statistisk sett så er det en klar sammenheng.

Men hvorfor?

Skilsmissebarn scorer jo i snitt dårligere på nesten alle målbare faktorer: De gjør det dårligere på skolen, er mer deprimerte, tar oftere selvmord, tar i mindre grad utdannelse, er i større grad arbeidsledige eller trygdet. Og dette er igjen grupper som skiller seg oftere.

A-magasinet hadde en ærlig og brutal artikkel om skilsmissebarn for noen uker siden. At det er tøft, og at det verste er at foreldrene ikke orker å ta inn over seg at det er tøft for barna. Så de må spille happy, for å skåne foreldrene sine.

Reaksjonene var som forventet: Masse moralisering om at folk "gir opp for lett" og så videre i den duren.

Jeg tror ikke det er det som er problemet. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så er en skilsmisse godt gjennomtenkt.

Problemet er at mange tydeligvis i fir liten grad orker å ta inn over seg at dette valget kan være skikkelig, skikkelig kjipt for ungene. Mange kommer med at "det er jo ikke bra for barna om foreldrene lever ulykkelige heller", men det er helt på siden. Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Men det er IKKE ok å ikke innrømme at det er det man har gjort. Det er ikke ok å forvente at ungene skal akseptere en "når mor er lykkelig er barna lykkelige"-argument. Det er ikke ok å ikke ta inn over seg at barna sørger, fordi det ødelegger for ens egne intense nyforelskelse eller hva det er.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

Altfor ofte blir ungene en brikke i foreldrenes konflikt. Her gjør ungene MYE for å ikke skuffe noen av foreldrene sine. Dette kan få konsekvenser for ungenes egen psyke dessverre.



Både jeg og mannen min har foreldre som ikke er/var skilte. Jeg og mannen er fortsatt gift med hverandre, og har ikke vært gift med andre.
Men hvordan svigermor og min mor holdt ut med henholdsvis min svigerfar og min far er et under. Hadde de levd en generasjon seinere tror jeg de begge hadde blitt kasta ut.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna

Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Det du sier her er utrolig viktig. Veldig ofte er det ungene som blir brukt som argument, enten for å bli eller for å gå ut av et forhold. Det valget som tas blir presentert som det beste valget for barnet. Hvorfor er man så redd for å erkjenne at det valget man har tatt er nødvendig for en selv, og er ut fra hensynet til en selv?

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Det du sier her er utrolig viktig. Veldig ofte er det ungene som blir brukt som argument, enten for å bli eller for å gå ut av et forhold. Det valget som tas blir presentert som det beste valget for barnet. Hvorfor er man så redd for å erkjenne at det valget man har tatt er nødvendig for en selv, og er ut fra hensynet til en selv?

Jeg synes ikke det er så rart, egentlig. De aller fleste foreldre ønsker å gjøre det aller beste for barna sine, og det å sette barna i en vond situasjon smerter voldsomt. Jeg tror det ofte kan være en måte å forsvare seg på overfor både barna, seg sjøl og andre. Altså at man prøver å rettferdiggjøre valget.

[Ariel]

Mine foreldre er skilte, men har flyttet sammen igjen. Selv har jeg 2 havarerte samboerskap bak meg med et barn fra hvert av dem.
Jeg kan langt ifra si at foreldrene mine er grunnen til at jeg valgte å bryte ut av mine forhold. Det var mitt valg, basert på mine ønsker om et liv uten alkohol, løgner, utroskap, kontroll etc, som gjorde at jeg gikk. Ikke fordi mine foreldre hadde staket ut veien for meg.
Mulig det har en sammenheng i statistikken, men det gjelder ikke for meg i alle fall.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg synes ikke det er så rart, egentlig. De aller fleste foreldre ønsker å gjøre det aller beste for barna sine, og det å sette barna i en vond situasjon smerter voldsomt. Jeg tror det ofte kan være en måte å forsvare seg på overfor både barna, seg sjøl og andre. Altså at man prøver å rettferdiggjøre valget.

Selvsagt er det det. Det er nok derfor denne feilen er så vanlig. Det er ikke fordi folk flest er onde og dumme. Men i vårt samfunn er det nesten det aller største tabu det å innrømme at "nå satte jeg meg selv foran barna". Og så ender man med å nekte barna å sørge. For de bør jo skjønne at dette var til det beste for dem.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Selvsagt er det det. Det er nok derfor denne feilen er så vanlig. Det er ikke fordi folk flest er onde og dumme. Men i vårt samfunn er det nesten det aller største tabu det å innrømme at "nå satte jeg meg selv foran barna". Og så ender man med å nekte barna å sørge. For de bør jo skjønne at dette var til det beste for dem.

Jeg er helt enig med deg i alt du sier i denne tråden. Foreldre som tar et vanskelig valg pga sin egen lykke ut fra hva de makter må være ærlige på det og dermed være ærlige på at kanskje barna ikke er enige og dermed trenger tid til å sørge.

Dette gjelder forsåvidt både de som skiller seg fordi de ikke orker mer til tross for barna har det helt ok og de som holder sammen "for barnas skyld" når de egentlig ikke orker et samlivsbrudd, men burde ha skilt seg.

[Fadese]

Nå sporer jeg veldig av her, men her er en ting jeg har tenkt på:

For en tid siden, da det ble snakket om barn og skilsmisser, sa jeg noe om hvor okei det hadde vært om man hadde økonomisk frihet nok til å beholde huset samt at hver av foreldra hadde kjøpt sin egen leilighet i tillegg (ja, jeg skjønner at det gjelder ytterst få). Da kunne barna blitt boende i heimen der de alltid hadde bodd, og så kunne foreldra bodd der annenhver uke. Tilbakemeldingen jeg fikk var at det ville vært helt umulig å gjennomføre, for hvem ville orke å flytte sånn fram og tilbake hver uke.

Det er jo noe å tenke på.

Jeg ser at jeg virker utrolig negativ til skilsmisser nå, så jeg må forsikre om at jeg på ingen måte betviler at det finnes mange tilfeller der skilsmisse er riktig og viktig. Og jeg kan ikke få sagt nok hvor enig jeg er med Polyanna i at barn må tillates å sørge. Det er så innmari trist når konflikter mellom foreldra skygger for barnets behov for å bli sett, og barna som ser at foreldra har det vondt vil ikke legge sten til byrden ved å vise sin smerte.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Nå sporer jeg veldig av her, men her er en ting jeg har tenkt på:

For en tid siden, da det ble snakket om barn og skilsmisser, sa jeg noe om hvor okei det hadde vært om man hadde økonomisk frihet nok til å beholde huset samt at hver av foreldra hadde kjøpt sin egen leilighet i tillegg (ja, jeg skjønner at det gjelder ytterst få). Da kunne barna blitt boende i heimen der de alltid hadde bodd, og så kunne foreldra bodd der annenhver uke. Tilbakemeldingen jeg fikk var at det ville vært helt umulig å gjennomføre, for hvem ville orke å flytte sånn fram og tilbake hver uke.

Virkelig et knakende godt argument.

Tanken din er god, det hadde nok vært en veldig god løsning for mange. I allefall i en startfase. Litt mer utfordrende blir det nok hvis man begynner å etablere seg i nye forhold.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Virkelig et knakende godt argument.

Tanken din er god, det hadde nok vært en veldig god løsning for mange. I allefall i en startfase. Litt mer utfordrende blir det nok hvis man begynner å etablere seg i nye forhold.

Det er det helt sikkert. Og da må man ta stilling til hva som er viktigst - ens eget behov for å etablere seg i et forhold eller barnas behov for mest mulig stabilitet i hverdagen.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Det er det helt sikkert. Og da må man ta stilling til hva som er viktigst - ens eget behov for å etablere seg i et forhold eller barnas behov for mest mulig stabilitet i hverdagen.

Jeg er usikker på om det føles så veldig stabilt for et barn som lever med foreldre som egentlig burde vært skilt, men som lever sammen for barnas skyld.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg er usikker på om det føles så veldig stabilt for et barn som lever med foreldre som egentlig burde vært skilt, men som lever sammen for barnas skyld.

I det tilfellet jeg viste til nå, er det jo snakk om foreldre som er skilt, men som bor hver sin uke i huset der barna bor. Altså, de beholder huset, kjøper hver sin leilighet og bor annenhver uke i huset sammen med barna og annenhver uke i leiligheten sin.

Og ellers ser jeg ingen grunn til at barn kan leve fint med foreldre som er gode venner, men som ikke lenger har et kjæresteforhold. Jeg hører iblant om folk som går fra hverandre fordi de kun er gode venner, og da er det vel slett ikke umulig at de kunne fungert godt under samme tak i noen år, fram til barna blir litt eldre?

[007]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Og ellers ser jeg ingen grunn til at barn kan leve fint med foreldre som er gode venner, men som ikke lenger har et kjæresteforhold. Jeg hører iblant om folk som går fra hverandre fordi de kun er gode venner, og da er det vel slett ikke umulig at de kunne fungert godt under samme tak i noen år, fram til barna blir litt eldre?

Men hvor lange tror du "idyllen" vil vare? De fleste ønsker vel fysisk nærhet, sex, en å dele livet med? Jeg tror dette kan gå for en stund, men ikke i lengden.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Men hvor lange tror du "idyllen" vil vare? De fleste ønsker vel fysisk nærhet, sex, en å dele livet med? Jeg tror dette kan gå for en stund, men ikke i lengden.

Jeg har ikke prøvd det, så det er vanskelig å si. Det er jo ikke bare idyll og harmoni i velfungerende samliv heller, så man må jo ikke være bestiser til enhver tid. Og det er klart at man vil få et savn etter fysisk nærhet, sex, en kjæreste, men man får jo til gjengjeld bo sammen med barna sine. Det må da være noe?

Det er godt mulig at du har veldig rett. Noen kan sikkert greie det fint, andre kan sikkert få problemer med det. Og kanskje kan det være til hjelp om man i alle fall greier det for en periode, setter seg et mål om at barna skal få bli så og så gamle før de må flytte mellom mamma og pappa.

[007]

Jeg ser hva du mener, Fadese, og jeg følger tankegangen din. Jeg tror bare at det ikke vil fungere så lenge i praksis - jeg tror man før eller seinere vil ha så store, egne behov at det vil gå ut over vennskapet med barnefar, "samliv" og generelt humør. Og: man kan jo bo sammen med barne sine om man er skilt også? Ikke fulltid, men likevel ganske mye?
Nå høres det ut som om jeg forsvarer at man skal la egne behov komme forran barnas, og det er ikke det jeg mener. Jeg tror bare at barna påvirkes så mye av foreldres sinns-stemning at man ikke for enhver pris skal fortsette et ektaskap der begjæret (eller kjæresteforholdet) er dødt. At man prøver: ja - men ikke så mye at man utsletter seg selv.

[Miss Norway]

Det blir jo et definisjonsspørsmål egentlig; hvor går grensen mellom å ta mest hensyn til barnas behover og "lykke" - og sine egne? Hvor krysser linjene? Jeg kjenner så altfor mange som har ødelagt mye for barna sine nettopp fordi de MÅTTE ha i både pose og sekk og bare ikke klarte vente lenger.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

At man prøver: ja - men ikke så mye at man utsletter seg selv.

Og det er jeg helt enig i! Man skal ikke utslette seg sjøl. Man skal ikke påføre seg helseskader (nå tenkte jeg primært på psykiske (depresjon, for eksempel)) ved å bli. Men om det funker greit, så kan man kanskje greie seg uten sex og kjæresterier for en periode, for barna sin del. Og jeg tror ikke det er en umulighet for alle.

[Polyanna]

Ser dere hvor fort diskusjonen sporer over på "holder man ut lenge nok?"?

Jeg tror ikke det er DET som er viktigst i forhold til traumer for skilsmissebarna, men om man anerkjenner det at man har tatt et valg som i en viss/noen/stor grad handler om egne behov, og anerkjenner barnets behov for å sørge/rase over det valget.


Men nå gjentar jeg meg selv.