Utholdenhet i ekteskapet

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av nikki, her.

Ja,ja,det er godt det ikke alltid stemmer.

Ingen av oss har høy utdanning.
Fikk barn(med sterk grad av AD-HD),da vi var 20 år,ett år etter vi gifta oss.
Vi er ikke religiøse.

Men vi har det fint like lell.

Det nekter jeg å tro. Det må være en illusjon!
Det er statistikken som påvirker oss, ikke motsatt. I alle fall om vi skal tro tannpleieren Lillemor var hos, som forklarte at området vi bor i har høyest forekomst av karies i bydelen. Derfor syntes hun det var litt ekstra viktig å poengtere viktigheten av tannpuss til oss.

Jeg trykker dette sitatet fra artikkelen Fnatten viste til til mitt bryst, jeg.

Sitat:

Dette er bare statistikk. Man har alltid mulighet til å påvirke sitt liv gjennom de valgene man gjør.

[ming]

Puh, det var da enda godt vi har mulighet til å påvirke livet vårt selv. : puster lettet ut:

Og når statistikken også er på vår side må jo dette bare gå veien! (Minus det med skilite foreldre og religiøsitet, da, vel og merke...)

[Mams]

Jeg kan se ut fra mitt egent ekteskap (som forøvrig snart er over)
Jeg holdt på å gå ut for noen år siden, men valgte å bli og jobbe med det vi hadde.
Nå er det gubben som vil ut og han har fryktelig dårlig tid. Han har i tillegg funnet en annen da så han er både her og der for tiden.
Jeg har gifte foreldre, hans er skilt.

[Shamu]

Mine foreldre er skilt, og jeg som du HI kommer til å gjøre ALT for å ikke skille meg.
Min mann har også skilte foreldre, så dette er noe som er viktig for oss begge.
Jeg vet ingenting om forskning på dette da, men det hadde jo vært en fin tanke om barn av skilte foreldre ble så redd for å gjøre samme "feilen" at de jobbet ekstra hardt for å klare seg gjennom krisene. For kriser må man da regne med i løpt av ett langt liv med partneren sin, men jeg tror jeg har lært litt om terskelen for å avbryte ett ekteskap.

[Anne C]

Dette er et tema jeg og gubben aldri diskuterer egentlig...

Hans foreldre skilte seg når han var tre år og han har nesten ikke hatt kontakt med faren sin opp gjennom. Dette vil han ikke utsette sine egne barn for.

Jeg kommer fra et hjem der foreldrene mine BURDE skilt seg for sikkert 20 år siden. Jeg er vokst opp med foreldre som kranglet hele tiden, inntil de fikk hvert sitt soverom for godt over 20 år siden. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har sett foreldrene mine ta på hverandre..... Jeg vet at jeg IKKE forblir gift "for barnas skyld". Det har ikke vært noen positiv erfaring for min del.

[Ariel]

Mine foreldre er skilte, men har flyttet sammen igjen. Selv har jeg 2 havarerte samboerskap bak meg med et barn fra hvert av dem.
Jeg kan langt ifra si at foreldrene mine er grunnen til at jeg valgte å bryte ut av mine forhold. Det var mitt valg, basert på mine ønsker om et liv uten alkohol, løgner, utroskap, kontroll etc, som gjorde at jeg gikk. Ikke fordi mine foreldre hadde staket ut veien for meg.
Mulig det har en sammenheng i statistikken, men det gjelder ikke for meg i alle fall.

[007]

Jeg ser hva du mener, Fadese, og jeg følger tankegangen din. Jeg tror bare at det ikke vil fungere så lenge i praksis - jeg tror man før eller seinere vil ha så store, egne behov at det vil gå ut over vennskapet med barnefar, "samliv" og generelt humør. Og: man kan jo bo sammen med barne sine om man er skilt også? Ikke fulltid, men likevel ganske mye?
Nå høres det ut som om jeg forsvarer at man skal la egne behov komme forran barnas, og det er ikke det jeg mener. Jeg tror bare at barna påvirkes så mye av foreldres sinns-stemning at man ikke for enhver pris skal fortsette et ektaskap der begjæret (eller kjæresteforholdet) er dødt. At man prøver: ja - men ikke så mye at man utsletter seg selv.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

At man prøver: ja - men ikke så mye at man utsletter seg selv.

Og det er jeg helt enig i! Man skal ikke utslette seg sjøl. Man skal ikke påføre seg helseskader (nå tenkte jeg primært på psykiske (depresjon, for eksempel)) ved å bli. Men om det funker greit, så kan man kanskje greie seg uten sex og kjæresterier for en periode, for barna sin del. Og jeg tror ikke det er en umulighet for alle.

[Miss Norway]

Det blir jo et definisjonsspørsmål egentlig; hvor går grensen mellom å ta mest hensyn til barnas behover og "lykke" - og sine egne? Hvor krysser linjene? Jeg kjenner så altfor mange som har ødelagt mye for barna sine nettopp fordi de MÅTTE ha i både pose og sekk og bare ikke klarte vente lenger.