En av fem straffer barnet sitt fysisk i Norge

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Mener du det?
Det er ingen som kan irritere meg så mye som dem jeg elsker mest. Det er jo kanskje nettopp derfor de irriterer. Fordi de betyr noe. Andre mennesker er ikke like signifikante for meg, så jeg har ikke noe behov verken for å være glad i dem eller å bli særlig forbannet. Selv om jeg selvsagt kan bli forbannet på andre også.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Jeg singerer i grunn Skilpadda. Jeg har aldri blitt så sinna på noen som på Hannah. Ingen får meg tent så fryktelig som hun. Jeg er ekstremt sjelden sint på jobb, samt ellers privat. Men hun trigger meg veldig! Jeg har aldri dasket eller noe sånt, men jeg har tatt litt vel hardt i arma, og kanskje "kledd på hardt" noen ganger. Dette har som regel vært i situasjoner der jeg i utgangspunktet er sliten, trøtt eller sur. Og at hennes oppførsel får begeret til å renne over. Men om jeg tråkker over grensa har jeg alltid sagt unnskyld etterpå, og forklart henne situasjonen.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jeg singerer i grunn Skilpadda. Jeg har aldri blitt så sinna på noen som på Hannah. Ingen får meg tent så fryktelig som hun. Jeg er ekstremt sjelden sint på jobb, samt ellers privat. Men hun trigger meg veldig! Jeg har aldri dasket eller noe sånt, men jeg har tatt litt vel hardt i arma, og kanskje "kledd på hardt" noen ganger. Dette har som regel vært i situasjoner der jeg i utgangspunktet er sliten, trøtt eller sur. Og at hennes oppførsel får begeret til å renne over. Men om jeg tråkker over grensa har jeg alltid sagt unnskyld etterpå, og forklart henne situasjonen.

Og jeg signerer Guniss. Kan bare bytte ut navnet på jentungen, så er vi der. Frøkna mi kan til tider ha en veldig provoserende oppførsel, og selv om jeg kan boka framlengs og baklengs, og innerst inne vet akkurat hva som lønner seg å gjøre, hender det at jeg er sliten, sur og sulten, og ikke reagerer som jeg burde. Men jeg har aldri slått/klapset/knipset etc.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Jeg er helt enig. Jeg har aldri slått ungene mine, men det var ikke vanskelig å svare ja på denne undersøkelsen. Det er jo ikke det man spør om. Man spør om man har opplevd situasjoner hvor man har reagert mer fysisk enn man hadde trodd at man ville gjøre. Det er noe annet enn å være fysisk voldelig mot ungene sine, spør du meg.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Veldig enig i denne.
jeg har tatt begge ungene mine hardt i armen for å fjerne fra en situasjon f.eks.
Jeg ville allikevel ikke bruke fysisk avstraffelse som klaps, knipsing på hånd osv.

Jeg har kontroll på armer og ben ja. Og jeg synes barn skal ha som en selvsagt rett at alle voksne rundt dem har den kontrollen og ikke bruker vold.

Jeg er ekstremt enkel i det prinsippet jeg har for fysisk inngripen - om jeg hadde reagert om sjefen min gjorde det mot meg så er det ikke ok mot ungene.

[Ru]

Jeg stemte ja, og det er utfra episoder der poden har stormet ut i veien og jeg har grabbet tak i det jeg har fått tak i nærmest. Da har jeg nok tatt litt hardere enn nødvendig i ham, men da er det mer redsel og frykt for at noe skal skje, enn at jeg har vært sint. (Selv om jeg nok har vært lynende forbannet i etterkant.)

[Tallulah]

Jeg kunne også svart ja på dette, som en følge av situasjoner som Kanina og DM beskriver. Og de gangene det har skjedd så har jeg følt at jeg har reagert for sterkt, og at jeg har krysset en grense jeg helst ikke vil krysse.

[LimboLine]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg kunne også svart ja på dette, som en følge av situasjoner som Kanina og DM beskriver. Og de gangene det har skjedd så har jeg følt at jeg har reagert for sterkt, og at jeg har krysset en grense jeg helst ikke vil krysse.

Signerer denne jeg.

[Che]

Jeg har aldri tatt tak i han hardere enn jeg hadde tenkt (eller ikke tatt tak i hard i det hele tatt, omtrent) - Men jeg har kanskje brøla litt, og det hadde jeg ingen intensjoner om å gjøre

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg sier som Skilpadda: Jeg har aldri vært så sint på noe annet menneske som det jeg av og til har vært på henne.

Bare se på krompen. Han har aldri blitt så adrenalinsint på noen som på Mette Marit.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Bare se på krompen. Han har aldri blitt så adrenalinsint på noen som på Mette Marit.

Og da tillater jeg meg å sitere det Nenne sa ved den anledningen: åhå! Bare vent til du får barn!

[Kirsebær]

Jeg har aldri reagert mer fysisk enn jeg hadde intensjoner om. Jeg har reagert fysisk ved å ta tak i armen på Poden, men men ikke hardere enn jeg hadde tenkt eller på noen måte som en straff. Mer for å få/holde på oppmerksomheten hans.

[Polyanna]

Ja, jeg syns ofte "ville jeg sagt eller gjort sånn mot en kollega" er en bra syretest på oppførsel overfor barn, men noen ganger kommer den til kort. Jeg har for eksempel aldri måttet forholde meg til en kollega som biter meg i rumpa.

[Robyn]

Kort og godt nei. Men nå har ikke jeg hatt fryktelig trassige barn heller.

[Irma]

Nei. Jeg er overraskende tålmodig når det kommer til Poden, jeg er ikke så tålmodig av meg normalt sett.

[kie]

Nei. Siden jeg har barn som pga. diagnose kan være en utfordring til tider og kanskje også utagere, så er det å ha kontroll på egne impulser vesentlig.

[Elise]

Jeg måtte svare ja på denne, ja. Jeg hadde en ekstremt søskenutagerende jente som nesten tok kverken på den lille babyen min, og med hormoner i sving og ekstrem søvnmangel vet jeg ikke om jeg har helt gjennomtenkt da jeg så henne holde tak i håret til bittebaby og denge hodet i gulvet. Skulle bare fjerne hånda og løfte vekk, men det ble vel kanskje litt mer kraftig ja.

[Fadese]

Uten å ha lest tråden: Nei. Jeg kan rive meg i håret, gå inn på soverommet og tenke at jeg må ha et øyeblikk ro fordi trass og mas holder på å drive meg til vanvidd, men jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe fysisk mot barna (skjønt det er hittil er kun Lillemor som i blant kan trigge meg veldig). Og heldigvis føler jeg meg veldig trygg på at det aldri vil skje.

[Misteri]

Nei jeg bruker ikke fysisk avstraffelse av noe slag. Har hatt lyst å hive en av ungene i snøskavvelen noen ganger, men nei man gjør bare ikke det. Har selvsagt tatt og stoppet ungene med å ta de i armen i faresituasjoner.

Det jeg desverre har opplevd ved å være mamma til utagerende asperger gutt, det er å måtte nedlegge han fordi han har vært farlig for seg selv eller andre, men jeg ser ikke på det som straff, men avvergelse.