Skal man få bestemme over egne penger? (Aftenposten)

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

For meg blir begge disse eksemplene noe som det kunne vært gjort noe med mens vedkommende var i live, hvis det hadde vært vilje til det og man hadde tenkt så langt. Slektningen kunne ha tilgodesett faren din fordi han hjelper henne, i stede for at en datter hun aldri ser skal arve alt når hun dør. Det er fullt mulig å belåne eiendommer på en slik måte at man har nok penger mens man lever, men det blir fint lite igjen å arve.

Hun har i stor grad brukt opp pengene sine, særlig på slutten før hun fikk plass på hjem. Og hun bor på hjem, så det er ikke mye for datteren der å hente.

Jeg tror egentlig det det bunner ut i hos meg er familieforholdene. Men det er igjen en helt annen diskusjon. Det at man avkutter foreldre/barn fra sitt eget litt synes jeg høres riv ruskende galt ut. På en annen side har nok de fleste (ja, det finnes unntak) gode grunner til hvorfor de gjør det.

Anuk, når det kommer til å holde på pengene har du et kjempepoeng. Man trenger ikke gå flere generasjoner tilbake enn til min mormor, som sier at hun ikke vil bruke penger på sånn og sånn, for det er jo egentlig mammas penger. :rabla: Og mamma (som er enebarn) vil jo heller at mormor skal ha opplevelser og "eventyr" (dette kom nemlig frem i forbindelse med en tur til Spania mormor hadde fått tilbud om - hun har aldri vært i Syden), og at mormor skal være lykkelig nå, enn å få penger når mormor er død.

[Sitron]

Ja til tvangsgivning til barn. Ja til at ALT en person eier skal gis til eldste. Når min far dør skal jeg danse på graven og le, forhåpentligvis med en del kroner i lommen. :Ond:

[Irma]

Jeg og Hattifnatten tenker i samme baner ser jeg, så jeg henger meg bare på hennes refleksjoner.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes ikke det er så interessant hvem som har jobbet for pengene. Jeg tenker at er man død så er man død og da synes jeg ikke det er urimelig at ens nærmeste familie ved likhetsprinsipp skal være de som har råderett over pengene. Hva som skjer med mine penger etter at jeg er død bryr jeg meg ikke så veldig mye om personlig, men jeg er opptatt av at disse pengene ikke skal skape ufred. Det er vel det jeg synes er viktigst.

Arv kan virkelig være noe dritt og jeg vet sannelig ikke hva som er best.. *tenker fremdeles*

Her er jeg absolutt og totalt enig med deg. Det viktigste, uansett arvelov, er at det ikke blir krangel ut av det. Men i enkelte tilfeller er det slaget tapt uansett, tror jeg. Men også som Mikkeline sier at i de fleste familier går jo dette greit.

Det er kanskje ikke så relevant hvem som har tjent hvilke penger og sånt som du sier. Men jeg synes allikevel ikke at man skal kreve arv fra foreldrene sine. I mine ører er det noe som skurrer der.

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

*tenker videre*

Jeg liker ikke tanken på at foreldrene mine i halvsenil tilstand skulle kunne testamentere bort hjemgården og gamle familieeiendeler til et fjernt søskenbarn som de aldri hadde sett før personen dukket opp og ble deres beste venn for en periode.

Dette har jeg diskutert flere ganger. Min oppfatning av mine foreldres verdier (enebolig, verdifull hytte ved sjøen) er noe mine foreldre råder over. Hva eller hvem de velger å tilgodese etter sin død er deres sak. Det er uansett deres eiendeler - ikke mine.

Jeg vet at flere av mine bekjente er dypt uenig med meg i dette, men der er det ofte intern strid om arv også ...

[Esme]

Det jeg reagerer på her er at dette utspillet er helt fritt for prinsippdiskusjon. Sosialistene pleide jo å være mot arverett (gjorde de ikke det?) og man kan godt ha diskusjoner hvor man diskuterer om det er riktig å arve eller ei. På meg virker det som han har ruslet rundt i gangene og blitt huket tak i en lobbyist som har overbevist ham på et rent emosjonelt grunnlag.

Politikere som hekter seg opp i enkelteksempler og hiver seg på lite gjennomtenkte forslag bare for noen minutter i rampelyset er det vanskelig å respektere.

Det er nå en ting at han tydelig vil styrke arveretten, sosialist som han er, men kan han være så nepe naiv å tro at dette vil hindre forskjellsbehandling og hindre foreldre i å bruke pressmiddel mot barna sine hvis de ønsker det?

Uansett hvilken modell man velger så er problemet det at det finnes folk som er urettferdige. Og det kan man faktisk ikke forby.

[Polyanna]

Jeg tror srengt tatt ikke det blir hverken mer eller mindre krangel av den ene eller den andre loven. Kranglene handler som oftest om gamle konflikter eller ren grådighet eller begge deler. Folk klarer å krangle over bo med 1500 kroner i verdier og et gammelt sett sølvtøy.

Angående at man kan dele ut mens man lever: Ja, men da må man faktisk gi opp disposisjonsretten over det man gir bort. Og siden man faktisk ikke vet hvor lenge man lever, eller beholder vettet, så skal man altså gjøre dette i god tid, og så altså leve på minimum resten av livet? Hva er rimeligheten i det? Jeg vil disponere over mine midler - også bestemme over hva de skal gå til etter at jeg er død.

Ja, kanskje det av og til vil bli urettferdig. Kanskje den falske, spyttslikkende sønnen får arv foran den lesbiske datteren? Og så da? Det er ikke sympatisk, men helt lov å forskjellsbehandle folk ettersom om man liker trynet på dem eller ikke. Også dine egne (voksne) barn.

Hadde det vært snakk om at man skulle TA fra barna noe de hadde, så ville det selvsagt vært grovt urimelig. Men arv er da ikke noe man har krav på? Om man skulle ende opp med ingenting etter sine foreldre - er det da gjort en voldsom urett mot en?

Jeg er ellers enig i at man ikke bør kunne gjøre mindreårige barn arveløse.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Eia, her.

Dette har jeg diskutert flere ganger. Min oppfatning av mine foreldres verdier (enebolig, verdifull hytte ved sjøen) er noe mine foreldre råder over. Hva eller hvem de velger å tilgodese etter sin død er deres sak. Det er uansett deres eiendeler - ikke mine.

Jeg vet at flere av mine bekjente er dypt uenig med meg i dette, men der er det ofte intern strid om arv også ...

Enig. Jeg tror ofte arvestrider kommer ut fra en sånn "krav på arv"-grådighet som jeg virkelig syns er ganske ufyselig. Det samme med godt voksne folk som blir sure på foreldrene for at de sløser med pengene sine - det er jo arven deres de kaster bort. (Jeg tror ikke akkurat det er voldsomt vanlig, da).

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er enig i at man skal ha råderett over sine penger når man er i live, men jeg er mer usikker på hvor mye bestemmelsesrett man skal ha over pengene som er igjen etter at man er død.

Jeg ser fordeler og ulemper på begge sider, det gjør jeg. Men jeg kan ikke helt se at det er bedre at staten bestemmer hvordan pengene skal fordeles, enn at man får gjøre det selv.

Det er så lett å finne følelsesbaserte eksempler på begge sider av diskusjonen, og man beviser ingenting ved å overgå hverandre i tåredryppende historier. Jeg er enig i at foreldre ikke bør kunne gjøre sine mindreårige barn arveløse, men når "barna" har nådd en viss alder (og vi kan gjerne si 25 eller 30 i stedet for 18), har jeg sans for argumentet om at man ikke har krav på sine foreldres penger lenger. Og i alle fall synes jeg ikke det er noen grunn til å øke pliktarven (eller hva det heter) ytterligere.

[Candy Darling]

Jeg møter meg selv skikkelig i døren her, for jeg er med hodet helt enig med Polyanna. Selvsagt skal ikke Staten bestemme over andre folks penger. Dessverre har jeg sett for mange dårlige amerikanske såper, både på TV og IRL, til at følelsene helt henger med. Tenk om min gamle far (som forøvrig ikke er særlig velstående) skulle bli sexnappet av en blond bimbo på sine surrete gamle dager og gi hele arven som kanskje har gått i generasjoner til henne før hun tar livet av ham med en god omgang S&M?

Jaja, kanskje han ville blitt lykkelig av det, tross alt.

[Dragen]

Jeg vil også disponere egne midler. Jeg syns heller ikke at man skal kunne gjøre mindreårige barn arveløse.

Jeg håper at den viktigste arven jeg skal gi mine barn ikke er materialistiske goder, men evnen til å ta vare på seg selv.

Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med mine penger etter at jeg er død.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg møter meg selv skikkelig i døren her, for jeg er med hodet helt enig med Polyanna. Selvsagt skal ikke Staten bestemme over andre folks penger. Dessverre har jeg sett for mange dårlige amerikanske såper, både på TV og IRL, til at følelsene helt henger med. Tenk om min gamle far (som forøvrig ikke er særlig velstående) skulle bli sexnappet av en blond bimbo på sine surrete gamle dager og gi hele arven som kanskje har gått i generasjoner til henne før hun tar livet av ham med en god omgang S&M?

Jaja, kanskje han ville blitt lykkelig av det, tross alt.

Du HAR sett for mange såper, ja.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror ikke det å fristille arv vil begrense familietragediene, kanskje heller tvert i mot. Spørsmål om manipulering er ofte oppe i saker som handler om testamenter i tilfeller uten livsarvinger og det er gørrskitne greier.

Jeg er enig i at man skal ha råderett over sine penger når man er i live, men jeg er mer usikker på hvor mye bestemmelsesrett man skal ha over pengene som er igjen etter at man er død.

Hattifnatten: Jeg synes du har hatt masse flotte innlegg i tråden her, og jeg velger å signere dette.

Jeg synes det er stor forskjell på å kunne bestemme over egne penger når man er i livet - og her har man full anledning til å gjøre hva man vil. Fra å drikke de opp, veledighet eller forskudd på arv til barna. (Man kan også bare gi ungen penger, man må vel over en viss sum for å regne det som forskudd på arv.) Når man er død, vel ... jeg synes man ikke bør være for kravstor på rettighetene da.

Neida, det ble litt fleipete sagt, men jeg tror en total frittstilling ville ha skapt veldig mange familietragedier. Jeg tenker også på dette med at gamle folk kan bli svekket mentalt sett, og jeg tenker med skrekk og gru på sekter som Jehovas vitner ol.

[Adrienne]

Jeg merker at jeg er litt sånn Ole Brumm her, ja takk. Jeg synes det er greit slik man har det nå, jeg. Noe selvbestemmelse og noe krav fra myndighetene.

Jeg synes også at den gamle damen hjemmefra, som fikk kjeft av en venninne for at hun hele tiden tok drosje i stedet for buss, sa det så bra. "Eg tar drosje, arvingane får gå!" Arv er ikke noe man har krav på, men noe som man bør sette stor pris på om man får.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Enig. Jeg tror ofte arvestrider kommer ut fra en sånn "krav på arv"-grådighet som jeg virkelig syns er ganske ufyselig. Det samme med godt voksne folk som blir sure på foreldrene for at de sløser med pengene sine - det er jo arven deres de kaster bort. (Jeg tror ikke akkurat det er voldsomt vanlig, da).

Det kan selvfølgelig hende du har rett, men i de arvestidene jeg har opplevd på nært hold har ofte ikke grunnlaget vært "krav på arv"-grådighet, men mer såre følelser på grunn av det som de enkelte har opplevd som forfordeling. Eks Ett "barn" har fått mye mer av foreldrene når de var i livet og det andre "barnet" vil ha en "oppreisning" for dette i arveoppgjøret. Ikke så mye grådighet som såre følelser - tror jeg.

[Bokormen]

Huff, det er få ting som er mer trist enn søsken som blir uvenner på grunn av et kaffeservise eller noen sølvskjeer. Mannen har faktisk en onkel som allerede har laget masse bråk rundt arvespørsmål, til tross for at foreldrene hans er spreke og raske og godt kan leve i 20 år til. Svigerfar har alltid vært et arbeidsjern, og nå er han såpass voksen at han kan begynne å nyte godene av dette. Broren hans er en lathans som har valgt letteste løsning hele livet, og han har fått masse hjelp av foreldrene sine. Likevel er denne broren sur fordi svigerfar nå eier en del fine eiendommer og slikt, mens broren har tullet bort sine penger. Det ble så ille at svigerfar ble enig med foreldrene sine at broren kunne få alt etter dem, i håp om at situasjonen skulle roe seg. Men nå bråker broren om at mannen og hans søsken heller ikke skal få noe etter besteforeldrene sine, siden de arver svigerfar. Det høres kanskje ut som en såpeopera, men er dessverre sant.


Hvis mitt barn hadde sittet i mitt hjem og snakket slik om mine penger, og vært livredd for at sine egne nieser og nevøer - mine barnebarn - skulle få noe etter meg, da hadde jeg skammet meg dypt over han.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg tenker også på dette med at gamle folk kan bli svekket mentalt sett, og jeg tenker med skrekk og gru på sekter som Jehovas vitner ol.

Om pårørende mener at gamlemor er blitt så surrete at hun tar beslutninger som hun ellers ikke ville ha gjort, så får de ta konsekvensen av det og enten opprette en hjelpeverge eller umyndiggjøre henne.

[him]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Om pårørende mener at gamlemor er blitt så surrete at hun tar beslutninger som hun ellers ikke ville ha gjort, så får de ta konsekvensen av det og enten opprette en hjelpeverge eller umyndiggjøre henne.

Ja, jeg tenke mer på om det ble uenighet blant barne på når/om og hvis folk blir for surrete. Enda en ting å krangel om. Jeg synes jo alle gamlinger blir noe surrete (se feks på meg, jeg har mistet sikkert halvparten av alle hjernecellene i de siste fire årene. )

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes jo alle gamlinger blir noe surrete (se feks på meg, jeg har mistet sikkert halvparten av alle hjernecellene i de siste fire årene. )

Så hvor mange minutter trenger en snerten Jehovas Vitne-gutt flørte før du gir vekk hus og bil da?

[Miss Norway]

Men arveavgiften er jeg litt sinna på kjenner jeg. Ikke på egne vegne, bare så det er sagt. Men generelt. Dette er jo penger det allerede er betalt både inntektsskatt og formuesskatt allerede, og som staten bare konfiskerer en del av - som "straff" for at man går hen og dør kanskje?

Den er på opptil 30% altså! Tenk følgende scenario: For flere generasjoner gikk den dengang ukjente maleren I.C. Dahl-Munch på inspirasjonstur i fjellet, og som takk for lånet av stabburet som overnattingssted får tippetippetippoldefaren et maleri av ham. Fyren viser seg å bli en hit og bildet blir mer og mer verdifullt samtidig som det passerer nedover i generasjoner stolt hengende på diverse hedersplasser i de ulike heimene.

Du, en 37 år gammel FPer med doktorgradslånekasse på nakken og 4 søte små barn som er dyre i drift viser seg å være den av søskenene som arver dette familieklenodiet etter testatmentet til deres kjære foreldre som dør så tilfeldig og tragisk under et attentatforsøk på en LO-topp.

Bildet viser seg å være taksert til 1 million kroner. Ju hu. Giroen på 200.000,- i arveavgift er tung å svelge - de fleste må vel ta opp et saftig lån. Eller selge objektet for å betale avgiften. Ju hu.