Det finnes ikke lenger noe «glasstak» som holder kvinner tilbake fra lederstillinger

[Tjorven]

Jeg har alltid jobbet i privat næringsliv, og alltid hatt sjefer (kanskje ikke alltid nærmeste sjef, men hakket over han ... det har alltid vært en han) som jobber så mye at det ikke er forenlig med familieliv. De har enten vært single eller hatt hjemmeværende koner.

Jeg føler at det fungerer ganske ekskluderende i forhold til lederstillinger. Jeg verken kan eller vil bli som dem. Jeg vil kjenne ungene mine godt, og jeg ville ha ungene mine. Så det er mange år siden jeg sluttet å tenke i retning av lederstillinger. Jobben blir aldri hele livet for meg. En del av den, men ikke alt.

Så KSL har rett: Jeg er ikke villig til å ofre det som trengs for å bli leder. Og jeg lever godt med det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg føler at disse diskusjonene på FP ofte er preget av folk med mesteparten av erfaringen sin fra offentlig og frivillig sektor. Det er forbausende få med noen særlig forståelse for hvordan privat næringsliv fungerer.

Det tror jeg du har rett i. Jeg har jobbet 60-80 timers uker i perioder og da satte jeg hele livet mitt på vent. Meldte fra til familie og venner at jeg kom til å være veldig lite tilgjengelig, tok pause fra fritidsaktiviteter i stedet for å være upålitelig og stort sett avlyse i siste liten. Det var greit i de periodene, da valgte jeg det selv, men jeg vil IKKE ha det sånn til vanlig. Virkelig ikke. Det er ikke noe liv med balanse. Da er det jobb og om det er spennende nok til å fylle hele livet, så er det selvfølgelig helt fint for dem som prioriterer det.

Her jeg er nå (Privat næringsliv - stort firma) finnes det mange muligheter for å få sånne jobber, hvis man vil reise ekstremt mye eller flytte på seg. Rive hele familien opp med roten fordi mamma vil gjøre noe mer spennende. Jeg tror ikke det nei. Da får jeg heller bli der jeg er. Selv om jobben ikke fyller meg med inderlig forventning hver morgen.

[Harriet Vane]

I det frivillige legger folk glatt ned 60-80 timers uker med samme sandkornslønn som i kulturbransjen. Tilgjengelig 24/7, alltid på jobb i hodet, ansvarlig for mange mennesker og store penger, lange strategier og store opplegg. Men næringslivets lettvektere har en tendens til å tro at alt som ikke betaler seg -stort og umiddelbart - er et tegn på at det er dårlig arbeid. Eller at folk som ikke tjener så bra nødvendigvis er dårligere til jobben sin og dummere enn dem som tjener godt. Det er helt utrolig at man kan være voksen og ikke forstå at folk motiveres ulikt?

Jeg kombinerer lederstilling med småbarn, jeg har aldri vurdert redusert stilling, og jeg kommer til å jobbe mer og mer etterhvert som ungene blir større. (Nå er jo dette riktignok en lederstilling i det offentlige, der man har og bruker AML og sånn, så det teller jo ikke helt). Jeg går uansett aldri tilbake til 80 timers uke slik jeg holdt på med et år for lenge siden, for jeg tror ikke det er noen vits. :blar videre i "The empty raincoat": Paradokset kommer i det man -hvis man skal lykkes som leder- ikke har rom til å lykkes i livet, i det private livet. At man står igjen med ganske stusslige relasjoner til dem rundt seg, at man har et flatt privatliv og et ikkeeksisterende eller særs upleid indre liv. Da går man glipp av mange som kanskje ville vært bedre ledere enn dem som er så monomane at de jobber 80 timers uker. Det må da finnes bedre måter å organisere dette på? Det slår meg stadig at dette er et felt der man bare aksepterer en merkelig måte å gjøre ting på, fordi det alltid har vært sånn, fordi man tror at kvaliteten ligger et annet sted enn det kanskje gjør? Jeg er i gang med lederutvikling nå og flere av de kursholderne jeg har møtt har vært veldig opptatt av at kvalitet hos ledere handler om å unngå paradoksene mellom leder og menneske, finne en balanse i livet sitt som fungerer osv, fordi det later til at folk som er balanserte gjør en bedre jobb over tid, spelsielt når det handler om å lede andre. (Slik ble jeg tipset om The empty raincoat, som ikke er ny, men fremdeles aktuell, siden jobb/privat-konflikten er aktuell for mange)

[Toffskij]

Jeg liker denne: http://blogs.scientificamerican.com/...-faculty-life/

Og jeg mener 80-timersuker er absurde.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg liker denne: http://blogs.scientificamerican.com/...-faculty-life/

Og jeg mener 80-timersuker er absurde.

Når skulle man fått tid til se gode filmer, lest bøker, gravd i hagen, laget mat, trent eller sydd?

[Pøblis]

Jeg tenker at det kan være lurt med jentenettverk. Særlig i forhold til at jenter ofte er veldig flinke men mangler selvtillit. Og det er faktisk en god del nettverk, både formelle og uformelle blant menn også. Mannen min jobber i en typisk mannsdominert privat bransje, og han er med i flere mer eller mindre formelle nettverk - og der er de menn, alle sammen. Når jeg spør så sier han at det ikke er bevisst at det ikke er noen damer med, men at det har dannet seg nettverk av folk(menn!) som har jobbet sammen med ulike prosjekter i årevis. De har mye makt og er bevisst på at de har mye matk, og hele poenget med nettverket er at de hjelper hverandre. Slike nettverk tror jeg mange flere jenter også hadde hatt godt å å være en del av - og da kan det være en fin ting å prøve å danne dem helt bevisst istedet for å vente på at de skal oppstå eller at man blir inkludert i dem.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Takk!! Føler det likedann. Har alltid takket nei til "jente-seminarer" og slikt. Jeg jobber også som menneske. I en av avisene her jeg bor er det en fin føljetong hver uke. "Jenter som kan". Intervju med duglige damer. Fantastisk.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg tenker at det kan være lurt med jentenettverk. Særlig i forhold til at jenter ofte er veldig flinke men mangler selvtillit.

Jenter? Kvinner eller damer, men ikke jenter! Jeg er så lei av å se jenter brukt når man mener voksne kvinner. Det får oss til å virke "mindre" enn vi er.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jenter? Kvinner eller damer, men ikke jenter! Jeg er så lei av å se jenter brukt når man mener voksne kvinner. Det får oss til å virke "mindre" enn vi er.

Det er egentlig ikke noen bevisst tanke bak for meg å bruke de ordene. Ordet som er brukt i invitasjonen er Woman. Jeg tenker fortsatt på meg selv som en jente, framfor dame eller kvinne. Det er ikke helt meg. Da må man jo være voksen. På samme måte som mannen reiser på guttetur.

[Katta]

Min søster har privat lederjobb. Men det er vel forskjell på store og små bedrifter også sånn sett, hennes er ikke så stor. Det innebærer likevel at hun er veldig mye mer på jobb enn hjemme, hun jobber sikkert aldri mindre enn 60 timer i uka og har alltid kontoret med i lomma. Hun opplever ikke noe glasstak, men stanger i forventninger til hva hun burde ville og hvordan hun burde innrette seg fra familie og venner.

Jeg tror nok også at hovedgrunnen til at kvinner ikke satser på dette er at de ikke vil. Litt at de tror de ikke kan, men mest at de ikke vil. Det er jo enormt mye jobb, og det er vanskelig å kombinere med vanlig familieliv. Jeg er usikker på om jeg synes det er et samfunnsproblem at flere menn enn kvinner vil akkurat det.

[Harriet Vane]

Dette er interessant: http://www.dn.no/talent/article2742520.ece

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Dette er interessant: http://www.dn.no/talent/article2742520.ece

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Dette er interessant: http://www.dn.no/talent/article2742520.ece

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

Men for den type yrker som Polyanna refererer til så handler det om mye mer enn å prioritere bort hjemmebakte boller på skoleforestillinger altså. Veldig, veldig mye mer. Og selv om det handler om prioriteringer så er det et tankekors av flere kvinner enn menn prioriterer bort en karriere av det slaget som Skogen Lund refererer til.

Jeg kunne aldri ha vært med på et partnerløp i et av de store konsulenthusene eller å bli CxO i de større selskapene i Norge, det koster mye mer enn det jeg er villig til å gi. Det er et valg jeg har tatt helt bevisst og etter en god del runder med meg selv, for jeg har førstehåndskjennskap til hvor knallhardt det er og hvor mye det koster av en selv og av familien, spesielt om en ønsker å være en deltakende forelder og partner. For det er nå en gang sånn at døgnet har ikke mer enn 24 timer og når jobben krever at man legger ned 12 timer i snitt om dagen over lengre perioder, man har reisevei til og fra jobb og helst skal sove litt så er det ikke mye igjen til familie, venner og hobbyer. I vårt tilfelle har mannen min valgt bort en del søvn, han står gjerne opp halv fem på morgenen for å komme seg tidlig på jobb for å kunne hente unger på ettermiddagen, han har valgt bort faste fritidsinteresser men prøver å skvise inn noen treninger i uken, han ser omtrent ikke på TV, men jobber på kveldene i stedet for. Vi har i fellesskap valgt bort felles familietid i ukedagene og har det som damen i artikkelen til Toffskij refererer til som soneforsvar. Vi har en hage som steller seg selv i stor grad, vi har vaskehjelp og vi har en svigerfar som trår til og tar våronna og høststellet på hus og hage. Og det er klart at når jobben krever at man prioriterer så hardt så skal man ha en enorm indre driv til å ville gjøre det og virkelig elske jobben sin og elske å prestere i en sånn voldsom prestasjonskultur og det er det ikke mange som gjør. Men fortsatt flere menn enn kvinner.

Så om glasstaket kanskje er på god vei bort så er det fortsatt glasstak inni hodene til mange kvinner, og jeg mener at dette glasstaket er vel så kritisk som det "reelle" glasstaket.

Men jeg håper Polyanna har rett at det er en trend om at yngre menn og kvinner ikke vil være med på det kjøret som det krever, sånn at man kanskje får en viss endring i hvor mye man må jobbe for å være med på det kjøret der. For jeg tror det er det som skal til og som bør til. For det er mange gode lederkandidater der ute som velger det bort fordi de ikke vil ofre det det koster.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Men jeg håper Polyanna har rett at det er en trend om at yngre menn og kvinner ikke vil være med på det kjøret som det krever, sånn at man kanskje får en viss endring i hvor mye man må jobbe for å være med på det kjøret der. For jeg tror det er det som skal til og som bør til. For det er mange gode lederkandidater der ute som velger det bort fordi de ikke vil ofre det det koster.

Det håper jeg også. Virkelig. Og uansett – det jeg likte i bloggposten jeg lenket til, er at om man ønsker å leve i de arbeidsnarkomanes land, tror jeg det er helt essensielt å gjøre en sånn vurdering som hun gjorde. Hva er realistisk? Hva er det tvingende nødvendig å ha tid til? Hva gjør meg glad? Hvordan kan jeg være «the best whole person I can be»? Det er ingen grenser for hvor mye både du selv og omgivelsene kan kreve av deg. Men det er bare du selv som kan vite hva som går og hva du trenger å ha plass til. Hvis du ikke stopper opp og gjør opp regskap, blir du helt gal (og kan miste mangt og mye du ikke har det minste lyst til å miste). Og samtidig tror jeg man kan komme utrolig langt med effektivitet, planlegging og smart tidsbruk.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Men for den type yrker som Polyanna refererer til så handler det om mye mer enn å prioritere bort hjemmebakte boller på skoleforestillinger altså. Veldig, veldig mye mer.

Hjemmebakte boller og et strøkent hus tenker jeg at de fleste med to fulltidsjobber ++ prioriterer bort jevnlig. Det er snakk om et helt annet omfang for en virkelig topplederjobb.

Jeg har en mellomlederstilling i skolen nå, og jobber mellom 40 og 50 timer i uka. Med 7,5 timer hver dag på jobb betyr det jobb rundt 3 kvelder i uka, og vi legger oss sjelden før midnatt. Jeg har jobbet mer i andre jobber tidligere, men da med helt annen familiesituasjon. Antall timer for meg nå er jo virkelig ikke mye i det hele tatt, men mer enn nok for meg slik livet mitt er nå, og gjør at både ryddig og rent hus og mye hjemmebakst til enhver tid utgår; vi har vaskehjelp og vi har Godt levert. Dette har vi fordi vi da får mye familietid igjen tross alt. Det blir dermed ganske tydelig at om man skal opp i 60-80 timers arbeidsuker er det snakk om beinharde prioriteringer - Adrienne er inne på eksempler på noen slike, og det finnes selvsagt også ganske mange enda mer "solide".

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det handler om prioritering, og her har Vibeke Hammer Madsen ett poeng. Ikke vær verdensmester på alt.

Det er vel akkurat det mange kvinner gjør. De velger å ikke være verdensmestre som toppledere, fordi det er så mye annet de må ofre for å få til det.

[Floksa]

Det står vel, i allefall i dagens Aftenposten, at dette ikke bare er en kvinne greie men at også yngre menn velger bort lederstillinger fordi de ønsker å ta mer del i familien A/S.

[Adrienne]

Jeg likte den bloggposten veldig godt og en del av de tankene hun hadde gjort seg og virkemidlene hun hadde valgt kunne jeg kjenne meg godt igjen i. Jeg var ikke gamle damen i arbeidslivet før jeg bestemte meg for at helger var hellige, et prinsipp jeg har vært tro mot siden da, det samme med min arbeidsnarkomane mann.

Men man skal være ganske bevisst på seg selv, sin rolle og hva man vil og kan for at det skal fungere. Og selv da, men knallhard prioritering, så krever det mye å skulle bli en leder av det kaliberet som HI refererer til.

En annen ting som jeg synes er viktig er at det går an å ha en god karriere og en givende jobb uten at man nødvendigvis skal få den mest fancy tittelen eller den høyeste lønna. Jeg har hele tiden gått for de arbeidsgiverne og de prosjektene som var gøy og morsomt og som har gitt meg noe personlig. Tilfeldigvis har dette også nå gitt meg en relativt fancy tittel og en mer enn ok lønn, men det er mer en bieffekt enn bevisst satsning.

[Toffskij]

Ja, JEG har bare gått for status og penger, altså! Ikke noe gøy her, nei!

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Ja, JEG har bare gått for status og penger, altså! Ikke noe gøy her, nei!

Det var det jeg visste.

[him]

Men dette med ledelse og toppledelse er jo to forskjellige ting. Det er masse mellomlederstillinger som ikke er så krevende som dere beskriver her - også i det private. Jeg skjønner at hun som ble intervjuet har en topplederstilling, og det er kanskje derfor diskusjonen dreier den veien? Jeg tenkte opprinnelig mer generelt. Det å være toppleder tenker jeg kan sammenlignes med å vinne NM eller VM i ski - da skal du være god, da! Men det er mange flere som sykler Birken, og det er da tøfft det også! Vi kan ikke alle være verdens beste, det er det bare en eller to som kan, men vi kan alle være gode i noe.