Hverdagsgleder

[Millen]

Når 3-åringen vil høre "apesangen" når hun spiser kveldsmat. ( Coldplay, Adventure for at liftetime).

Og det i tillegg er blant favorittene til mor.

[Maverick]

Man skal ikke kimse ad en god livsløgn, altså.

Selv innbiller jeg meg daglig at jeg kan få til alt jeg prøver på. Det har gitt ikke rent få mageplask, men også noen uventede oppturer.

[Ambivalensia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Man skal ikke kimse ad en god livsløgn, altså.

Jeg er ikke uenig.

[star]

På mandag var jeg ute og gikk tur. Klatret opp til ei hule på Jeløya i regnet. På vei ned sklei jeg selvsagt og gikk i bakken så det sang med albuen. En gutt på 12-14 år gikk på pokemon jakt med en kompis og må ha sett at jeg falt. Han spurte med bekymring i stemmen om det gikk bra med meg. Jeg burde ikke blitt overrasket, men det ble jeg. Og glad for det varmet skikkelig. Det gikk jo bra, men ikke med mobilen. Den avgikk med døden.

[frukt]

Jeg har nettopp laert om LØFT- LØsningsFokusert Tilnærming paa skolen, og det vil jeg anbefale aa lese litt om. Jeg tror det kan hjelpe i mange sammenhenger.

[Gaia]

Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).

En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.

Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.

Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.

Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.

[FrøkenA]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).

En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.

Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.

Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.

Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.

Jeg er så enig! Og kjenner meg igjen i oppussingseksemplet. Vi holder på å ferdigstille et større oppussingsprosjekt, noe som ikke er forbundet med særlig mye lykke i seg selv. Men du verden, så lykkelig jeg føler meg av å gå barbeint på det nye tregulvet vårt. Til og med å støvsuge det er (nesten) en fryd, det er så fint! Det er akkurat som om jeg ser de gamle tingene våre på en ny måte også, nå som de står i freshe, fine omgivelser. Kanskje litt materialistisk fokus her, men vi er jo mye hjemme, da ...

[Maverick]

Disse.

Morgenene med store og små barn er uventet harmoniske.

[Matilda]

Dagens hverdagsglede: E-post fra tidligere elev. Med litt skryt og litt rapport om nytt liv. Åh! Kanskje det aller koseligste jeg veit, i alle fall på jobbfronten!

På hjemmefronten er det ganske koselig med toåring som blunker alt han kan med begge øya, mens han kurrer: "Ess-kej deg, mamma!" Lille raringen. Også hyggelig med femåring som ivrig gjenforteller hele boka han hørte på biblioteket i dag, seksåring som er blitt kjent med ei jente i klassen sin og fersk pensjonistbestefar som gjerne henter tidlig på SFO i morgen.

Ellers er min sikreste hverdagsglede kveldsmat i stille hus, og særlig når mannen lager det til meg. Te og osteskive. Det er kjærlighet, det!

[Hondacrv]

Dagens kvardagsgleder: snill nabo som hjelper meg når han ser det blir for tungt for meg å spa jord opp i trippebår.

Og ny klasse som eg blir kjend med på jobb og som ser ut til å bestå av veldig mange fine unge menneske.

[iselin]

Jeg blir glad og varm om hjertet når de store barna (ungdommen) ber om at jeg jeg eller faren kommer for å synge godnattsang for dem på sengekanten, mens alt de egentlig vil er at vi skal sitte der for å prate om alt og ingenting og klemme litt ��

[Matilda]

Jeg ELSKER sokkeprodusenter som vever inn størrelsen på sokkene på undersiden! Vi bruker pr nå sokker i str 21/24, 25/28, 31/33, 37/40 pluss ymse herresokker og har fortsatt en del 28/30 og 20/21 i omløp - helt nydelig å slippe å gjette på hva som er hva, og dermed unngås alle 07.28-sett-på-deg-de-helvetes-sokkene-jo-de-er-dine-vi-kjører-om-to minutter-kranglene. (Jeg forsøkte å fargekode ei stund, men da gikk det jo ikke å la noe gå i arv, siden eldstemann kategorisk avviser alt annet enn svarte sokker.)

Da var det bare å komme til bunns i sokkenes Mount Doom...

[Tranquil]

For noen fininger Maverick, skjønner det blir bra morgener av det der.

Jeg blir fylt av lykkefølelse når minstemor kryper opp i senga mi på kvelden for å kose litt og fortellle om alt som har skjedd iløpet av dagen.

[Syrinx]

Å komme på jobb om morgenen og en hel gjeng elviser roper og vinker hei og god morgen. Slik starter jeg hver eneste jobbdag og jeg blir sånn: og sånn: inni meg.