Midtlivsgreiekrise - har du det? Og hva er det?

[Serafin]

Jeg har ikke tid til å ha noen midtlivskriser, da hele livet vårt er en krise. Litt satt på spissen, men jeg har ikke tid eller overskudd til å bekymre meg for livet fremover eller bakover, for jeg har mer enn nok med å stå i det dag for dag.

Blir litt svett når jeg tenker at om 5 år er vi uten unger i huset, men også litt sånn "hvis vi overlever så lenge"

Men alt i alt har vi jo det bra og det er ingen grunn til å få krise over noe liksom.

[Anda]

Tja, tok lappen på tung MC i år (53), men ikke utløst av krise, selv om klisjé for mange (særlig menn, har jeg latt meg fortelle). Handlet mer om at jeg nå formelt bare har forsørgeransvar for mannen, så nå aksepterer jeg risikoen.

[Magnolia]

Jeg blir forhåpentligvis en helårsbader (oktober gikk ihvertfall greit ��), og jeg har begynt å golfe.

[Toffskij]

Jeg hadde et snev i 35-årsalderen. (Nå er jeg 51.)

[Tallulah]

Usikker på om jeg har en krise. Vi har fått oss kolonihage, men den har jeg jo stått på venteliste for å få siden jeg var et spedbarn, omtrent. Jeg trodde jo vi skulle få det mye tidligere.

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av Primrose, her.

Dette minner meg på at jeg gjenopptok skolekorpslærdom i begynnelsen av 40-årene. Kanskje det var min midtlivsgreie. Anbefaler deg absolutt å lære et instrument, det har du glede av resten av livet.

Det tror jeg at er min midtlivskrise! Eller midtlivsgreie i hvert fall. Begynte i korps igjen da jeg var 43. Føler ikke at det er noen krise, heller tvert imot. Det gir både glede og nye vennskap, og til tider litt økt stressnivå og prestasjonsangst.

Ellers har jeg tror jeg midtlivskrisa kommer når minstemann flytter ut, kanskje. Det skjer antageligvis om ca 3 år, og da blir jeg boende helt alene.

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Men hva skal jeg lære, liksom? Klarinett som 9 åringen da for å få litt balanse? (Hun er dødelig fornærmet/angrer/sjalu over at hun ikke spiller fløyte som de andre, det er FÆLT med klarinett visstnok)

Men hvor begynner man, liksom? Kjøpe et instrument man ikke kan å spille, og ikke har noen til å lære seg? Altså, å GJENOPPTA er jo en ting, men å starte fra 0?

Ta kontakt med det lokale voksenkorpset ditt og ta deg en prat med dem? De blir helt sikkert både glade og gira, og kan bidra med både prøving av instrumenter og tips og råd til hva som er lurt og ikke. Undervisning kan du søke om på den lokale kulturskolen.

[Strå]

Det er alt for sent for meg til å ha midtlivskrise nå. Jeg blir 62 om 17 dager. Midtlivskrisen min var mer fysisk, jeg gikk hen og fikk redusert helse av blodpropp og blødning, begge deler i hodet. Det tok litt tid å stable meg selv på beina, sånn nogenlunde.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av IOA, her.

Det tror jeg at er min midtlivskrise! Eller midtlivsgreie i hvert fall. Begynte i korps igjen da jeg var 43. Føler ikke at det er noen krise, heller tvert imot. Det gir både glede og nye vennskap, og til tider litt økt stressnivå og prestasjonsangst.

Ellers har jeg tror jeg midtlivskrisa kommer når minstemann flytter ut, kanskje. Det skjer antageligvis om ca 3 år, og da blir jeg boende helt alene.


Vi
Ta kontakt med det lokale voksenkorpset ditt og ta deg en prat med dem? De blir helt sikkert både glade og gira, og kan bidra med både prøving av instrumenter og tips og råd til hva som er lurt og ikke. Undervisning kan du søke om på den lokale kulturskolen.

Det lokale voksenkoepset er skadeskutt og med brukken rygg og de gjenværende øver sammen med skolekorpset. Det skolekorpset jeg nå har tre unger i og sitter i styret til og vet utmerket godt at den lokale kulturskolen ikke har plass til alle ungene vi søkte inn en gang, bare halvparten av årets aspiranter faktisk (og ingen på treblås, utenom fløyte som formelt er treblås da. Min datter fikk nå den siste ledige timen, aka timen til den fløytisten vår som sluttet i kulturskolen i oktober) så det er ikke mulig å få undervisning det for voksne, nei.

Nei, jeg skal nok ikke lære meg å spille noe. Jeg har ikke tid, overskudd eller egentlig veldig lyst.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det lokale voksenkoepset er skadeskutt og med brukken rygg og de gjenværende øver sammen med skolekorpset. Det skolekorpset jeg nå har tre unger i og sitter i styret til og vet utmerket godt at den lokale kulturskolen ikke har plass til alle ungene vi søkte inn en gang, bare halvparten av årets aspiranter faktisk (og ingen på treblås, utenom fløyte som formelt er treblås da. Min datter fikk nå den siste ledige timen, aka timen til den fløytisten vår som sluttet i kulturskolen i oktober) så det er ikke mulig å få undervisning det for voksne, nei.

Nei, jeg skal nok ikke lære meg å spille noe. Jeg har ikke tid, overskudd eller egentlig veldig lyst.

Så meget hypotetisk problemstilling da.

[Luftslottet]

Jeg har noen år igjen til det som statistisk sett er midten av livet, så hvem vet. Jeg har jobbet samme sted i over 10 år, har hjemmeboende tenåringer, en helse som er gått i dass og mangler fortsatt førerkort, så det er mye potensiale her!

[Divine]

Min midtlivskrise består i at jeg har blitt uinteressert og uengasjert i det meste. Jeg skulle ønske jeg begynte med en eller annen klisjeáktig midtlivskriseaktivitet, for da gjorde jeg i alle fall noe. Men nei – jeg vil helst være hjemme, sitte i sofaen i fred og ro. Noen ganger tenker jeg at jeg bare sitter her og venter på døden. Hjelper ikke at jeg ser ganske gammel ut og er stiv i kroppen. Det får folk til å behandle meg som om jeg er eldre enn jeg er. Og det er ganske frustrerende. Det får meg i alle fall ikke til å føle meg yngre til sinns.

[GydaG]

Har ikke tid til krise her, men kanskje jeg får en om ungene en vakker dag flytter ut og jeg har tid til utskeielser.

[ingling]

Jeg fyller 50 om noen få dager, så tenker vel at midt i livet er noen år siden sånn egentlig, med mindre jeg går i mormors fotspor og bikker 100. Det året jeg ble førti, tok jeg lappen, gikk på svømmekurs for å bli mindre redd i vann, og begynte å løpe løp. Ikke akkurat kriser, men mye nytt i hvert fall. De siste årene har egentlig vært krise på andre måter med barn som har slitt, foreldre som har dødd og ymse helsegreier, så for min del håper jeg vel helst at ting roer seg mer enn at det skjer noe nytt og spennende. Jeg driver litt karrieredreiing, da, så det får bli femtiårskrisen.

[Snippa]

Her er mannen en vandrende krise, alternativt er han i en krise, så det er ikke tid eller plass for noe krise for min del

Jeg er 52, og har akkurat begynt på håndball igjen etter 11 års pause, men jeg tenker ikke på det som krise. Mer at jeg turde å gi faen i at alle synes det er crazy.

[Rabbit]

Som 56-åring føler jeg ikke at jeg har eller har hatt noen midtlivskrise. Jeg synes livet etter fylte 50 har blitt lettere å leve. Jeg bryr meg katta om hva andre måtte tenke og mene om meg og står støtt i alle avgjørelser. Det eneste "krisetegnet" jeg har, er vel kanskje at jeg snart skal få ny kneskål.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Rabbit, her.

Jeg synes livet etter fylte 50 har blitt lettere å leve. Jeg bryr meg katta om hva andre måtte tenke og mene om meg og står støtt i alle avgjørelser.

Dette kan jeg skrive under på.

[Syrinx]

Eg er forbi midtlivet, men er no forsåvidt i sona. Velger å ikkje rekne psykisk uhelse som midtlivskrise sjølv om det var på den tida det small.

Kanskje den fikse idéen min om heilårsbading i sjøen og kuldestamp i hagen kan setjast på kontoen midtlivskrise? I så fall noko eg lever veldig godt med.

[Magica]

Ingen krise her, enda. Føler at jeg har vært den samme hele livet liksom, liker å teste ut litt nye ting og ta nye tatoveringer og jobbutfordringer og slikt. Skulle gjerne lært noe nytt da, som et språk eller noe, men har ikke helt ork. Kunne også tenkt meg å bo en periode i utlandet, men nå har jeg jo en 11 åring i tillegg til mann og barn og hund, så jeg må vente litt hvis det skal være aktuelt. Ja, og så orker jeg ikke bade i kaldt vann, ser rundt meg (og her) at det er sånn populær voksen-krise. Jeg trenger IKKE kaldt vann for å kjenne at jeg lever.

[Polyanna]

Jeg tror kanskje jeg har vært i en litt lang og lavtbrennende midtlivskrise siden jeg var 29. Da løp jeg mitt første maraton og det gikk opp et lys for meg - jeg forstod at jeg kan klare alt mulig hvis jeg vil! Så i årene etter har jeg stille og rolig sjekket ut alt mulig jeg trodde ikke var «for meg», forkastet noe og tatt med meg andre ting, og driver nå med skigåing, isbading, styrketrening, yoga, og andre ting jeg ikke trodde jeg kunne.

Jeg kjenner igjen det Anne C beskriver, jeg føler meg sterk og glad og på rett sted.

(Det ironiske er at jeg trener styrke med Divine, og hun er mye sterkere enn meg, så selvbildet mitt er åpenbart litt oppblåst i forhold til hennes. )

[Fintdethei!]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

J

Jeg kjenner igjen det Anne C beskriver, jeg føler meg sterk og glad og på rett sted.

(Det ironiske er at jeg trener styrke med Divine, og hun er mye sterkere enn meg, så selvbildet mitt er åpenbart litt oppblåst i forhold til hennes. )

Du har en herlig fremsnakking her .