Midtlivsgreiekrise - har du det? Og hva er det?

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av Primrose, her.

Dette minner meg på at jeg gjenopptok skolekorpslærdom i begynnelsen av 40-årene. Kanskje det var min midtlivsgreie. Anbefaler deg absolutt å lære et instrument, det har du glede av resten av livet.

Det tror jeg at er min midtlivskrise! Eller midtlivsgreie i hvert fall. Begynte i korps igjen da jeg var 43. Føler ikke at det er noen krise, heller tvert imot. Det gir både glede og nye vennskap, og til tider litt økt stressnivå og prestasjonsangst.

Ellers har jeg tror jeg midtlivskrisa kommer når minstemann flytter ut, kanskje. Det skjer antageligvis om ca 3 år, og da blir jeg boende helt alene.

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Men hva skal jeg lære, liksom? Klarinett som 9 åringen da for å få litt balanse? (Hun er dødelig fornærmet/angrer/sjalu over at hun ikke spiller fløyte som de andre, det er FÆLT med klarinett visstnok)

Men hvor begynner man, liksom? Kjøpe et instrument man ikke kan å spille, og ikke har noen til å lære seg? Altså, å GJENOPPTA er jo en ting, men å starte fra 0?

Ta kontakt med det lokale voksenkorpset ditt og ta deg en prat med dem? De blir helt sikkert både glade og gira, og kan bidra med både prøving av instrumenter og tips og råd til hva som er lurt og ikke. Undervisning kan du søke om på den lokale kulturskolen.

[Strå]

Det er alt for sent for meg til å ha midtlivskrise nå. Jeg blir 62 om 17 dager. Midtlivskrisen min var mer fysisk, jeg gikk hen og fikk redusert helse av blodpropp og blødning, begge deler i hodet. Det tok litt tid å stable meg selv på beina, sånn nogenlunde.

[Luftslottet]

Jeg har noen år igjen til det som statistisk sett er midten av livet, så hvem vet. Jeg har jobbet samme sted i over 10 år, har hjemmeboende tenåringer, en helse som er gått i dass og mangler fortsatt førerkort, så det er mye potensiale her!

[Divine]

Min midtlivskrise består i at jeg har blitt uinteressert og uengasjert i det meste. Jeg skulle ønske jeg begynte med en eller annen klisjeáktig midtlivskriseaktivitet, for da gjorde jeg i alle fall noe. Men nei – jeg vil helst være hjemme, sitte i sofaen i fred og ro. Noen ganger tenker jeg at jeg bare sitter her og venter på døden. Hjelper ikke at jeg ser ganske gammel ut og er stiv i kroppen. Det får folk til å behandle meg som om jeg er eldre enn jeg er. Og det er ganske frustrerende. Det får meg i alle fall ikke til å føle meg yngre til sinns.

[GydaG]

Har ikke tid til krise her, men kanskje jeg får en om ungene en vakker dag flytter ut og jeg har tid til utskeielser.

[ingling]

Jeg fyller 50 om noen få dager, så tenker vel at midt i livet er noen år siden sånn egentlig, med mindre jeg går i mormors fotspor og bikker 100. Det året jeg ble førti, tok jeg lappen, gikk på svømmekurs for å bli mindre redd i vann, og begynte å løpe løp. Ikke akkurat kriser, men mye nytt i hvert fall. De siste årene har egentlig vært krise på andre måter med barn som har slitt, foreldre som har dødd og ymse helsegreier, så for min del håper jeg vel helst at ting roer seg mer enn at det skjer noe nytt og spennende. Jeg driver litt karrieredreiing, da, så det får bli femtiårskrisen.

[Snippa]

Her er mannen en vandrende krise, alternativt er han i en krise, så det er ikke tid eller plass for noe krise for min del

Jeg er 52, og har akkurat begynt på håndball igjen etter 11 års pause, men jeg tenker ikke på det som krise. Mer at jeg turde å gi faen i at alle synes det er crazy.

[Rabbit]

Som 56-åring føler jeg ikke at jeg har eller har hatt noen midtlivskrise. Jeg synes livet etter fylte 50 har blitt lettere å leve. Jeg bryr meg katta om hva andre måtte tenke og mene om meg og står støtt i alle avgjørelser. Det eneste "krisetegnet" jeg har, er vel kanskje at jeg snart skal få ny kneskål.

[Syrinx]

Eg er forbi midtlivet, men er no forsåvidt i sona. Velger å ikkje rekne psykisk uhelse som midtlivskrise sjølv om det var på den tida det small.

Kanskje den fikse idéen min om heilårsbading i sjøen og kuldestamp i hagen kan setjast på kontoen midtlivskrise? I så fall noko eg lever veldig godt med.

[millact]

Jeg er over halvveis i livet. For noen år siden våget jeg meg utpå nettet på leting etter en mann. Det var nok ingen krise; mer det at ungdommene var lite hjemme og syntes jeg trengte noen. Eldste flyttet ut i fjor; yngste flytter nok om maks et par år. Da blir jeg boende alene. Kanskje det blir en liten krise?

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Jeg vet ikke helt om jeg har hatt noen midtlivskrise, men jeg tok i alle fall grundig tak i min egen helse i fjor. Jeg har det bedre enn noen gang nå i min mye friskere og sunnere kropp. At jeg som 52-åring skulle starte å løpe, og like det er helt sykt faktisk. Nå i disse dager er det ett år siden jeg startet å forsiktig prøve meg på å løpe. I våres kjøpte jeg mine aller første joggesko som faktisk skulle brukes til jogging. Og nå skal jeg kjøpe meg joggesko til løping i vintersesongen.

Jeg er godt over midten av livet mitt, og har egentlig tenkt mye på det etter at jeg ble 50 år. Jeg vil påstå at livet mitt aldri har vært bedre enn det er nå, ikke som jeg kan huske i alle fall. Så i stedet for å tenke på at både mormor og mamma bare ble 72 år gamle, så prøver jeg å leve i nuet og ha det så bra som jeg kan.

[Magica]

Ingen krise her, enda. Føler at jeg har vært den samme hele livet liksom, liker å teste ut litt nye ting og ta nye tatoveringer og jobbutfordringer og slikt. Skulle gjerne lært noe nytt da, som et språk eller noe, men har ikke helt ork. Kunne også tenkt meg å bo en periode i utlandet, men nå har jeg jo en 11 åring i tillegg til mann og barn og hund, så jeg må vente litt hvis det skal være aktuelt. Ja, og så orker jeg ikke bade i kaldt vann, ser rundt meg (og her) at det er sånn populær voksen-krise. Jeg trenger IKKE kaldt vann for å kjenne at jeg lever.

[Polyanna]

Jeg tror kanskje jeg har vært i en litt lang og lavtbrennende midtlivskrise siden jeg var 29. Da løp jeg mitt første maraton og det gikk opp et lys for meg - jeg forstod at jeg kan klare alt mulig hvis jeg vil! Så i årene etter har jeg stille og rolig sjekket ut alt mulig jeg trodde ikke var «for meg», forkastet noe og tatt med meg andre ting, og driver nå med skigåing, isbading, styrketrening, yoga, og andre ting jeg ikke trodde jeg kunne.

Jeg kjenner igjen det Anne C beskriver, jeg føler meg sterk og glad og på rett sted.

(Det ironiske er at jeg trener styrke med Divine, og hun er mye sterkere enn meg, så selvbildet mitt er åpenbart litt oppblåst i forhold til hennes. )

[Fintdethei!]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

J

Jeg kjenner igjen det Anne C beskriver, jeg føler meg sterk og glad og på rett sted.

(Det ironiske er at jeg trener styrke med Divine, og hun er mye sterkere enn meg, så selvbildet mitt er åpenbart litt oppblåst i forhold til hennes. )

Du har en herlig fremsnakking her .

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Rabbit, her.

Jeg synes livet etter fylte 50 har blitt lettere å leve. Jeg bryr meg katta om hva andre måtte tenke og mene om meg og står støtt i alle avgjørelser.

Dette kan jeg skrive under på.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av IOA, her.

Det tror jeg at er min midtlivskrise! Eller midtlivsgreie i hvert fall. Begynte i korps igjen da jeg var 43. Føler ikke at det er noen krise, heller tvert imot. Det gir både glede og nye vennskap, og til tider litt økt stressnivå og prestasjonsangst.

Ellers har jeg tror jeg midtlivskrisa kommer når minstemann flytter ut, kanskje. Det skjer antageligvis om ca 3 år, og da blir jeg boende helt alene.


Vi
Ta kontakt med det lokale voksenkorpset ditt og ta deg en prat med dem? De blir helt sikkert både glade og gira, og kan bidra med både prøving av instrumenter og tips og råd til hva som er lurt og ikke. Undervisning kan du søke om på den lokale kulturskolen.

Det lokale voksenkoepset er skadeskutt og med brukken rygg og de gjenværende øver sammen med skolekorpset. Det skolekorpset jeg nå har tre unger i og sitter i styret til og vet utmerket godt at den lokale kulturskolen ikke har plass til alle ungene vi søkte inn en gang, bare halvparten av årets aspiranter faktisk (og ingen på treblås, utenom fløyte som formelt er treblås da. Min datter fikk nå den siste ledige timen, aka timen til den fløytisten vår som sluttet i kulturskolen i oktober) så det er ikke mulig å få undervisning det for voksne, nei.

Nei, jeg skal nok ikke lære meg å spille noe. Jeg har ikke tid, overskudd eller egentlig veldig lyst.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Det lokale voksenkoepset er skadeskutt og med brukken rygg og de gjenværende øver sammen med skolekorpset. Det skolekorpset jeg nå har tre unger i og sitter i styret til og vet utmerket godt at den lokale kulturskolen ikke har plass til alle ungene vi søkte inn en gang, bare halvparten av årets aspiranter faktisk (og ingen på treblås, utenom fløyte som formelt er treblås da. Min datter fikk nå den siste ledige timen, aka timen til den fløytisten vår som sluttet i kulturskolen i oktober) så det er ikke mulig å få undervisning det for voksne, nei.

Nei, jeg skal nok ikke lære meg å spille noe. Jeg har ikke tid, overskudd eller egentlig veldig lyst.

Så meget hypotetisk problemstilling da.

[Polyanna]

Ekte eller hypotetiske problemstillinger, fp kaster seg over saken!

[Embriksmamma]

Nei, altså - jeg er 52 og har ingen krise av noe slag. Men, for et par siden begynte jeg å ha mer fokus på meg og det JEG synes er moro. Det var jammen på tide!
Jeg har gått ned mange kilo, tatt en fagprøve, vært på en haug konserter, på småskummel Ghost tour og kaster meg uti ting i større grad - jeg gruer meg (nesten) ikke til ting lenger! Det er fantastisk godt. Jeg føler at jeg står stødigere nå enn før.

Var på mitt første rave forrige helg (invitert med av min eldste sønn), danset i ti timer sammen med 40.000 andre og har aldri hatt det så gøy i hele mitt liv.

[Matilda]

Antakelig ja. (If it looks like a duck …)

Ordet midtlivskrise har så mange negative konnotasjoner - man ser for seg folk i førtiåra som plutselig innser at ungdommen er over og vil kjøpe motorsykkel eller gå fra partneren for å ligge rundt. Det er noe krampaktig og litt patetisk over det. Det kjenner jeg meg ikke igjen i, men faktum er jo at jeg først fylte førti, så begynte å trene styrkeløft og så gikk fra mannen min. Jeg veit hvordan det ser ut utenfra, men det er ikke alt man kan fortelle andre om. Jeg var ikke misfornøyd med livsvalgene mine, men jeg var nødt til å bryte opp. Ingen av oss hadde det bra sammen. Det er fint å være på den andre siden av det!