Spinoff fra "Folk som smatter"

[safran]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er perfekt og tolerant for andres vaner.





Nei, jeg sliter med masse, jeg. Smatting. Absolutt.

Det som jeg virkelig har problemer med å ikke irritere meg over, er dårlig språk. Ikke banning, men masse teite fyllord som kommer støtt og stadig. Jeg gjør det sikkert selv også.

Altfor tydelig demonstrert uintelligens. Det er irriterende.

Jepp.

Opprinnelig lagt inn av Umuriel, her.

Folk som snakker med mat i munnen eller som tygger med åpen munn. *grøss*

Ja. *grøss*

Opprinnelig lagt inn av kisha, her.

Folk som sier "ikke sant" i hver eneste setning.

Ikke sant?

Opprinnelig lagt inn av Ylvania, her.

Inndragning av snørr hos noen som er forkjølet. Det er så motbydelig at jeg grøsser bare ved tanken.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg misliker tannpirkermennesker. Ugh!

Det er ekkelt! Jeg er ikke interessert i å få kjennskap til hva som dras ut fra mellom tennene til andre.

Opprinnelig lagt inn av DollyDuck, her.

*folk som står klint oppi meg når de skal snakke
*

Såkalte close-talkere. Emne tatt opp i Seinfeld.

I tillegg til det ovennevnte har jeg fullstendig aversjon mot folk som biter negler eller graver ut møkk fra under dem. Det ekle er at det er altfor mange som holder på med sånt på offentlig transport. Og under forelesninger. Vanskelig å flytte seg uten å lage masse rabalder. Og så er det kjempeirriterende med folk som sitter og svinger knærne frem og tilbake eller vipper med foten.

Hosting med åpen munn er også ekkelt. Og lommetørklær.

[Sitron]

Jeg legger merke til om folk har stygge tenner. Og mannfolk med ekle negler.

Smatting er mordgrunn. Rett og slett. Spising av kniven er grunn til å denge litt også.

[Pebbles]

Jeg blir gal av o m s t e n d e l i g e folk.

[Bokormen]

En ting som folk ikke kan noe for, men som kan være utrolig irriterende, er om de er tette i nesa, og puster og peser som en blåsebelg.


Jeg blir også gal av gubben da han skal fortelle noe mens han sitter med pc eller ser på TV. Da kan han sitte i evigheter og lete etter ord. "Ja, og på jobb i dag fikk vi en ordre på en slik...eehh...ummm...huff, hva heter det igjen..".


Det er ofte en prøvelse å høre på svigermor om hun skal fortelle en historie. Om jeg sier hun har fine sko holder det ikke å si at de er kjøpt på Skoringen. Neida. Det kommer en uendelig historie om at hun kjørte til byen, og så var det kø, og så traff hun en gammel nabo, og så drakk hun kaffe, og så kjøpte hun seg sko.


Jeg har selvsagt ingen uvaner.

[Nenne]

En kollega av meg sier "lissom, sånn" i nesten hver eneste setning han ytrer. Dette er en mann på over 50 år, så han kommer vel ikke til å vokse det av seg heller. Det er litt vanskelig å ta ham på alvor som seriøs fagperson, når uttrykker seg på den måten.

[Mamma Rosa]

Smatting er nok øverst på lista.

Og så må jeg si at jeg blir litt lei av sånne "ehh" "øhh" som du snakker om sjuggerpløm.
Som han i nytt på nytt, han, ehhh, øhhh, Knut Nærum.

[B@mbi]

Mannen knekker i kjeveleddet når han tygger. Skikkelig ben-mot-ben-knekkelyd....Nesten verre enn smatting.
Og at man blir spurt om en ting, forteller og så viser det seg at den som spurte slett ikke hører etter og gjerne spør om det samme igjen opptil flere ganger til.


Ellers irriterer det meg grenseløst at enkelte mennesker må stille seg så klin inntil meg i ulike køer at jeg kjenner pusten deres i nakken. Ubehagelig.