Jeg spør (logistikk ved legevaktbesøk)

[Blondie]

Djeez. Mange rare legevakt-avgjørelser ja.
Vi har (dessverre) så mye rutine med sykdom nå at vi tar den avgjørelsen selv.

[Kanina]

Jeg har bare opplevd å måtte dra med sykt barn til legevakta (i ambulanse) midt på natta, uten at begge foreldrene var hjemme. Da stilte naboen opp, og sov på sofaen vår mens jeg og Hassel var på legevakta. Hadde begge foreldrene vært hjemme, ville en av oss blitt hjemme med Kløver (som sov seg gjennom det hele). Vanskelig å vite hvordan jeg ville ha reagert i en livstruende situasjon. Om vi visste at barnet sto i fare for å dø på vei til legevakt/på sykehuset, så ville vi nok begge ha foretrukket å være med, for vår egen del. Heldigvis har vi mange gode naboer ganske tett, så noen hadde nok stilt opp da.

[Ole Brumm]

Vekker ikke et sovende barn om det ikke er absolutt nødvendig.

[Polyanna]

Jeg ville ikke dratt med meg friske barn på legevakten dersom de var våkne heller. Så så sant det ikke var svært alvorlig sykdom (type livstruende/sanseløs av skrekk for at det er livstruende) så ville jeg dratt alene.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av MinaX, her.

Hvis man drar på legevakta midt på natta er vel gjerne barnet temmelig sykt.

Ja, men jeg ikke nødvendigvis livstruende syk. Jeg har vært på legevakta flere ganger om natten, jeg, uten at jeg har vært redd for at det var noe livstruende.

[era]

Signerer safran, med mindre det hadde vært absolutt krise fare for varige meen død og fordervelse da ville jo begge foreldre såklart være tilstede, men vi hadde ikke tatt med søsken i en så dramatisk situasjon, hadde da ringt barnevakt.

[Tangina]

Vi reiser som regel bare en. Unntaket er den gangen eldstemann hadde et fastklemt brokk og ikke kunne sitte oppreist i setet sitt - da måtte vi dra hele gjengen.

[Elise]

Jeg tror ikke jeg hadde hatt lyst til å ha med det friske barnet selv om det var akutt livstruende, jeg synes det høres skremmende ut for et søsken å være med på.

[Carrera]

Det skulle vært ekstremt alvorlig før jeg hadde vekket og tatt med et frisk, trøtt og grinete barn midt på natta.

[Kaprifol]

Dette var en smart tråd å tenke gjennom for meg, jeg har jo vært alene med barna bare noen måneder.

Jeg ville nok forsøkt å ringe pappaen til barna aller først. Om han ikke kunne komme og passe på det sovende barnet ville jeg nok forsøkt min mor eller de gode naboene hundre meter unna. Altså prioritert å få barnevakt til det barnet som sov og var friskt. Men jeg ser at jeg lett kunne hatt to våkne barn midt på natta i et sånt tilfelle, og da ville jeg slitt litt. Det blir lett slik at den som skriker vekker den andre, for de er ikke vant til at det er gråting på natta noen av dem.

[Maverick]

Pelle: Vel, hvis du hadde droppet "visse kulturer" hadde jeg sikkert ikke blitt provosert, poenget er at det for mange er viktig å ha et fellesskap, selvfølgelig ikke for fire sting i en finger, men hvis eldre familiemedlemmer er akutt syke, fødsler holder på å gå til helvete et cetera.

Jeg er faktisk villig til å vedde på at hvor irriterende/masende storfamilier er, til en viss grad er et spørsmål om innstilling. Da jeg lå på føden og skulle ha nr. to, (dvs, det tok jo noen dager til, but still), hadde jeg en storfamilie rett ved siden av som heiagjeng for den unge jenta som også lå på rommet. Entusiastiske og livlige, sikkert slitsomme for slitne pleiere, men fulle av hjertevarme og omsorg, både for henne og meg. I like.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er faktisk villig til å vedde på at hvor irriterende/masende storfamilier er, til en viss grad er et spørsmål om innstilling.

Når det gjelder å være helsepersonellet så er det mer hvordan storfamilien oppfører seg. De som greier å ha en "hovedpårørende" sånn at man slipper unna med å gi beskjeder en gang og de som greier å la være å plage andre pasienter, går det greit med.

Når det gjelder legevaktsbehandling/mottaksbehandling så godtar jeg så godt som aldri mer enn en pårørende til voksne inn på behandlingsrommet fordi jeg vil ha arbeidsro og fordi jeg trenger å få høre hva pasienten har å si uten at alle andre familiemedlemmer retter og legger seg opp i sykehistorien, vil vise frem sine eksem og fortelle om sine opplevelser. For det er sånn det pleier å være.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Når det gjelder å være helsepersonellet så er det mer hvordan storfamilien oppfører seg. De som greier å ha en "hovedpårørende" sånn at man slipper unna med å gi beskjeder en gang og de som greier å la være å plage andre pasienter, går det greit med.

Når det gjelder legevaktsbehandling/mottaksbehandling så godtar jeg så godt som aldri mer enn en pårørende til voksne inn på behandlingsrommet fordi jeg vil ha arbeidsro og fordi jeg trenger å få høre hva pasienten har å si uten at alle andre familiemedlemmer retter og legger seg opp i sykehistorien, vil vise frem sine eksem og fortelle om sine opplevelser. For det er sånn det pleier å være.

Ja. Seff. :ikke helt dum:

[Appelsin]

Jeg har en del grelle minner rundt dette med mange pårørende stuet sammen i et lite rom med pasienten

Alt fra den type familie hvor kona, som ikke er syk, forteller om alle sine lidelser for å være mer viktig enn mannen som faktisk blir innlagt med alvorlig sykdom...

... til innvandrerfamilien med mange barn som selvfølgelig er med og som har sikkert 35 ting på kroppene deres totalt som de vil spørre om i løpet av en 20 minutters konsultasjon.

Eller foreldre som krangler om barnets sykdom - som hvor mye feber det egentlig hadde, hvor mye det har hostet, nøyaktig hvor mye vondt i øret det har hatt og hvor mye sykt det har vært i løpet av sitt korte liv osv...
Jeg vil heller bli feilinformert av én forelder, enn
gal av to, hvorav én har den riktige oppfatningen av det hele

Jeg er et meget sindig vesen, men noen ganger sliter selv jeg med tålmodigheten altså.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Eller foreldre som krangler om barnets sykdom - som hvor mye feber det egentlig hadde, hvor mye det har hostet, nøyaktig hvor mye vondt i øret det har hatt og hvor mye sykt det har vært i løpet av sitt korte liv osv...
Jeg vil heller bli feilinformert av én forelder, enn
gal av to, hvorav én har den riktige oppfatningen av det hele

Der føler jeg meg litt truffet, gitt. Sambo og jeg har alltid ulik oppfatning av sykdomshistorie og symptomer. Jeg har selvfølgelig rett og kan ikke la ham sitte å presentere usannheter. Vi burde nok øve på å samkjøre presetasjonene de gangene vi drar sammen (eventuelt alltid bare være en).

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Pelle: Vel, hvis du hadde droppet "visse kulturer" hadde jeg sikkert ikke blitt provosert, poenget er at det for mange er viktig å ha et fellesskap, selvfølgelig ikke for fire sting i en finger, men hvis eldre familiemedlemmer er akutt syke, fødsler holder på å gå til helvete et cetera.

Jeg synes det er småtåpelig å reagere bare fordi "visse kulturer" blir nevnt. Min erfaring er at det er litt forskjell, og at familier fra "visse kulturer" er verre å forholde seg til en den jevne norske storfamilie. Ikke bare pga språkproblemer (som jo er et problem), men hele situasjonen, oppførselen, forventningene og evnen til å behandle folk med respekt. Jeg er vant til at det fort blir litt "ikke mitt ansvar, Norge fikse" for å være helt ærlig (noe som ofte blir nevt med nøyaktig disse ordene også). Hvis man ikke kan gjøre noe mer, eller hvis det man gjør ikke er godt nok, kommer gjerne rasismebeskyldningene på banen også.

[Maverick]

(Og ja, jeg vet hva slags grunnlag du har for å uttale deg, og at jeg ikke har den samme first-hand-erfaringen, men jeg synes fortsatt det er fullstendig lov å reagere på "visse kulturer". Bruk heller et avsnitt til på å forklare hva man mener, i stedet for å generalisere.)

[Anne C]

Så lenge vi er to stk så blir den ene hjemme mens den andre drar. Hvis det er noe alvorlig må den som er hjemme vente til man evt får tak i en barnevakt.

[Pelle]

Jeg ser at "visse kulturer" ble oppfattet som generaliserende. Det var ike meningen, tvert imot var meningen å skrive at det finnes kulturer utenom mainstream norsk kjernefamiliekultur som gjerne møter opp mange. Neste gang skal jeg huske på å heller bruke eksempler, herunder "tilfeller av somaliske storfamilier, pakistanske storfamilier, tyrkiske storfamilier, etnisk norske familier med slitsom svigermor i samme hus som gjerne vil være med, etnisk norske familier med skilte foreldre og hver sin nye partner som vil være med inkl søsken og halvsøsken, iranske storfamilier mfl."

Bedre?

Der jeg jobber er det definitivt mer vanlig at ikke-etniske familier møter opp med halve slakta, selv om de er i mindretall i samfunnet ellers. Og det kan faktisk være ganske slitsomt (som for min venninne som lå på hjerteposten for fred og ro, mens den paksitanske mannen i nabosengen hadde 3-4 skravlende besøkende støtt. Eller hun jeg kjenner som delte rom på barsel der hele storfamilien dreit en lang mars i visittid og var der nesten døgnet rundt for å hjelpe den nye moren). Jeg kjenner personlig ingen tilfeller av så mange slitsomme norske storfamilier på legevakt/helseinstitusjon og kan derfor ikke konkretisere med slike eksempler. Derfor skrev jeg visse kulturer, uten å spesifisere nevneverdig. Det trodde jeg de fleste forstod.

[Maverick]

"Andre kulturer" hadde vært så himla mye bedre. Det trodde jeg de fleste forstod.