Er det flaks å være ressurssterk?

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Hm, jeg ser jo at det på mange måter kan være litt "flaks"
Jeg har alltid tenkt på ressurser (altså ikke penger eller iq) som noe man i stor grad velger.

Njæ - man kan ikke velge alt utover det tror jeg. Det virker på meg som at det å velge å ha en positiv innstilling, velge å ikke ta vonde ting innpå seg eller å velge å ikke bryte sammen ikke er en reell opsjon for de fleste.

[rine]

Tja, det er vel en blanding, av gener, personlighet (som vel også er gener ) flaks og innstilling til livet. Bare flaks er det ikke, mener nå jeg.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg ser på det som tillærte mestringsstrategier. Man kommer langt dersom man har fått slike ting med hjemmefra, men det betyr ikke at man ikke kan lære det i voksen alder. Eller at det ikke kan bli svekket av f.eks. depresjon.

Jo - man kommer absolutt langt om man har lært gode mestringsstrategier hjemmefra - eller annetstedsfra.

Men jeg har inntrykk av at om man ikke har det og dermed ikke behersker gode strategier for å takle ting - så er det ikke bare å bestemme seg også er det på plass heller. Jeg har inntrykk av at det er en stor sorg og også en kilde til stor skam hos flere at de ikke føler at de fikser ting så lett - og heller ikke greier å ta ting lett eller med et smil.

[Katta]

Og det er ikke bare snakk om å ta ting med et smil heller. Det er snakk om evne til å ordne opp. Og uansett hvor mye man antar er arv og hvor mye man antar er miljø, er vel både arv og miljø til en viss grad flaks.

Men klart - hvis man allerede har ressurser, er det nok lettere å bestemme seg for å utvikle seg til å bli flinkere til å takle ting også.

[Katta]

Man blir ikke nødvendigvis ressurssterk selv om man har den rette innstillingen. Det kommer jo selvfølgelig an på hva man legger i uttrykket. Med ressurssterk forstår jeg en person som er i stand til/har evner og nettverk til å tåle en ganske stor belastning, finne løsninger og ha evner og overskudd til å håndtere en situasjon som krever litt, har noe å gi også til andre enn seg selv. Litt vagt på et vis, men det dreier seg om mer enn bare innstilling. Det dreier seg også om erfaringer, kunnskaper, helse og personlighet.

Jeg vil påstå at mye av dette er "flaks" på den måten at man fødes med en genetisk utrustning, man får en oppdragelse og man får endel erfaringer man strengt tatt ikke kan velge. Men innstillingen som man kan velge har også litt å si.

[007]

Jeg vet ikke om det er flaks eller ei, for meg føles det som beinhard jobbing. Og jeg er derfor full av overaskelse over de som sitter og tvinner tommeltotter og ikke tar tak i eget liv.

Eller som Mim sier: Man kan være en kork på livets elv eller kaptein på egen skute.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Tja, det er vel en blanding, av gener, personlighet (som vel også er gener ) flaks og innstilling til livet. Bare flaks er det ikke, mener nå jeg.

Jeg vil også gå for en blanding. Adopsjon gjør jo litt lotto ut av det, her er det jo ikke så mye gener man kan arve fra foreldrene, og man står igjen med flaks-biten, men det er jo ingen garanti for at det at man kommer inn i en ressurssterk familie gjør at man blir ressurssterk selv. På den andre siden er det jo nok av løvetannbarn som har vist seg å ha ressursser nok både for seg selv og andre selv om de hadde det meste av forutsetninger mot seg.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg vet ikke om det er flaks eller ei, for meg føles det som beinhard jobbing. Og jeg er derfor full av overaskelse over de som sitter og tvinner tommeltotter og ikke tar tak i eget liv.

Eller som Mim sier: Man kan være en kork på livets elv eller kaptein på egen skute.

Nja. Alt handler jo ikke bare om valg heller, det kan jo hende at man ønsker å være kaptein på egen skute, men at elven er så himla stri og full av ukontrollerbare strømninger at man ender opp som en kork likevel.

Men selvfølgelig, det er nok mye unntaket og ikke regelen.

Nei, jeg går for Rine sin variant, at det er en blanding av flaks, gener, personlighet og generell innstilling. Pluss at man blir formet av de omgivelsene man er en del av også.

[gajamor]

Jeg får litt frysninger av for mye determinisme/arv-miljø-snakk i denne sammenhengen. Klart arv og miljø kan forklare mye, men jeg ser ikke hvordan det kan hjelpe den enkelte med å oppnå sitt fulle potensiale.

Jeg regnes sikkert som ressurssterk. Ja, jeg har hatt flaks i både arven og miljøet, men det betyr ikke at livet mitt heller alltid går på skinner. Jeg har også sittet på jobb og grått av utmattelse. Jeg har også hatt regninger jeg ikke kunne betale. Jeg har også lurt på åssen i h. jeg skal klare alle kravene i hverdagen.

Ja, jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått de verktøyene jeg trenger for å komme meg over hindrene i livet. Men jeg er også stolt over meg selv for at jeg velger å bite tennene sammen og bruke disse verktøyene, selv om det betyr perioder med sjonglering av tre forskjellige møkkajobber, lite søvn, dårlig mat og tunge tanker.

Man skal yte etter evne, og få etter behov. Det er nok sunt å ha i bakhodet at ikke alle har fått utdelt de samme evnene og kan yte like mye, eller på samme måte. Men samtidig kan det ikke være en sovepute som gjør at man unnskylder folk. Det kan lett bli et hinder for at de utnytter sitt fulle potensiale.

Jeg har sett enkelte med masse bokstaver, som er blitt så vant med å få alt opp i fanget at de helt har gitt opp å prøve å gjøre noe selv. Hvis de bare venter litt, så kommer det noen og smører matpakka deres, eller skriver norskstilen. Da oppfordrer vi dem til å bli "ressurssvake".

[Che]

Å være ressurssterk er en kombo av flaks, gode forbilder og et realt stykke arbeid, tror jeg.

[Nenne]

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

Jepp, alt det Nenne sier!
Man kan bli ressurssterk på tross av arv og miljø, uten at det dermed er flaks. Man kan lære av andres feil, man kan lære av andres måte å gjøre ting rett på og man kan lese seg til kunnskap om det meste. Men det krever vilje og jobbing, og som Nenne sier: evne til å ta seg sammen.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også. Jeg velger i livet mitt å gjøre stort sett alt stikk motsatt av hvordan foreldrene mine gjorde det. Det har "gitt" meg en god utdannelse, en god ektefelle, gode venner og en anstendig jobb som gjør meg i stand til å ta vare på meg og mine. Å være ressurssterk lærte jeg så visst ikke hjemmefra.

Men da er det kanskje ikke utenkelig at du har måttet være mer ressurssterk enn de som hadde bedre forutsetninger, bedre "rådgivere" i foreldrene og mer støtte for å ta de rette valgene? Altså at det krevde mer av deg i form av å bryte mønstre, være bevisst, gå din egen vei osv. enn det kanskje ville være for andre? Jeg ser for meg at dine valg muligens har krevd en annen grad av bevissthet enn noen som bare er vant til at "det er sånn det skal gjøres for sånn gjør alle rundt meg og foreldrene mine har forberedt meg på det"?

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg tror det handler mye om egen vilje og evne til å ta seg sammen. Det går an å lære av andres feil også.

...og ikke minst sine egne feil. Og man kan ta egne feil som lærdom og erfaring fremfor å la seg knuse av dem og oppfatte det som noe udelt negativt.

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

Men om man ikke har den kan man vel få den? Om man jobber for å få den?

Jeg skal trå varsomt her, for når det gjelder det å "ta seg sammen" er det mange lange, ømme tær ute og går.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men om man ikke har den kan man vel få den? Om man jobber for å få den?

Jeg skal trå varsomt her, for når det gjelder det å "ta seg sammen" er det mange lange, ømme tær ute og går.

Ja, det er det jeg lurer på. Kan man det?
Jeg er jo sånn som tar meg sammen. En sånn som ikke gir seg samme søren. Og opp gjennom årene har jeg revet meg i håret en ekstrem mengde ganger over folk som bare tråkker i samme sporet, ødelegger seg og andre og fine muligheter en etter en - fordi de ikke tar seg sammen, gjør det som er smart eller riktig eller tar valg som på noe vis er fornuftige.

Jeg har min rikelige andel av elendige valg selv også - det er ikke det.
Men der jeg har en evne til å ta konsekvensen av disse valgene og jobbe meg gjennom dem og over i noe bedre så ser det ut som dette er en evne svært mange rett og slett mangler?

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg vel strever med å spørre om i denne forbindelsen er vel egentlig om det med evnen til å ta seg sammen.

Har alle den? Det virker som om den ikke er tilstede hos en del.

"Evnen til å ta seg sammen". Det er kanskje et dårlig uttrykk, men 007 beskriver med en del eksempler hva jeg tenker på. Kanskje "evnen til å reise seg etter å ha gått i bakken" er et bedre ordvalg? Eller "evnen til å ikke la en negativ situasjon føre til stagnasjon, men ta grep og gjøre noe med det"?

Hva gjør du når verden går deg i mot? Setter du deg ned, vrir hendene og sier at det er synd på deg og noen bør ta vare på deg? Samfunnet må ta ansvar for livet ditt for du greier det ikke selv? Eller leter du etter løsninger ut av problemet? Bruker nettverket ditt? Ser etter veien videre? Vi kan alle bli slått i bakken, men blir vi liggende og krever at noen får oss på beina eller prøver vi å stable oss på beina sjøl?

(Du er ikke lik smilefjes hvis noen lurte på det. Du er Hvermannsen.)

[tink]

Flaks er et litt flåsete begrep her. Dessuten finnes det jo mange måter å være ressurssterk på.

For min del har valg av familie vært flaks, jeg har også vært heldig og unngått de helt store nederlagene i livet, så langt.

Jeg har vært litt kork, flytt med strømmen. Da det ikke gikk så greit ble jeg redd og dårlig til å håndtere tunge tanker. Men jeg fikk orden på dette også til slutt, tok grep. Regner meg som ressurssterk i form av lang utdannelse og evne til å ta til meg kunnskap og justere forventninger og behov etterhvert som livet forandrer seg.

[007]

Ja, jeg tror alle kan jobbe for (og klare) å snu negativitet og ta lærdom av det, eller "ta seg sammen" om man er på feil spor. Jeg tror ikke slikt er medfødt eller flaks.

[tink]

Det er forskjell på å "ta seg sammen" og "bite sammen tennene" da. Jeg har tatt meg sammen i et par års tid, helt til det ikke gikk lenger. Da hadde jeg tatt meg sammen på feil måte ei god stund. Man må greie å justere ressursbruk ut fra de ressursene man har.

Ta seg sammen er vel heller ikke så heldig uttryk. Syke mennesker er ikke nødvendigvis late, selv om de ikke får gjort alt de ønsker og trenger. Men det var kanskje ikke slik du tenkte?

Det handler vel mer om en evne til problemløsing ut fra de forutsetninger man har. Hvilke mekanismer som slår ut i hjernen når noe ikke går som planlagt, faller man i do eller begynne å se på alternative løsninger?