Hvorfor er mat- og måltidskos så innmari viktig?

[Malama]

Jeg har en sønn som blir av pasta jeg. Samma hva vi serverer til... muligens toppet av nudler. Så dagens fiskepinner og nudler, i mitt hode "helt ok, rask mat", var kjempesuksess. Han liker fiskepinner, også. Neppe direkte helsekost (men ikke det mest håpløse vi kunne valgt heller, med de variantene vi hadde) og slett ingen kulinarisk høydare, men det dekket behovet: næring til to av tre familiemedlemmer, raskt og enkelt uten rester.

Vi har altså ikke behovet for sånne kjempeopplevelser, og å gå ut og spise for 5000 hadde jeg nok ikke klart å se for meg engang.

Det betyr ikke at vi ikke koser oss med maten, og ikke minst måltidet, vi pratet om dagens opplevelser på Knertens premisser, guttungen og jeg. Selv om maten var laget fra bunnen, var menyen valgt av kjærlige årsaker likevel, jeg visste han ville like det

[Veslemøya]

Jeg elsker god mat, og god mat er en veldig viktig del av livet mitt. Jeg er også svært opptatt av måltidet og det sosiale rundt måltidet. Stemningen rundt måltidet og estetikken i bordekkingen er også viktig for meg.

Men god mat og smak er det viktigste.

[Syrin]

Eg er enig med dei som meiner her at eit måltid er langt mykje meir enn berre mat i magen. Det er noko med det å sitte saman og dele eit måltid - det er noko her som er viktig og fundamentalt. Det er inkluderande. Det er derfor gjester, enten dei er kjent eller ikkje, blir bydd på mat, uansett kva kulturbakgrunn ein har, og uansett om det er nåtid eller vikingtid. Det er derfor matallergiar i stor grad er eit sosialt problem, fordi ein kan ikkje dele maten med dei andre. Ein føler seg utanfor med matpakken sin. Å ete saman er noko som er universelt i mennesker. Nesten vil eg tru - kan jo hende det finst kulturar der folk berre sit i kvar sin krok og et - men det er nesten så ein kan tvile på at det finst. Mat blir jo også brukt i ritual over heile verda. Å dele mat er ei viktig "greie" for alle menneske.

Men så var det god mat da Eg trur god mat aukar den positive opplevinga i dette fellesskapet. Dessutan er det ein stimulans av sansane - folk kan jo til og med bli avhengig av mat som nytelsesmiddel (sjukt avhengig).

Mat er veldig viktig i vår familie. Vår jente har matallergi, og det har vore 1. bud for oss at ho skal ha matglede, kunne nyte mat, og vere interessert i mat. Om mat blir negativt, og eit problem for henne, trur eg dette vil lettare føre til spiseforstyrrelsar i voksen alder. Vi et mange middagar som er sånn passe smaksmessig, så fanatiske vil eg ikkje sei at vi er.

Jeg er midt mellom. Jeg er streng på at maten skal være sunn. Det er faktisk overordnet viktig for meg. Det skal den alltid være.

Men mat har ikke en så sentral rolle i livet mitt at jeg alltid gidder å prioritere å lage nydelig mat. Noen ganger er mat bare næring fordi kroppen trenger drivstoff. Da kan jeg gjerne sveive sammen noe i full fart.

Noen ganger vil jeg kose meg med akkurat mat. Jeg er opptatt av å kose meg med andre ting enn mat siden jeg har en spiseforstyrrelse fra gammelt av som trenger å stelles rett så den ikke vekkes. Men iblant vil jeg at kos skal inneholde mat og setter da pris på å lage noe veldig godt.

Måltidskos er med andre ord ikke veldig viktig for meg sånn hele tiden - men noen ganger setter jeg stor pris på det.

Nå skal det nevnes at de fleste er veldig imponert over de matpakkene jeg sveiver sammen i full fart - men det tar jeg som et tegn på at det spises for mye virkelig usunn junk der ute. En omelett med et par skinkebiter oppi og litt salat på si er virkelig ikke en gourmetlunsj.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nå skal det nevnes at de fleste er veldig imponert over de matpakkene jeg sveiver sammen i full fart - men det tar jeg som et tegn på at det spises for mye virkelig usunn junk der ute. En omelett med et par skinkebiter oppi og litt salat på si er virkelig ikke en gourmetlunsj.

Det blir jeg også en smule overrasket over. Mannen min, som jo går på LCHF-kost, har alltid med seg salater eller middagsrester på jobben. Kollegene sitter og sikler og sier de skulle ønske de kunne ha med sånt selv. Hva er problemet med å faktisk ta med sånt selv da?
Og andre sitter og spør om han ikke er redd for å spise så mye egg og kylling, mens de selv sitter med kneippbrød, margarin og syltetøy på skviseflaske? Logikk?

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Det blir jeg også en smule overrasket over. Mannen min, som jo går på LCHF-kost, har alltid med seg salater eller middagsrester på jobben. Kollegene sitter og sikler og sier de skulle ønske de kunne ha med sånt selv. Hva er problemet med å faktisk ta med sånt selv da?
Og andre sitter og spør om han ikke er redd for å spise så mye egg og kylling, mens de selv sitter med kneippbrød, margarin og syltetøy på skviseflaske? Logikk?

Jeg pleier å kjøre prissammenligning jeg. Kantinen vår er innmari dyr. En lunsj med fire ultrakjipe toastbrødskiver, uten smør, med kjipt pålegg og et glass juice og en kaffekopp koster jo en formue. Og jeg kommer alltid billigst ut. Med litt svinekjøtt surret med kantareller, paprika og løk og sånt småtteri som tar akkurat fire minutter å lage på morgenen mens havregrøten likevel putrer seg klar til frokost.

Også skal jeg bli med Tjorven og mannen ut og spise en gang jeg har vunnet i Lotto.

[Toffskij]

Når jeg svir av masse penger på restaurant i Oslo, tenker jeg at jeg sparer penger. For det føles som om jeg er på storbyferie i et annet land. Det er bare å trekke fra New York-billettene, et voilà!

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Når jeg svir av masse penger på restaurant i Oslo, tenker jeg at jeg sparer penger. For det føles som om jeg er på storbyferie i et annet land. Det er bare å trekke fra New York-billettene, et voilà!

Jeg tror aldri jeg har reist på storbyferie for å spise. (Jeg kan faktisk ikke huske ett eneste måltid jeg spiste i NY. )

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg tror aldri jeg har reist på storbyferie for å spise. (Jeg kan faktisk ikke huske ett eneste måltid jeg spiste i NY. )

Jeg drar alltid på storbyferie for å spise, og veldig mange av de livligste reiseminnene mine er restaurantopplevelser. Sushi i Sausalito! Übergourmetmat i Chicago! Pekingand i Beijing! Kaiseki i Tokyo!

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg drar alltid på storbyferie for å spise, og veldig mange av de livligste reiseminnene mine er restaurantopplevelser. Sushi i Sausalito! Übergourmetmat i Chicago! Pekingand i Beijing! Kaiseki i Tokyo!

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg drar alltid på storbyferie for å spise, og veldig mange av de livligste reiseminnene mine er restaurantopplevelser. Sushi i Sausalito! Übergourmetmat i Chicago! Pekingand i Beijing! Kaiseki i Tokyo!

Jeg husker ikke engang min egen bryllupsmiddag i San Francisco.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg tror aldri jeg har reist på storbyferie for å spise. (Jeg kan faktisk ikke huske ett eneste måltid jeg spiste i NY. )

Mens jeg er mer som Toffskij og husker faktisk de fleste større måltidene mine, datoen og alt. Jeg husker feks. hva jeg spiste da jeg så den og den filmen, hva jeg spiste i det og det selskapet, på den og den reisen osv. Husker faktisk nesten ALLE måltidene vi hadde i Italia i 2007. Jeg har en omtrent fotografisk mat-hukommelse, mannen er litt skremt.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Når jeg svir av masse penger på restaurant i Oslo, tenker jeg at jeg sparer penger. For det føles som om jeg er på storbyferie i et annet land. Det er bare å trekke fra New York-billettene, et voilà!

Du er bare så lur, altså. Det skal jeg også bruke som unnskyldning neste gang.

Vi skal ut å spise neste onsdag (bryllupsdag), og da kan vi jo si at vi sparte pengene ved å ikke reise til NY for å spise. Vi giftet oss i NY og hadde en alldeles fabelaktig bryllupsmiddag, altså. Den kommer jeg til å huske for alltid. Vi har egentlig lovet oss selv å reise tilbake dit ved 5-års bryllupsdag og gjenta suksessen (det er oktober 2011). Fabelaktig middag i NY koster litt mindre enn i Oslo. , men ikke helt nok til å forsvare billettene.

[Syrin]

Ha ha ha Toffskij

[Toffskij]

[Sundae]

Noe jeg husker fra jeg var liten var når man kom hjem og merket duften av nybakt brød eller boller utenfor døren! Man klarte nesten ikke å komme raskt nok innenfor døren...og så fikk man et kaldt glass melk med mykt, varmt, nybakt brød av mamma.

Noen matopplevelser er trygge, deilige dufter og gode minner for meg, og det vil jeg også at barnen mine skal få oppleve. Jeg baker brød eller rundstykker kanskje annenhver uke og det synes de er stas. Jeg er ikke flink med kakao-kos og sånt, jeg rett og slett glemmer å lage sånne ting, men brødminner kan og vil jeg gi dem.

Jeg personlig er elsker å teste nye oppskrifter, lese kokebøker og lage gode og spennende middager, men jo "rarere" mat jeg lager desto mindre spiser barnen, så i hverdagen blir det mange barnevennelige middager. Så lager jeg de spesielle middagene til mannen og meg eller til selskap.

Vi har ikke mat som belønning for ungene, og jeg holdt nesten på å falle av stolen da 7-åringen fortalte at læreren som har blandet seg så mye bort i hva vi legger i matpakkene i klassen hennes har lovet at da de har lest 10 bøker hver får de bli med hjem til henne og spise kake! I en skolsetting synes jeg ikke kake hører hjemme som belønningsmetode?!

[Pingis]

Selv om jeg ikke er så opptatt av mat sjøl, så synes jeg det er kjempeartig å lese for eksempel kamerat Toffskijs beskrivelser i restauranttråden. Men interessen er mest teoretisk.

[Divine]

Mannen og jeg hadde planer om å reise til New York i høst, men jeg valgte å utsette det til jeg kan spise litt mer normalt etter operasjonen. Jeg elsker maten i USA og vil nyte den til det fulle når jeg først er der.

[Divine]

Det gjør vondt langt inne i sjelen å tenke på at vi kun spiste to ekte japanske måltider i Tokyo. Men sekstenåringen ble dårlig og var sjaber hele tiden, og orket bare "kjedelig" mat fra kaffebarer og sånt. Men vi har sagt at vi skal tilbake om fem år, og DA skal vi spise ånkli mat.