Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

[Vind]

Jeg presser barna lite, men jeg forventer jo endel av dem, og i det ligger det jo et visst press.

Jeg forventer at de gjør lekser, og med den av de som ikke ser helt vitsen med lekser ennå så presser jeg ham til å gjøre dem. Ikke presser, som i å true ham til det, men som i at jeg forlanger at leksene gjøres.

Jeg vil aldri presser dem til å nødvendigvis bli best, men jeg vil forlange at de gjør lekser og skolearbeid skikkelig, og at de følger med på trener/instruktør på fritidsaktiviteten og gjør en god innsats. Kravene stiger vel med alder og ferdigheter, jeg vil aldri forlange det umulige av de. Jeg krever at de fullfører et semester av en fritidsaktivitet de selv har valgt, så der presser jeg vel litt. (Men det har ikke vært noe som har vært så ille at de har virkelig gruet seg el.l. Da ville jeg kanskje latt de slutte på dagen.)

Jeg vil at barna mine skal få ha fritid som de selv "bestemmer" over. Interesser de selv velger og som gjør de glade. Derfor er jeg langt ifra f.eks. kinesiske og koreanske tigermødre som ansetter privatlærere til alle skolefagene, pluss pianolærere og tennislærere. De barna har aktiviteter fra morgen til kveld, og jeg tror ikke nødvendigvis at det de lærer er så viktig at det er verdt det. Derfor gir jeg kanskje barna mine et dårligere utgangspunkt i livet, men jeg håper at de har og bevarer en indre driv som kanskje gjør de lykkeligere i lengden. Jeg vet ikke, men jeg håper.

[Joika]

Jeg tilpasser meg podens personlighet og legger lista deretter. Han har til nå vært et ukomplisert barn som har sklidd greit igjennom det meste. Om det er meg eller han som eller en kombinasjon som er årsaken til dette vet jeg ikke, men jeg vet jeg tar tak og stiller mer krav om han får tendenser til å bli arbeidssky, bortskjemt etc.

[Tjorven]

Jeg har aldri hatt noe som helst press på meg fra foreldre. Verken til det ene eller andre. Jeg var svært flink på skolen, men dette ble verken oppmuntret eller uglesett. Broren min hadde store lese- og skrivevansker, så derfor var det viktig for foreldrene mine at jeg ikke fikk for mye skryt.

Jeg spilte volleyball i alle år. Jeg har slett ikke kroppsfasong eller motorikk til å bli skikkelig god. Men på dette området var foreldrene mine svært, svært støttende. Det ble aldri forlangt at jeg skulle bli god, men de oppmuntret at jeg fortsatte og dyrket frem den gleden jeg fant i idretten og samspillet.

Med mine barn så kommer jeg til å forvente at de gjør sitt beste. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg gjør dette. Ungene mine er jo foreløpig så små. Snuppa begynner på skolen til høsten. Da skal leksene alltid gjøres, og de skal gjøres skikkelig.

Når det gjelder fritidsaktiviteter synes jeg det er viktig at de trener og at de finner glede i treningen sin. Foreløpig trengs det ikke motivasjon til for dette, og de skal selv få velge hvilken trenignsform de ønsker.



Oi ... dette ble jammen ekstrem svada.

[Nora H]

Jenta mi er så liten enda, bare tre år, så jeg kan nok ikke uttale meg så konkret ennå i forhold til prestasjoner osv. Men jeg har jo mine verdier og vet hva jeg står for, og det viktigste for meg er at hun er lykkelig og finner sin vei i livet. Jeg vil aldri presse henne til en utdannelse eller yrkesretning. Jeg tror det er viktig å lære dem gleden ved å lære, at det å erverve ny kunnskap blir noe positivt.

Jeg synes Zoe sier så mye bra. For eksempel det med at vi kan skape nevrotiske barn ved at de aldri føler seg gode nok, med kommentarer om at en femmer ikke er like bra som en sekser osv. Det er jo direkte slemt. Jeg tror også at alle barn er født med en indre drive og livsglede, og jeg ser det på min oppgave som forelder å gjøre alt jeg kan for å opprettholde denne driven, ikke ødelegge den.

[Dronningen]

Jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å håndtere en ny situasjon vi kanskje vil stå ovenfor etter hvert. Vi fikk med piano da vi kjøpte hus i fjor, og eldstemor har vist interesse for både orgel og piano siden jeg spiller dette. Vi har ikke ønsket å pådytte undervisning på henne, men hvis hun ønsker selv kan hun få begynne på musikkskolen. Nå i vinter snakket vi om det igjen, og hun ønsket at vi meldte henne på. Så får vi se om hun får plass etter hvert. Det fine er jo at jeg faktisk kan hjelpe henne. Utfordringen blir jo om det etter hvert ikke blir så morsomt. I hvilken grad vi må presse litt en periode, for å se om det er små kneiker hun må komme over. Men noe langvarig styr er ikke aktuelt. Men vi skal gi det en sjanse tenker jeg. At hun kanskje lærer såpass at hun klarer å bruke det og videreutvikle seg på egenhånd etter hvert om hun vil.

[Lisa]

Dette med å presse barna til ikke å gjøre fritidsaktiviteter de ikke liker har jeg opplevd som litt problematisk. Her skjedde det en stor forandring da hun begynte i 2 klasse. Det var overhode ikke gøy lenger å gjøre noe som helst og det ble et drama uten sidestykke. Hovedgrunnen er at det sosiale livet frister mer, hun skal helst leke med skolevenner hver dag etter skolen og synes det er mer gøy en dans, svømming osv.
Men siden jeg ser at hun trives godt og liker aktivitetene så fort vi kommer oss dit så melder jeg henne på uten hennes godkjennelse for å si det slik. (Med unntak av skileik kurs, det slapp hun i år da det ble drama uten sidestykke da jeg foreslo det).

Jeg tenker at hun tross alt bare er 7 år og hvis livet skulle bli slik hun selv ønsket hele tiden så vil det overhode ikke være sunt for hvordan hun skal forholde seg til virkligheten fremover (som tross alt overhode ikke alltid blir slik man selv ønsker). Fysisk aktivtet er viktig (særlig svømmekunnskaper) og ikke minst vennskap utover skolevenner som hun også får gjennom fritidsaktiviteter. Igjen, jeg ser at hun trives og elsker mestringsfølelsen hun får gjennom alle 3 aktiviteter hun holder på med og så lenge det er slik har jeg ingen problemer med å styre dette på en 7 årings vegne.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg tenker at hun tross alt bare er 7 år og hvis livet skulle bli slik hun selv ønsket hele tiden så vil det overhode ikke være sunt for hvordan hun skal forholde seg til virkligheten fremover (som tross alt overhode ikke alltid blir slik man selv ønsker). Fysisk aktivtet er viktig (særlig svømmekunnskaper) og ikke minst vennskap utover skolevenner som hun også får gjennom fritidsaktiviteter. Igjen, jeg ser at hun trives og elsker mestringsfølelsen hun får gjennom alle 3 aktiviteter hun holder på med og så lenge det er slik har jeg ingen problemer med å styre dette på en 7 årings vegne.

Dette er jeg veldig enig i. Jeg vil at ungene mine skal lære at trening og fysisk aktivitet er noe man prioriterer og setter av tid til. Dette lærer de gjennom å gjøre dette selv og å se at vi foreldre rydder tid til trening.

Snuppa (6 år) har egne oppfatninger om hva hun vil bruke tiden sin på. Hun har vekslet mellom forskjellige typer dans og turn. Dette er greit for meg. Knerten (3 år) ble sendt på svømmekurs fordi han var en pingle i vannet. I begynnelsen var det bare delvis lystbetont, men nå er svømmekurs ukas høydepunkt. Poenget mitt er at de lærer å trene.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å håndtere en ny situasjon vi kanskje vil stå ovenfor etter hvert. Vi fikk med piano da vi kjøpte hus i fjor, og eldstemor har vist interesse for både orgel og piano siden jeg spiller dette. Vi har ikke ønsket å pådytte undervisning på henne, men hvis hun ønsker selv kan hun få begynne på musikkskolen. Nå i vinter snakket vi om det igjen, og hun ønsket at vi meldte henne på. Så får vi se om hun får plass etter hvert. Det fine er jo at jeg faktisk kan hjelpe henne. Utfordringen blir jo om det etter hvert ikke blir så morsomt. I hvilken grad vi må presse litt en periode, for å se om det er små kneiker hun må komme over. Men noe langvarig styr er ikke aktuelt. Men vi skal gi det en sjanse tenker jeg. At hun kanskje lærer såpass at hun klarer å bruke det og videreutvikle seg på egenhånd etter hvert om hun vil.

Jeg håper eldstemann etterhvert får egendrive på selve øvinga også. Han har ikke noe imot det, men det er ikke slik at han løper ned for å øve regelmessig. Og det blir mye morsommere når han får det til. Vi har derfor innført øving på samme måte som leseleksa litt hver dag. Foreløbig har det ikke vært mye press som har vært nødvendig, men jeg kan presse litt i en periode om det trengs. Jeg vet jo lysten til å øve går opp og ned og at det er en fordel å ikke legge det helt bort når man har små nedturer.

[emm]

Yrkesutdanning eller akademisk utdanning får være et valg barna selv tar. Men enn så lenge, i de første skoleårene, synes jeg det er viktig å arbeide for gode arbeidsvaners skyld, og resultater.

Egentlig synes jeg det burde vært mer fokus på studieteknikk og vaner de første skoleårene. Det er mye læring i at ikke alt kommer gratis. Det er ingen hemmlighet at det er tyngre for de som faller tidlig av lasset når det kommer til skole. Gode karakterer etter endt grunnutdanning vil på ingen måte stå i veien for en mer yrkesrettet vei.

Istedet ser jeg at dette overlates mye til foreldrene, ukeplaner og ansvar for egen læring fra dag en på skolen. Ingen tvil om at de som ikke styres litt på hjemmebane fort kan ende opp med å sitte en lang torsdagskveld for å fullføre ukemål, eller enda verre, ikke komme i havn med alt i det hele tatt.

[Thomas]

Opprinnelig lagt inn av Autofil, her.

Alle kan faktisk ikke være enere og best i alt.

Var det ikke en gang en politiker som uttalte at målet var at alle skoleelever skulle være over gjennomsnittet?

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Thomas, her.

Var det ikke en gang en politiker som uttalte at målet var at alle skoleelever skulle være over gjennomsnittet?

Det var jo veldig fint tenkt da.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Men de som har klart seg bra her i livet, handler det bare om å ha gode karakterer fra skolen? Er ikke personlighet også veldig viktig? Interesser? Pågangsmot?

Jeg tenker som så at alt de lærer på skolen på det nivået min eldste er på i dag (3. klasse), er ting som er grunnleggende viktig å kunne. Hvilke interesser hun vil vokse opp og dyrke, skal jeg ikke legge meg opp i, men uansett om hun velger å bli økonom, lege, frisør eller lærer, så trenger hun å kunne tredjeklassepensum i norsk, matte, engelsk og samfunnskunnskap.

Og det å lære å jobbe effektivt, være pliktoppfyllende og gjøre skolearbeid grundig, vil aldri være noe som går på tvers av interesser og personlighetsutvikling, mener jeg. Og derfor presser jeg min skolejente i den forstand at jeg forlanger at leksene alltid blir gjort, og på en måte som er godt nok etter hennes evner og kunnskaper.