Følelsen av fattigdom

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvilke fattige i Norge er det som ikke har valgt situasjonen de er i, bortsett fra barn og enkelt grupper av innvandrer/asylsøkere?

Nå tuller du? Mange er vel fattige fordi de har møtte på vansker i livet av psykisk og fysisk art og har havnet utenfor skole og arbeidsliv.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Nå tuller du? Mange er vel fattige fordi de har møtte på vansker i livet av psykisk og fysisk art og har havnet utenfor skole og arbeidsliv.

Ja, man har selvsagt sykdom som inntreffer før man får tatt utdannelse og jobb, da har man selvsagt ikke noe godt grunnlag for økonomisk støtte, men jeg er usikker på hvor mange dette reelt gjelder.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, man har selvsagt sykdom som inntreffer før man får tatt utdannelse og jobb, da har man selvsagt ikke noe godt grunnlag for økonomisk støtte, men jeg er usikker på hvor mange dette reelt gjelder.

Folk som blir uføre etter utdanning og arbeidliv, får jo også veldig dårlig råd på trygd.

Og det gjelder selvsagt en god del mennesker.

Utover ren sykdom, er det andre vansker i livet som gjør at en kan ta uheldige valg, og folk med lite ressurser, både i seg selv og i familienettverket, klarer ikke nødvendigvis å skaffe seg en utdannelse eller få/holde på en jobb. Og så har vi alle voksne uten utdanning som mister jobb i voksen alder og ikke nødvendigvis får en ny.

Du vet vel alt dette? Utsagnet om at fattigdom er frivillig, gjør meg rasende. Så kunnskapsløst, og så respektløst.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Utsagnet om at fattigdom er frivillig, gjør meg rasende. Så kunnskapsløst, og så respektløst.

Amen!

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvilke fattige i Norge er det som ikke har valgt situasjonen de er i, bortsett fra barn og enkelt grupper av innvandrer/asylsøkere?

Tja. Uføre, unge voksne. Voksne med mindre ressurser enn vi som er på FP. Alle de som hadde det greit, men ikke særlig mye til overs før, men som nå plutselig er blitt arbeidsløse.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvilke fattige i Norge er det som ikke har valgt situasjonen de er i, bortsett fra barn og enkelt grupper av innvandrer/asylsøkere?

Hadde ikke jeg vært gift med en mann som har grei inntekt, så hadde jeg utvilsomt vært fattig som ung ufør. Både med og uten barn.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, man har selvsagt sykdom som inntreffer før man får tatt utdannelse og jobb, da har man selvsagt ikke noe godt grunnlag for økonomisk støtte, men jeg er usikker på hvor mange dette reelt gjelder.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Hadde ikke jeg vært gift med en mann som har grei inntekt, så hadde jeg utvilsomt vært fattig som ung ufør. Både med og uten barn.

Eg er og økonomisk avhengig av ektefelle. Og eg har vore heldig som er medlem av SPK. Men kombinasjonen av midlertidig ansettelse når sjukdom inntreffer og langvarig nedsatt arbeidsevne er svært uheldig. Viss eg skulle "klart meg" med det eg får frå NAV (utan SPK), ville eg hatt 180.000 brutto. Då ville eg ha strevd med å betale for mat til eit barn,bolig og behandling.

Eg er heldig fordi eg har ein ektefelle og ein bosituasjon kor vi relativt sett har lite gjeld i forhold til verdi på bolig og eg er geldig fordi eg var medlem av SPK. Men eg har ingen problem med å forestille meg eit scenario kor økonomiske bekymringar ville vore langt større.

[Lykken]

Jo, flytter du til et billigere område slipper du å bo i en rønne og du vil omgås med mer variert befolkning å sammenligne deg med.

[nokon]

Til HI: Som barn kjende eg på forskjellen. Vi budde i ei bygd kor arva leiker og heimesida tlybvar heilt normalt fram til eg var 9. Då flytta vi (til heimbyen til foreldra mine) og endte opp i eit heilt anna sosioøkonomisk miljø, der merketøy var viktig og der folk såg forskjell på leteboring fake. Eg brukte såpass lang tid på å tilpasse meg og lære kva som var riktig påkledning at det fekk konsekvenser på skulen. I tillegg hadde foreldra mine relativt dårleg råd. Det at foreldra mine hadde dårlig råd var ikkje ei greie før vi flytta. For eksempel drog alle på ferie til ein campingplass på andre sida av fjorden i den første bygda, medan i byen drog alle til Mallorca. Så eg tenker at det er klart at det omverden har har betydning for opplevd fattigdom. Samtidig tenker eg at det er viktig å skilje mellom fattig og dårleg råd. Ein er ikkje nødvendigvis fattig så lenge ein har dekka ein del grunnleggjande behov. Men ein kan ha dårleg råd og ein kan skilje seg ut frå mengda økonomisk. Og det kan gjere ein meir utsett for utestenging og mobbing. Ein kan oppleve at ein ikkje får delta på det same som dei andre og så vidare. Og eg opplever at det er dette Birgit Alm seier noko om, når ho seier at ein bursdagsgave til 50 kr. kan tilsvare ein bursdagsgave til 300.

[Lykken]

Men følelsen av fattigdom er ikke det samme som reell fattigdom og det er lov å sette spørsmålstegn ved de dårlige eksemplene som komner fram i media.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Men følelsen av fattigdom er ikke det samme som reell fattigdom og det er lov å sette spørsmålstegn ved de dårlige eksemplene som komner fram i media.

Men jeg mener at her snakker man om reell fattigdom.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men jeg mener at her snakker man om reell fattigdom.

Overskriften til denne tråden er "følelsen av fattigdom". For når er man reelt fattig? Alle er enige om at man er fattig hvis man går sulten, ikke har klær og ikke tak over hodet. Men er man fattig fordi man må spise kneip med first price-pålegg?

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Overskriften til denne tråden er "følelsen av fattigdom". For når er man reelt fattig? Alle er enige om at man er fattig hvis man går sulten, ikke har klær og ikke tak over hodet. Men er man fattig fordi man må spise kneip med first price-pålegg?

Eller bo i liten leilighet i et område der terskelen for å sette 50 kr grense på bursdagsgaver er lavere, der ikke alle har skiutstyr eller feteste bilen og bolig og det er mer vanlig å bo slik som seg selv?

[mkj]

Klart det er kjipere å dele rom med søsken, eller at mor bor på stua hvis du bor på Nordstrand enn hvis du bor på Bjølsen.Og det er helt sikkert mye mer utbredt med dyre jakker, sko og vesker der enn de fleste andre plasser. Det bor utrolig ressurssterke mennesker der, og jeg ville også ha følt meg "fattig" sammenlignet med dem.

Eller som datteren min, hun har en kamerat fra et annet sted i landet, de reiser stadig rundt på flotte turer. "Å "Simen" er så heldig, nå har han vært i USA, Thailand, Frankrike, Spania og England bare det siste året" Klart han er heldig, men alle prioriterer ikke likt og alle har ikke samme muligheter. Jeg forteller henne at hun også er privelegert, selv om vi ikke prioriterer så mange råflotte utenlandsturer. Hun mangler absolutt ingenting. Man kan ikke alltid sammenligne seg med alle andre, da vil man aldri kunne sette pris på det man faktisk har. Det prøver jeg å lære ungene mine, men det er ikke alt som går inn.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Overskriften til denne tråden er "følelsen av fattigdom". For når er man reelt fattig? Alle er enige om at man er fattig hvis man går sulten, ikke har klær og ikke tak over hodet. Men er man fattig fordi man må spise kneip med first price-pålegg?

Altså den sosiologiske og samfunnsøkonomiske definisjonen av norsk fattigdom er ikke knyttet til kulde, sult og hjemløshet. Det går på husholdets inntekt og hvorvidt den lave inntekten er en varig tilstand. Det går ikke på å være i stand til å overleve fra dag til dag. Å være fattig i et rikt land oppleves som mye mer stigmatiserende enn å være fattig i et fattig land. Det er gjennomført mye forskning på området.

Også syns jeg diskusjonen om hvorvidt dette er selvvalgt og om man har "rett" til å klage er ganske unødvendig. Folk velger jo å ødelegge helsa si med røyk, alkohol og usunn mat også, uten at det til stadighet insinueres at de kan skylde seg selv og seile sin egen sjø når livsstilen får konsekvenser.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Også syns jeg diskusjonen om hvorvidt dette er selvvalgt og om man har "rett" til å klage er ganske unødvendig. Folk velger jo å ødelegge helsa si med røyk, alkohol og usunn mat også, uten at det til stadighet insinueres at de kan skylde seg selv og seile sin egen sjø når livsstilen får konsekvenser.

Det synes jeg faktisk insinueres rett som det er? Såpass ofte at jeg mange ganger har vært glad for at jeg har en sykdom som ikke kan sies å være selvpåført.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Altså den sosiologiske og samfunnsøkonomiske definisjonen av norsk fattigdom er ikke knyttet til kulde, sult og hjemløshet. Det går på husholdets inntekt og hvorvidt den lave inntekten er en varig tilstand. Det går ikke på å være i stand til å overleve fra dag til dag. Å være fattig i et rikt land oppleves som mye mer stigmatiserende enn å være fattig i et fattig land. Det er gjennomført mye forskning på området.

Også syns jeg diskusjonen om hvorvidt dette er selvvalgt og om man har "rett" til å klage er ganske unødvendig. Folk velger jo å ødelegge helsa si med røyk, alkohol og usunn mat også, uten at det til stadighet insinueres at de kan skylde seg selv og seile sin egen sjø når livsstilen får konsekvenser.

Mm.

Jeg syns det er meningsløst å bruke slike saker til å diskutere om noen burde gjort slik eller skulle gjort sånn. Både fordi vi ikke kjenner hele historien, og fordi det ender i en den gamle, fastlåste ”kork i livets elv vs kaptein på egen skute”-diskusjonen som aldri leder noen steder. Og som er mer interessant på et mer overordnet nivå enn når man snakker om et enkelt individ.

Det jeg tror damen har ment å sette fokus på, og som artikkelen mislykkes i å få frem, er den subjektive opplevelsen av å være relativt fattig. Fordi det er det mange som opplever i Norge i dag, i et land der det nesten ikke finnes ”ekte” fattigdom i betydningen ”mat, klær, hus”, men derimot mange som opplever at barna og de selv er i et utenforskap pga det de ikke har råd til. Ikke så mye sydenturene, men spleisekassen, bursdagene, kinoene, sportsaktiviteter, skidag/sykkeldag/alpindag/telttur.

For da kan vi begynne å snakke om hva vi kan gjøre med det.

Jeg tror ikke det er så mange som mener at sosialstøtten eller trygd skal være romslig nok til at alt dette kommer med. Eller?

Men det er mye man kan gjøre for å redusere den utenforfølelsen.

Vi snakket i lunsjen i dag om idrett og utstyrspress, for eksempel. Og om hvordan de i enkelt eklubber, før, var kultur for gjenbruk. Alle hade godt utstyr, og flere par ski, men man leverte inn i ”poolen” ved sesongens slutt, og hentet ut ”nye”, brukte i riktig størrelse til neste sesong. Det var opplest og vedtatt at det beste var brukte ski, for de hade best glid. Sånt kan man få til om man prioriterer det.

De som uten problemer kan fiske frem en hundrelapp hver gang det etterspørres kan være flinke til å reise seg på foreldremøtet og si at ”nei, jeg syns ikke vi skal be alle om å betale en hundrelapp hver gang vi .., for det er faktisk ikke sånn at alle syns det er grei skuring.”

Man kan snakke om beløpsgrenser i bursdager.

Fasilitere bytting, arving og bruktkjøp, og gå høyt ut og snakke varmt om arveklær og kupp på ski på loppemarked.

Ikke legge seg i forkant i bursdagsbonanzaen.

Tilby seg å skysse de man ser trenger transport for å få til å være med, uten å forvente så mye tilbake.

Jobbe i idrettslagene for å tenke inkludering og fornuftige støtteordninger.

[nokon]

Men til dei av dykk som seier at dette er sytete - korfor kommenterer de ikkje det som kjem fram i teksten de omtaler: At dama faktisk har tatt konsekvensene og flytta til eit billigare område fordi det ikkje fungerte å bu på Nordstrand?

[Heiko]

Jeg tenker at folk som har tatt "dårlige valg"/ "tatt valg ut fra den kunnskapen man hadde der og da" skal få lov til å reflektere høyt rundt det i etterkant. Det kan til og med være på sin plass å sutre litt også.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg tenker at folk som har tatt "dårlige valg"/ "tatt valg ut fra den kunnskapen man hadde der og da" skal få lov til å reflektere høyt rundt det i etterkant. Det kan til og med være på sin plass å sutre litt også.

Jepp. Og jeg synes det er flere som er veldig middelklasseselvtilfredse i denne tråden.