Overvekt kontra undervekt ...

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Tuneland, her.

Jeg har inntrykk av at det er mere akseptert å være undervektig enn overvektig.

Det er nok tilfelle, men det som er interessant er å se på hvilke områder overvektige og undervektige blir møtt ulikt, og hvilke mennesker det er som har hvilke fordommer.

Å bli møtt som overvkektig med avsky og fordømmelse må være fryktelig vanskelig, men det er jammen ikke kult å bli møtt med misunnelse og fordømmelse heller. Misunnelige mennesker kan komme med ganske slemme stikk, og har man et lavt selvbilde, så tror jeg disse stikkene gjør like vondt for dem som er undervektige som dem som er overvektige.

Det er ikke kult å bli diskvalifisert fra en jobb pga overvekt, men det er heller ikke kult å bli diskvalifisert fra en jobb fordi arbeidsgiver lurer på om en er i stand til å sitte oppreist en hel arbeidsdag. Jeg ser selvsagt at det er et større problem for overvektige generelt sett i samfunnet, fordi det er flest (og mange) overvektige, og fordi det også derfor er flere som har fokus på det og mener noe om det, samt måten overvekt behandles i samfunnet og media (og holdningen som mange beskriver om at fete er late og tynne er flinke).

Men selv om jeg ser dette, så vil jeg gjerne fortelle litt om hva som kan være problematisk for en undervektig:

Hyggelige kommentarer i den generelle gaten som; Uff, kvinner uten former er ikke fint, skranglete rekel av et menneske, det blir jo som å ligge med en skjærefjøl, æsj så tynn, beinrangel, osv. Er vondt for undervektige å høre. Samme med alle oppmutringene til overvektige som går i gaten: Ekte kvinner har former, herregud, det er jo ingen som vil ha disse tynne ekle jentene osv. Og så kommer belastningen med at alle følger med på kroppen ens, kommenterer hele tiden, ser etter tegn på om en har gått ned i vekt, "omsorgsfullt" bryr seg med en bekymret rynke sammen med kommentarer om at det ikke er sunt å være så tynn, ei heller er det egentlig fint. Æsj, jeg kan se kragebeinet ditt stikke ut, du har ikke rumpe, bare en rygg med hull i :hysterisk morsom:

Og så har man den vennligsinnede mobbingen der folk sier "hei tjukken", noe som kan være greit om en har et ok selvbilde og en god dag, men som oftest blir en ekstra dråpe i begeret sammen med all den andre opptattheten andre har av kroppen ens som de kommenterer hele tiden. Og så er det det at andre alltid legger merke til hva en spiser, og kommenterer uansett, at en må spise mer (sammen med diverse andre kommentarer om at en trenger å legge på seg og at det ikke er så fint å være så tynn), eller at det er kjekt at en spiser (sammen med akkurat de samme kommentarene, for de slipper man ikke unna uansett hva en gjør).
Og så til slutt så har man den sosialt aksepterte formen for mobbing; man gjør narr av modellene. De er så tynne og ekle osv (dere har sikkert hørt alt der selv, så der trenger jeg ikke fylle på) da er det ikke kult å sitte å høre på dette som undervektig (særlig ikke når modellene som omtales til og med har høyere BMI enn en selv, og til og med mer former). Og så er det historiene som blir fortalt i sosiale settinger, " XXX som er samboer med YYY, er blitt så tynn, helt skrapet, og hun ser virkelig syk, ut stakkars jeg synes så synd på både henne og mannen, vi traff dem og da ... og hun skulle jo virkelig ikke kledd seg ... ja, dere skulle sett altså, -hun var nesten like tynn som Desembermamma her ... "

I tillegg, så finner noen på at de har lyst til å løfte deg opp for å se om du faktisk er så lett som du ser ut som, noen lurer på om du orker å kjøre en biltur på noen timer fordi man ikke kan sitte oppreist så lenge, for man må jo være svak som så tynn, noen ønsker å servere masse kaker hver gang de ser en fordi det er deres ansvar å fete den tynne opp, noen synes ikke så tynne skal få lov til å bli gravide, osv, osv. Det er utrolig vanskelig å ha kroppen sin i fred som undervektig.

Jeg har vært veldig tynn hele livet mitt, jeg har jevnt sett lagt på en BMI på 17, men har også en periode etter storebror ble født vært nede i 13 (39 kg og 169 cm høy). Jeg har hatt komplekser for kroppen min og hatet all oppmerksomheten rundt den, jeg ville bare være i fred. Men nå er jeg forbi det heldigvis. Jeg har en BMI på 18, og selv om jeg fortsatt er tynn, så er jeg fornøyd, og takler kommetarer av den typen oppe ganske greit, - dvs om jeg i det hele tatt reagerer så blir jeg jeg blir sint i stedet for sår. Og det er egentlig veldig godt å få det ut istedet for å la det gå inn. Det er ingen i familien min og vennene mine som kommenterer vekten min lengre, for jeg svarer ganske avvisende om noen prøver seg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Undervekt - selv av den ekstreme, sykelige typen, nyter nok kanskje likevel litt større respekt, tror jeg. Det vitner i manges øyne om en imponerende selvbeherskelse, mens overvekt ifølge mange bærer bud om det stikk motsatte.

Jeg leste en artikkel hvor to damer med spiseforstyrrelser sto fram. Den ene var tvangsspiser og overvektig, den andre var anorektiker og ekstremt tynn. Selv når de sa rett ut til folk at de var syke, fikk anorektikeren spørsmål om hva hun gjorde for å bli så tynn. Hun sa at uansett hvor mye hun la ut om hvor fæl sykdommen var, så var det alltid noen som sto og så på henne med stjerner i øynene. Overspiseren hadde (naturligvis) aldri opplevd noe slikt.

[Filifjonka]

Jeg kjenner meg også igjen i det Desembermamma skriver, selv om jeg aldri har vært SÅ tynn (og skranglete)..

Jeg syntes ikke det var så gøy de periodene jeg var ekstremt tynn, og faktisk hadde vært ganske syk/deprimert/hadde et veldig sykt barn, å få høre:

"Nei, nå er du altfor tynn".
"Nei, nå må du ikke bli tynnere!"
"Nei, nå er det bare skinn og bein!"
"Det er ikke fint å være så tynn."
"En kan jo stikke seg på de knoklene dine nå! Hahahaha!"

Det var overhodet ikke snakk om noen bevisst handling fra min side at jeg hadde blitt så tynn (har veid 47 kg et par ganger, og med min høyde er ikke det stort), og jeg opplevde det utrolig ufint og invaderende med sånne kommentarer. Jeg kan ikke se for meg at de samme menneskene ville kommentert ekstra polstring her og der til meg nå, og heller ikke om jeg hadde blitt skikkelig tjukk. Men tynne mennesker er det ofte veldig fritt fram å si sånt til.

[Lykken]

Mine overvekt-skolekamerater fikk aldri kommentarer direkte slik jeg fikk fordi jeg var undervektig. Men de ble desto mer pratet om bak ryggen deres.
Jeg hørte slik som; ææææsj, du har såå tynne lår, det ser ekkelt ut. Du må legge på deg. Og selvfølgelig at gutter ikke liker jenter som ikke har former og litt kjøtt på beina. Det førte til overspising og fetekurer fra jeg begynte på ungdomskolen, og et påfølgende usunt kosthold som var svært vanskelig å snu da jeg ikke kunne spise hva jeg ville mer uten å legge på meg mer enn jeg skulle.
Jeg har hørt ekle kommentarer, utidig mas om spising fra kjente og ukjente og en mye mer rett fram-holdning enn det overvektige fikk. Men jeg synes ikke noe om å sammenligne, det er da vanskelig på forskjellige måter.

[Filifjonka]

Ja, det med kvinner/menn og jenter/gutter er et veldig godt eksempel. Jeg oppfatter det også som mye mer PK å snakke om ting som jenter/damer er flinke til.

[DM]

Maximilla og Skilpadda: Jeg ser ikke helt hva dere mener; er det tradisjonelle egenskaper? Eller, jeg tror jeg skjønner hva dere mener, men ser det ikke helt igjen i mine omgivelser tror jeg. Jeg for min del opplever at det er mest PK å snakke om hva det motsatte kjønn er flink til på tross av sitt kjønn. Kvinner som lykkes i arbeidslivet ved hjelp av tradisjonelle manlige egenskaper, og menn som er så flinke hjemme og i barselpermisjon og sånn. Satt på spissen da.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Maximilla og Skilpadda: Jeg ser ikke helt hva dere mener; er det tradisjonelle egenskaper?

Jeg mener f.eks. at jeg opplever det som generelt mye mer akseptert å si at jenter er mye flinkere til å kommunisere enn gutter enn å si at gutter er mye flinkere til å programmere enn jenter. Hvis noen sier det siste, pleier nesten alltid noen å protestere eller komme med moteksempler eller omformulere så det ikke blir så generaliserende - mens den første påstanden oftest får stå uimotsagt. (Tilfeldige eksempler, og dette er ikke noe forsøk fra min side på å si hvilken påstand som er mest sann.)

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg mener f.eks. at jeg opplever det som generelt mye mer akseptert å si at jenter er mye flinkere til å kommunisere enn gutter enn å si at gutter er mye flinkere til å programmere enn jenter.

Åja, sånn ja, det har du helt rett i. Og det er jo en ganske trist utvikling det også. :guttemamma:

[Aminta]

Kjenner meg veldig igjen i den lange posten til Desembermamma over her, og det Maximillia skriver.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Jeg mener f.eks. at jeg opplever det som generelt mye mer akseptert å si at jenter er mye flinkere til å kommunisere enn gutter enn å si at gutter er mye flinkere til å programmere enn jenter.

Det synes jeg også er en utbredt trend.

Min sønn på seks år er tynn. Nesten på grensa til spinkel. Han spiser godt til de fleste måltider og er veldig aktiv, og pussig nok var jeg sånn jeg også som barn. Det er det ingen som skulle tro når de ser meg nå. Folk tror vel jeg spiser all maten hans.

Folk ser ut til å forvente at jeg har lubne unger, og klarer visst ikke helt å forestille seg at jeg faktisk gir barna mine både sunn og næringsrik mat.

[Carrera]

Dette med å ikke skulle kommentere ja...det er en situasjon jeg synes er kinkig, og det er hvis en overvektig person synlig har slanket seg. Skal man da kommentere, eller skal man holde munn...

Jeg har vært borti tilfeller hvor jeg i ettertid har fått høre at en person var dødelig fornærmet på meg, siden jeg ikke hadde kommentert at hun hadde slanket seg...

Ikke enkelt bestandig.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Dette med å ikke skulle kommentere ja...det er en situasjon jeg synes er kinkig, og det er hvis en overvektig person synlig har slanket seg. Skal man da kommentere, eller skal man holde munn...

Jeg foretrekkes at det holdes munn med mindre jeg inviterer til kommentarer.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg foretrekkes at det holdes munn med mindre jeg inviterer til kommentarer.

Ja, og det var min tanke også, men noen forventer tydeligvis motsatt.

Følte meg ikke særlig høy i hatten etterpå, da jeg fikk vite at hun hadde blitt sur.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Dette med å ikke skulle kommentere ja...det er en situasjon jeg synes er kinkig, og det er hvis en overvektig person synlig har slanket seg. Skal man da kommentere, eller skal man holde munn...

Jeg har vært borti tilfeller hvor jeg i ettertid har fått høre at en person var dødelig fornærmet på meg, siden jeg ikke hadde kommentert at hun hadde slanket seg...

Ikke enkelt bestandig.

Hvis du ikke kjenner personen godt nok er det kanskje best å ikke si noe. Jeg blir kjempeglad når noen kommenterer vekttapet mitt, for jeg er stolt og fornøyd over det. Men alle de som kjenner meg vet hvordan synet mitt er på det, derfor har de fleste ingen skrupler med å kommentere det. Jeg må ærlig innrømme at dersom jeg treffer igjen en person jeg ikke har sett på over ett år, og personen overhodet ikke nevner at jeg faktisk har halvert meg selv siden sist, tenker jeg "er hun/han blind eller?". Men det er jo MINE (teite) tanker om den saken, og jeg skjønner jo at noen rett og slett synes det er et ikke-tema. Sur hadde jeg aldri blitt, herlighet.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Dette med å ikke skulle kommentere ja...det er en situasjon jeg synes er kinkig, og det er hvis en overvektig person synlig har slanket seg. Skal man da kommentere, eller skal man holde munn...

Du kan alltid si "Du ser virkelig flott ut for tiden!" eller "Du har jammen fått en lekker figur i det siste" eller "Du er veldig pen". Jeg kan ikke forestille meg at noen vil ha problemer med å høre slikt. Du trenger ikke kommentere at vedkommende har blitt tynnere hvis du er i tvil, men jeg tror de fleste vil sette pris på et kompliment som ikke antyder at det var noe galt med utseende før.

Jeg ville blitt skuffet om mine beste venner ikke hadde kommenterte det hvis jeg hadde slanket meg påfallende mye. Og jeg ville syntes det var utrolig unaturlig å la noe slikt passere i stillhet, hadde jeg opplevd at en venninne hadde gått fra tykk til slank.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg ville blitt skuffet om mine beste venner ikke hadde kommenterte det hvis jeg hadde slanket meg påfallende mye. Og jeg ville syntes det var utrolig unaturlig å la noe slikt passere i stillhet, hadde jeg opplevd at en venninne hadde gått fra tykk til slank.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Dette med å ikke skulle kommentere ja...det er en situasjon jeg synes er kinkig, og det er hvis en overvektig person synlig har slanket seg. Skal man da kommentere, eller skal man holde munn...

Det varierer vel med personen, vil jeg tro. (Jeg har hørt rykter om at også overvektige kan være forskjellige på enkelte områder. ) Personlig blir jeg alltid veldig glad hvis noen ser/kommenterer at jeg har slanket meg, på samme måte som jeg blir glad hvis noen ser/kommenterer at jeg har farget håret eller pyntet meg. Når jeg har gjort en aktiv innsats og er fornøyd med resultatet, synes jeg det er hyggelig at andre sier fra at de også ser det. Men jeg er forholdsvis lite sår på det med min egen overvekt, det er mulig det spiller rolle også - som man ser, er det i alle fall fullt mulig å ikke ønske å få dette kommentert.

[Pelikan]

Jeg har en kusine som nå har slanket seg 20kilo. Hun elsker at folk sier at hun er blitt så slank,sprek og flott. Hun forteller at det har vært utrolig oppmuntrende i den tøffe prossessen det er å slanke seg. Det hjalp henne slik at hun ikke gav opp. Som hun selv sa:"Hvem vil vel ikke ha komplimenter for noe man har jobbet så hardt for"?
Så jeg blir veldig usikker hvis en ikke skal kunne gi komplimenter til dem som har vært så flinke

[Shannon]

Opprinnelig lagt inn av perper, her.

Hun elsker at folk sier at hun er blitt så slank,sprek og flott.

Jeg har litt tanker rundt slike kommentarer. Når man har blitt sprek og flott som slank, var man da lat og stygg som overvektig?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Shannon, her.

Jeg har litt tanker rundt slike kommentarer. Når man har blitt sprek og flott som slank, var man da lat og stygg som overvektig?

Jeg synes det er litt å lage unødvendige problemer å tenke altfor mye på den tolkningen av en kompliment (med mindre folk, som Teofelia vel har vært inne på, eksplisitt sier at "ja, for du var jo ikke akkurat noe fruktfat før"). Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom "slank" og "sprek og flott"; det går også fint an å bli sprekere og flottere uten å bli slankere i det hele tatt, ved f.eks. å trene mer, få en ny kjæreste, trives bedre i jobben og/eller kle og sminke seg litt annerledes. I tilfellet med den omtalte damen gjetter jeg at hun var blitt både slankere og sprekere og flottere, og at hun ble glad for å få komplimenter for dette. (Det ville jeg også blitt.)

Å si at noen har blitt flottere (eller finere på håret) kan naturligvis alltid vris til et utsagn om at de så mindre flotte ut før, men det synes jeg jo ikke man trenger. Hvis man ikke er altfor klønete i uttrykksformen, så greier man å fortelle folk at man synes de kler den looken de har nå uten samtidig å antyde at de så helt skrekkelige ut tidligere. Og jeg synes ikke folk skulle trenge å være redde for å fortelle vennene sine at de ser spreke og flotte ut.