Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Elias, her.

Ja, jeg jobber sammen med en.
Og barna har venner fra andre kulturer. Både Sør-Amerika og fra Balkan og Iran.

Hvorfor? Jo, hvorfor ikke? De er jo naboene våre.

Her må jeg bare presisere at jeg ikke spør hvorfor man har venner altså, jeg spurte om hvorfor ikke for de som svarte benektende.

[Cascaye]

Jeg har et par norsk-pakistanske kollegaer som jeg omgås på jobben.
I barselgruppen min var det ei dame fra Spania/Cuba og ei fra Rwanda.

[Gremli Skremli]

Må bare presisere at fremmedkulturell sto på den berømte fy-lista sammen med neger. (Ord som anbefales ikke å bruke. Hvem var det som lagde den lista igjen? Var det en afrikansk ungdomsorganisasjon?) Men bevar meg fra å starte neger-diskusjonen igjen..

Sønnen min skal forøvrig begynne på en veldig flerkulturell barneskole, som også er den skolen i byen med størst sosiale skiller. Det blir interessant. Kanskje han ender opp med å bare henge sammen med de hvite, rike nabobarna fra åsen? I blant er det vanskelig å tro at vi lever i 2008. Men det er en annen diskusjon.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Gremli Skremli, her.

Må bare presisere at fremmedkulturell sto på den berømte fy-lista sammen med neger. (Ord som anbefales ikke å bruke. Hvem var det som lagde den lista igjen? Var det en afrikansk ungdomsorganisasjon?) Men bevar meg fra å starte neger-diskusjonen igjen..

Det var African Youth, tror jeg. Altså at de har en fyordliste. Jeg fant ikke fremmedkulturell der nå, men mulig det har stått i andre artikler.

http://www.ayin.no/integrerings-relatert.71983.no.html

[Dixie Diner]

Jepp. Svigerfamilien min er italienere, og så har jeg venner fra bla. Kosovo og Iran.

[turi]

Jeg har ingen veldig nære venner, men flere godt bekjente som jeg snakker med flere ganger pr uke. Jeg skiller ikke på nasjonalitet, men om jeg liker mennesket jeg eventuelt skal omgås.Eldste`s beste venninne kommer nok i kategorien fremmedkulturell, og jeg håper att minstens barnehage blir fargeblind! The more the merrier(med fare for skriveleif).

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Overskriften sier det meste, men altså: Har du venner med fremmedkulturell bakgrunn? Hvis ikke - hvorfor? Og hva med barna dine, har de?

Uten å kverulere over hvorvidt fremmedkulturell er et heldig uttrykk eller ikke reagerer jeg på spørsmålsstillingen. Det er mulig jeg fullstendig misforstår intensjonen med spørsmålet, men jeg synes det oser av politisk korrekthet på avveier. For å svare på spørsmålet, nei jeg har ingen fremmedkulturelle venner. Hvorfor ikke? Tja, si det - jeg vet ikke, men både på skole, jobb- og i bosammenheng har jeg møtt svært få fremmedkulturelle, og således blir sannsynligheten for et vennskap tilsvarende liten. Jeg har i det hele tatt svært få nære venner. Av venner jeg vil karakterisere som gode er det noen flere, men det er allikevel ikke mange. Felles for alle er at personkjemien stemmer, og dette er uavhengig av kjønn, hudfarge, vekt, seksuelle preferanser eller dialekt. Derfor synes jeg selve spørsmålsstillingen med hvorfor jeg ikke har fremmedkulturelle venner virker veldig bakvendt.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Nebbia, her.

Det er mulig jeg fullstendig misforstår intensjonen med spørsmålet, men jeg synes det oser av politisk korrekthet på avveier.

Da håper jeg du har misforstått intensjonen med spørsmålet, ellers kom jeg nemlig skikkelig dårlig ut.

Opprinnelig lagt inn av Nebbia, her.

For å svare på spørsmålet, nei jeg har ingen fremmedkulturelle venner. Hvorfor ikke? Tja, si det - jeg vet ikke, men både på skole, jobb- og i bosammenheng har jeg møtt svært få fremmedkulturelle, og således blir sannsynligheten for et vennskap tilsvarende liten. Jeg har i det hele tatt svært få nære venner. Av venner jeg vil karakterisere som gode er det noen flere, men det er allikevel ikke mange. Felles for alle er at personkjemien stemmer, og dette er uavhengig av kjønn, hudfarge, vekt, seksuelle preferanser eller dialekt. Derfor synes jeg selve spørsmålsstillingen med hvorfor jeg ikke har fremmedkulturelle venner virker veldig bakvendt.

Jeg synes det er interessant jeg, selv om mine intensjoner blir trukket i tvil. Altså, du sier at du ikke har møtt så mange. Det er den samme følelsen jeg sitter med. Det er ønskelig med en god integrering, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det, fordi det er ingen rundt meg. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert. Men det har ikke blitt sånn. Så derfor syntes jeg det var legitimt å spørre hvordan det var med dere andre. Særlig interessert er jeg kanskje fordi jeg selv venter et mørkt barn, og all faglitteraturen jeg leser om dagen forteller meg at jeg må forvente at barnet mitt vil møte mange av de samme utfordringer og holdninger som "mennesker med innvandrerbakgrunn" (som er betegnelsen faglitteraturen har brukt gjennomgående, men som heller ikke er et akseptert begrep i følge denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/kul_und/article1977933.ece), med unntak av de kulturelle ulikhetene, som gjerne er kjernen i integreringsproblemene. Og derfor er jeg altså nysgjerrig. Men jeg skjønner at dette er touchy for mange, og det er vanskelig å formulere seg på en riktig måte. Jeg mener naturligvis ikke å insinuere at man ikke ønsker kontakt med mennesker med annen hudfarge, fremmed språk eller andre religioner enn en selv. Men ut fra svarene her inne så får jeg inntrykk av at de som svarer ja har kollegaer eller naboer av utenlandsk opprinnelse, mens de som svarer som meg (altså nei) bor i et område eller tilhører et arbeidssted med lite mangfold. Altså ser det ut til å være tilfeldig, og ikke at noen bevisst oppsøker flerkulturelle miljøer med slike vennskap for øyet mens andre ikke gjør det. Altså at det ikke er bevisste valg man tar.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg synes det er interessant jeg, selv om mine intensjoner blir trukket i tvil. Altså, du sier at du ikke har møtt så mange. Det er den samme følelsen jeg sitter med. Det er ønskelig med en god integrering, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med akkurat det, fordi det er ingen rundt meg. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert. Men det har ikke blitt sånn. Så derfor syntes jeg det var legitimt å spørre hvordan det var med dere andre. Særlig interessert er jeg kanskje fordi jeg selv venter et mørkt barn, og all faglitteraturen jeg leser om dagen forteller meg at jeg må forvente at barnet mitt vil møte mange av de samme utfordringer og holdninger som "mennesker med innvandrerbakgrunn" (som er betegnelsen faglitteraturen har brukt gjennomgående, men som heller ikke er et akseptert begrep i følge denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/kul_und/article1977933.ece), med unntak av de kulturelle ulikhetene, som gjerne er kjernen i integreringsproblemene. Og derfor er jeg altså nysgjerrig.

OK, da forstår jeg deg bedre. Jeg tror nok mangelen på integrering i samfunnet har sin basis i at alle ønsker trygghet, og dette resulterer i at innvandrere klumper seg sammen med mennesker og kultur de er kjent med, mens nordmenn som ser med skepsis på fremmedkulturelle elementer, helst ser at sitt nærområde er i minst mulig grad "innvaderes". Jeg tror dessverre det er veldig mange som har holdningen "Jeg har ingenting imot innvandrere, men ...". Til din problemstilling synes jeg diskusjonen om hva slags uttrykk man bruker for å beskrive gruppen er essensiell. Det er mulig at fremmedkulturell ikke er et politisk korrekt uttrykk, men jeg tror skepsisen mellom etniske grupper primært er kulturelt begrunnet og har svært lite med hudfarge å gjøre. Adopterte får den samme kulturelle baggasjen som etniske norske, og at disse vil føle en naturlig tilknytning til alt som er norsk, og at å putte dem i båsen ikke-vestlig bakgrunn blir helt feil.

Jeg tror mye av utfordringene adopterte mener er av mer overfladisk karakter. Ikke at det er heldig, men jeg tror ikke adopterte møter brøkdelen av problemene som innvandrere gjør.

[Macky]

Jeg har desverre ikke det, hadde en god del da jeg bodde i Oslo. Grunnen til at jeg ikke har, er fordi det er så få av dem i vårt nærmiljø.

Storesøster har heller ingen venner med annen kulturell bakgrunn. I bhg hennes går det kun etnisk norske barn.

[Tallulah]

Det adopterte vil møte er samme første skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det adopterte vil møte er samme skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

Joda, men er det faktisk et særlig stort problem for adopterte? (Jeg påstår ikke at det ikke er det altså, jeg spør.) Fra mitt ståsted vil hvem jeg begynner å snakke med være veldig mye sterkere knyttet til hvor jeg treffer dem enn hvilken hudfarge og hårtype de har; hvor er det man faktisk treffer folk man blir kjent med? For voksne skulle jeg tro at jobben og skolen/universitetet er de viktigste stedene, og der må da det at man, nærmest av seg selv, hører til samme gruppe være mye viktigere enn hvordan man ser ut? Og hvis man legger til kulturarrangementer, og for den saks skyld utesteder, vil vel de som er der i mange tilfeller være selvselektert i så stor grad at det at en person faktisk er der overskygger utseendet deres? Så jeg skulle tro at den skepsisen du nevner sikkert kan være plagsom i en god del situasjoner, men jeg er ikke overbevist om den egentlig spiller noen særlig stor rolle for integrering elelr funksjonsdyktighet i samfunnet.

Ben "a cool t-shirt always helps" Murphy

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Det adopterte vil møte er samme skepsisen som innvandrere møter, fordi ingen kan vite at de er adopterte før de evt. begynner å snakke med dem, eller blir kjent med dem. Så selv om de kulturelt sett er norske er det mange som aldri vil finne ut dette fordi de går ut i fra at de ikke er det.

Nei, det har du rett i og det er et problem. Problemet er derimot begrenset i forhold til hva innvandrere møter. Med norsk navn og norske skoler stiller de f.eks på lik linje med etnisk norske i jobbsøkersammenheng. Det finnes jo heller ingen språklig barrierer som også skaper hindringer for innvandrere.

Et vennskap har uansett et startpunkt som innebærer at man snakker med hverandre, og med mindre man kommer ut for en rasist tror jeg ikke adopterte har vanskeligere for å etablere vennskap enn etnisk norske har.

[Tallulah]

Var det ikke forresten Frp som innførte begrepet fremmedkulturell?

[Mani]

Ja det har jeg.

[Harriet Vane]

Ja, gjennom partiet jeg er medlem av. Før det hadde jeg ingen, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi jeg er fra et hvitt bittelite sted uten innvandrere, fordi jeg har studert i Bergen hvor det er få av ikke-vestlig herkomst i universitetsmiljøet, jeg har holdt på med ting som som er ganske norske og hvite; korps, klassisk musikk, studentkultur, øl og rock'n roll. Og så bor jeg på Oslo vest. Det er kanskje 5 % maks med ikke-vestlig bakgrunn her hvor jeg bor. Og de er vel dataingeniører, leger og stipendiater.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Joda, men er det faktisk et særlig stort problem for adopterte? (Jeg påstår ikke at det ikke er det altså, jeg spør.)

Jeg vil tro det varierer, men for noen vil det nok den initielle skepsisen de møter være like stor som den innvandrere møter. Dette er så vidt jeg vet noe som blir tatt opp og diskutert i adopsjonskretser, så det er nok langt fra ikke-eksisterende. Jeg har også erfaring med dette fra egen familie, og adopterte venner.

Men igjen så har nok omgangsmiljø også noe å si. Tenkt situasjon: Even, adoptert fra Eritrea, vokst opp på Bøler, på byen med sine venner fra alle verdenshjørner tror jeg nok vil ha større vanskeligheter med å komme inn på et utested enn f. eks. Daniel, adoptert fra Chile, vokst opp på Ullern og med bare hvite overklassevenner.

Opprinnelig lagt inn av Nebbia, her.

Nei, det har du rett i og det er et problem. Problemet er derimot begrenset i forhold til hva innvandrere møter. Med norsk navn og norske skoler stiller de f.eks på lik linje med etnisk norske i jobbsøkersammenheng. Det finnes jo heller ingen språklig barrierer som også skaper hindringer for innvandrere.

Jupp, jeg tror også at innvandrere kan møte flere problemer, knyttet til navn, kulturell bakgrunn, språk osv, slik som adopterte ikke vil møte.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jupp, jeg tror også at innvandrere kan møte flere problemer, knyttet til navn, kulturell bakgrunn, språk osv, slik som adopterte ikke vil møte.

Tja, det var for ikke så veldig lenge siden en sak i media om en adoptert gutt fra et eller annet sted nær Trondheim, som støtt og stadig opplevde at politiet stoppet ham fordi han kjørte en dyr bil. Han opplevde det som rasisme.

Og min erfaring er at barn ikke nødvendigvis er så fargeblinde som man vil ha det til. Dvs, det kan godt hende de i utgangspunktet er det, om de bare får være i fred for voksnes kommentarer. Men det får de ofte ikke . Min brune datter har gått i barnehage hvor det var en relativt stor andel andre brune barn, men det var likevel et problem med erting (jeg kaller det ikke mobbing når unger er så små). Min datter ble tidlig klar over at hun skilte seg ut utseendemessig fra andre.

Ellers stemmer det veldig godt at man ikke kan se på adopterte at de er adopterte sånn helt uten videre. Eller motsatt. Jeg har møtt folk jeg har trodd var adopterte - også etter å ha hilst på dem og snakket med dem - som har vist seg å være innvandrere .

[Éowyn]

Nei.

[Skremmern]

Fremmedkulturelle.

Jeg har for det meste bare norske venner. Tror det skyldes forskjellige miljøer, rett og slett. Jeg har heller ingen ikke-norske kolleger og sett bortifra omgangskretsen min, er det i det miljøet jeg vanker.