En slags spinoff - Yrkesgrupper som klager over brukergruppen den betjener

[Nextlife]

Nå tar jeg utgangspunkt i diskusjoner her på forumet, og inspirasjonen fant jeg i tråden om kronikken i Dagbladet.

Igjen lar jeg meg sjokkere over måten lærere omtaler sin brukergruppe, altså elever og foreldre, og regelrett henger ut foreldre som har ønsker og behov ut over de den læreren har bestemt seg for er gangbart.

Hvorfor er det i hovedsak bare lærere som driver med dette (igjen jfr. diskusjonene på dette forumet).
Man ser sjelden en førskolelærer, ingeniør, sykepleier, lege, barnevernsansatt eller hva_har_du_ legge ut om brukergruppen sin på denne måten, gi så mange eksempler på håpløse brukere og øse ut av seg om sine frustrasjoner på denne måten.

For å si noe om en bransje jeg kjenner til, helsevesenet, så er det utrolig tøffe dager med pressede timeplaner, brukere, pasienter og pårørende som har mange krav (herunder også lovfestede), ønsker om individuelle tilpassninger, et enormt informasjonsbehov og som gjerne tar lange og diskusjoner rundt egen situasjon.
Dette er hverdagen, og slik jeg ser det, min jobb å gi en god balanse mellom det som er mulig, det som er lovfestet og det som er ønsket. Å gå inn i slike prosesser ved å være positiv, løsningsorienter og legge til rette for individet så lang som mulig er faktisk jobben min, og ikke noe jeg aser meg opp over.

Spørsmålet her blir kanskje litt ullent, men hvorfor har ikke andre yrkesgrupper samme behov for å øse ut sin frustrasjon på samme måte som lærere?

[vixen]

Har kanskje behovet, men synes kanskje det er litt upassende all den tid det ikke er såå vanskelig å finne ut hvem jeg er. Jeg jobber i NAV og har både en og to ting å si om forskjellige brukergrupper og krav der også altså. Jeg har flere i min portefølje som har vært i systemet lengre enn det tar en elev å fullføre grunnskolen.
Skole er jo mer interessant for alle så det er kanskje derfor? Dette er jo tross alt et foreldreforum og de fleste har barn i skolen. Alle har dessuten egne erfaringer med skole og det er en veldig veldig viktig del av livet. Alle har en mening om skolevesenet og man føler en trang til å forklare kanskje når "allmenheten" syter over ting som ikke fungerer bra nok?

Jeg tror vel, at f.eks sykepleiere o. a i helsevesenet, som er det jeg kjenner best til, tar den ut på vaktrommet? Hvis man har behov for en utblåsning? Fordi personvernet står så sterkt, at de fleste v e t at man ikke kan ta den lenger? At det er så off limit som det går an?
Jeg tror også at vi rett og slett ved å bli sykepleiere, er innstilt på at det er på tilbydersiden vi skal være, slik at det oppleves kanskje ikke på samme måten? Vi s k a l hjelpe uansett nesten. Med de varme hendene våre, that is

[Bokormen]

Kanskje noe av grunnen er at en del av tingene i skolen tross alt kan taes tak i nokså lettvint, barn (og foreldre) kan realitetsorienteres litt om servicenivå og ressurser. En god venninne av meg jobber på sykehjem, og du verden hvor lei hun kan være. Men beboerene der vil til enhver tid være syke, gamle, noen er demente og disse faktorene er det ikke så mye å gjøre med.

[shute]

Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.

Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.

Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.

Veldig sant.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.

Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.

Jeg tror du er inne på noe vesentlig her.

Og som barnehageansatt - ja, jeg kan ha mine frustrasjoner, og la dem gå ut over kollegaene mine på pauserommet. Men, jeg tror det kanskje også er enklere å møte hvert enkelt barn sitt behov for tilrettelegging og tilpassing i en barnehage, all den tid vi, som regel, har færre barn å forholde oss til pr gruppe, har fler voksne å spille på pr gruppe, og ikke har en rigid A4 læreplan å forholde oss til. Rammeplanen og barnehageloven fastslår hva vi skal jobbe innenfor ja, men det er opp til oss selv hvordan vi gjør det og hva vi vektlegger når. Ergo, vi har en helt annen arbeidshverdag enn de aller fleste lærere på mange vis.

[Mjau]

Som ansatt i bhg kan jeg bekrefte at en del av de samme frustrasjonene gjelder der. Men frustrasjonene holdes innenfor barnehagens fire vegger. Vi i bhg møter mange rare krav og forventninger fra foreldre, men det blir på andre plan enn i skolen.

Jeg mener at kronikken pekte på en del problemer som kunne vært løst enkelt om foreldrene skjerpet seg. Det er utrolig, alle de forventningene foreldre har til skolen i dag.

[Acino]

Det virker for meg som om største forkjellen her er at lærere omtaler de de klager over som en gruppe mens jeg i mitt yrke som sykepleier heller eventuelt vil trenge å klage litt over enkelt-pasienter; og det gjør jeg isåfall på vaktrommet og lar det bli med det. Og neste gang jeg kommer på vakt og har samme krevende pasient så får den pasienten ett smilefjes ved siden av sitt navn så når pasienten ringer på får jeg kjapp påminnelse om at jeg trenger å smøre på meg ekstra tålmodighet. Det fungerer det. Dessuten, hva jeg anser som krevende er ikke nødvendigvis det som andre synes er krevende, kanskje det også bidrar til at det er lite behov for allmenn klaging?

[Matilda]

Spør du meg, så spør jeg deg. Jeg er lektor - lærer, altså. Jeg snakker ikke sånn om verken elever eller foreldrene deres, og skulle jeg ha behov for det, så gjør jeg det ikke her.

En generell kommentar: Jeg tror kanskje det at lærere kommenterer sånt her på forumet bunner i at skolen er et yndet tema i medier, alle har på en eller annen måte hatt befatning med skolen, og nær sagt alle mener noe om den, men de fleste har en heller begrenset synsvinkel. En del ser kanskje behov for å "balansere" informasjonen litt.

Ellers synes jeg gjerne dere kan huske på at det én lærer, eller tre eller fem eller ti, for den del, sier her inne, ikke nødvendigvis er representativt for meningene til oss alle sammen. :lei:

[Pøblis]

Jeg får ofte vond smak av innlegg her inne hvor lærere beklager seg høylytt over vanskelige foreldre. Jeg ble litt uvel av kronikken i Dagbladet også. Det finnes sikkert slike urimelige foreldre, men hvor mange er det av dem, egentlig? Nok til å rettferdiggjøre en kronikk i en riksdekkende avis? Mener lærere at alle foreldre er urimelige? Hvor går grensen? Er jeg en vanskelig forelder som irriterer læreren når jeg henvender meg til skolen? (Jeg gjør det ikke så ofte, altså - og tror selv at jeg har et godt samarbeide med skolen). Hvor mange lærere er det som har en slik grunnleggende holdning til foreldre? Jeg ser jo at mange av lærerne her inne på FP IKKE klager over dumme foreldre - men jeg vet jo ikke hvem av de lærerne jeg forholder meg til daglig som ser på foreldre som potensielle hindringer for et godt arbeidsmiljø, og jeg må si at det plager meg litt å vite at det er lærere som kanskje synes at jeg er skikkelig teit når jeg forholder meg til skolen.
Sånn - da var det sagt.

Jeg har forresten ganske mye erfaring med å forholde meg til til tider ganske kravstore pårørende.

Jeg synes det er merkelig å skille mellom elever og foreldre - elevene er jo mindreårige og en del av en familie - som lærer kan man da ikke bare skillle mellom barn og foreldre på den måten? Barna er greie men foreldrene er teite, liksom?

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Har kanskje behovet, men synes kanskje det er litt upassende all den tid det ikke er såå vanskelig å finne ut hvem jeg er. Jeg jobber i NAV og har både en og to ting å si om forskjellige brukergrupper og krav der også altså. Jeg har flere i min portefølje som har vært i systemet lengre enn det tar en elev å fullføre grunnskolen.
Skole er jo mer interessant for alle så det er kanskje derfor? Dette er jo tross alt et foreldreforum og de fleste har barn i skolen. Alle har dessuten egne erfaringer med skole og det er en veldig veldig viktig del av livet. Alle har en mening om skolevesenet og man føler en trang til å forklare kanskje når "allmenheten" syter over ting som ikke fungerer bra nok?

Men alle har en mening om helse og sosialvesenet også, og de som jobber disse stedene får tidvis massiv negativ oppmerksomhet fra media som kunne vært grunnlaget for en pårørende-krever-for-mye-av-tråd. Likevel er det sjelden at man ser slike tråder.
Det du sier med at det føles upassende var forresten en fin refleksjon.

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jeg tror vel, at f.eks sykepleiere o. a i helsevesenet, som er det jeg kjenner best til, tar den ut på vaktrommet? Hvis man har behov for en utblåsning? Fordi personvernet står så sterkt, at de fleste v e t at man ikke kan ta den lenger? At det er så off limit som det går an?
Jeg tror også at vi rett og slett ved å bli sykepleiere, er innstilt på at det er på tilbydersiden vi skal være, slik at det oppleves kanskje ikke på samme måten? Vi s k a l hjelpe uansett nesten. Med de varme hendene våre, that is

Men lærerne har jo lærerrom, man skulle jo tenke at de kunne ta ut frustrasjonen sin der?

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.

Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.

Hvis man snur på det skulle man da kanskje tro at behovet for utblåsning var desto større i slike problemfokuserte bransjer?

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Spør du meg, så spør jeg deg. Jeg er lektor - lærer, altså. Jeg snakker ikke sånn om verken elever eller foreldrene deres, og skulle jeg ha behov for det, så gjør jeg det ikke her.

En generell kommentar: Jeg tror kanskje det at lærere kommenterer sånt her på forumet bunner i at skolen er et yndet tema i medier, alle har på en eller annen måte hatt befatning med skolen, og nær sagt alle mener noe om den, men de fleste har en heller begrenset synsvinkel. En del ser kanskje behov for å "balansere" informasjonen litt.

Ellers synes jeg gjerne dere kan huske på at det én lærer, eller tre eller fem eller ti, for den del, sier her inne, ikke nødvendigvis er representativt for meningene til oss alle sammen. :lei:

Som jeg nevnte litt ovenfor, helse,- og sosialtjenester er også et yndet tema i medier og tjenester mange av oss forholder oss til i større eller mindre grad, og man kan jo derfor trekke paraleller mellom disse bransjene og skolen.
Det er veldig fint å se at ikke alle lærere har dette behovet jeg beskriver i hovedinnlegget, for som foreldre stikker det voldsomt at den personen som er sammen med barnet ditt mange timer hver dag viser en så massiv negativ holdning til foreldre, og tildels elever.
Jeg blir glad av innlegget ditt, Matilda.

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg klager så godt som aldri over brukerne mine (altså elevene). Jeg klager over pårørende til brukerne mine (foreldrene) som gruppe fordi de som gruppe blir stadig mer krevende og selvsentrerte. Med mange, mange unntak. Jeg vil heller klage på foreldrene som gruppe enn å klage på enkeltindivider og lager alltid eksempler som ikke er direkte hentet fra hverdagen (men i samme sjanger) slik at ikke man skal kunne kjenne seg igjen. Jeg regner med Kadra (som ikke er lærer tror jeg?) gjør det samme.

Jeg har aldri hatt en elev jeg ikke har likt eller ikke har blitt glad i. Det er for elevene jeg er der.

Jeg er selv en del av foreldregruppen og har mange ting jeg gjerne kunne funnet på å ta opp med skolen hvis jeg ikke visste hvilket trykk de er utsatt for. Jeg har forøvrig samme holdning til barnehagen og leger og sykepersonell - jeg tenker meg om en ekstra gang før jeg tar opp noe jeg finner problematisk rett og slett fordi jeg vet hvor mye det er å gjøre og ønsker å minimere stressfaktorene mest mulig. Jeg sender stadig mail til barnehagen - men foreløpig har det kun vært positive tilbakemeldinger der selv om jeg nok kunne funnet noe å klage på hviss jeg ville. Det skulle vært noe prekært (som gjaldt mange) hvis jeg skulle tatt opp noe negativt på et foreldremøte, og hvis du leser i tråden om kronikken i Dagbladet, er det ikke akkurat prekære ting som listes opp.

Men du er temmelig synlig med all din negativitet i tråder som omhandler skole.
Du fremholder stadig at du elsker elevene og elever og foreldre elsker deg, men likevel har du en utrolig negativ måte å omtale arbeidshverdagen din på.

Opprinnelig lagt inn av Njulaif, her.

Det er ikke nødvendigvis sant. Jeg er helsesekretær og har mildt sagt mange utfordringer i arbeidshverdagen som innebærer å forholde meg til pasienters og pårørendes krav, frustrasjoner og ofte frustrerte ytringer. Jeg jobber i rusomsorgen, og vi har pasienter som har vært hos oss mer eller mindre fast siden 2006. Jeg vil si at det er ganske lenge. Føler likevel ikke særlig behov for å "ase meg opp" over evt "urimelige" krav fra brukergruppen.

Jepp, og i helse/sosial som jeg kjenner til er det veldig mange forskjellige varianter av institusjon og tjenestetilbud som varetar sine brukere tidvis intenst over veldig lang tid.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg får ofte vond smak av innlegg her inne hvor lærere beklager seg høylytt over vanskelige foreldre. Jeg ble litt uvel av kronikken i Dagbladet også. Det finnes sikkert slike urimelige foreldre, men hvor mange er det av dem, egentlig? Nok til å rettferdiggjøre en kronikk i en riksdekkende avis? Mener lærere at alle foreldre er urimelige? Hvor går grensen? Er jeg en vanskelig forelder som irriterer læreren når jeg henvender meg til skolen? (Jeg gjør det ikke så ofte, altså - og tror selv at jeg har et godt samarbeide med skolen). Hvor mange lærere er det som har en slik grunnleggende holdning til foreldre? Jeg ser jo at mange av lærerne her inne på FP IKKE klager over dumme foreldre - men jeg vet jo ikke hvem av de lærerne jeg forholder meg til daglig som ser på foreldre som potensielle hindringer for et godt arbeidsmiljø, og jeg må si at det plager meg litt å vite at det er lærere som kanskje synes at jeg er skikkelig teit når jeg forholder meg til skolen.
Sånn - da var det sagt.

Jeg har forresten ganske mye erfaring med å forholde meg til til tider ganske kravstore pårørende.

Jeg synes det er merkelig å skille mellom elever og foreldre - elevene er jo mindreårige og en del av en familie - som lærer kan man da ikke bare skillle mellom barn og foreldre på den måten? Barna er greie men foreldrene er teite, liksom?

Veldig fine refleksjoner som peker på mye av det som fikk meg til å starte denne tråden.
Jeg får nesten litt dårlig foreldreselvtillit av den negative omtalen som blir elevfreldre til del her på forumet.
Har mine barns lærere hatt samme tanker om meg, og har dette vært en av årsakene til at ungen min hadde ugreie skoledager med lærere som ikke ville forholde seg til det jeg som foreldre kommuniserte?

[Skremmern]

Fp har forandet hele mitt syn på forholdet lærer - hjem. På godt og vondt. Jeg har blitt mer bevisst mitt ansvar, og jeg mener det er sunt og en bra ting at jeg tenker gjennom hva jeg ønsker å ta opp med skolen og hva jeg bør la ligge. Men tankene får vandre litt vel langt i enkelte tilfeller, jeg føler jeg er til bry selv før jeg tar kontakt, tar meg i å tenke på lærerene som sitter å sikkert himler på lærerrommet over "problemene" våre. Fra å tenke at vi er på samme lag, tenker jeg i større grad nå på "dem" og "oss".

Usikker på hvorfor vi hører så mye fra den yrkesgruppen, jeg antar, på FP, det er fordi "kundene" er her. Rett foran dem. På et diskusjonsforum.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Usikker på hvorfor vi hører så mye fra den yrkesgruppen, jeg antar, på FP, det er fordi "kundene" er her. Rett foran dem. På et diskusjonsforum.

Alle her inne er jo på et eller annet tidspunkt i livet kunder av helsevesenet også...? Så det skulle jo da sånn sett være like fristende for "helsearbeidere" å ytre frustrasjoner over "brukerfeil"...? Likevel gjør vi det jo ikke. Det er mange ting jeg kunne fortelle fra min jobb, helt anonymt, men jeg velger å la være fordi jeg anser det å ha slike utfordringer som en del av jobben min og noe jeg må leve med.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Fp har forandet hele mitt syn på forholdet lærer - hjem. På godt og vondt. Jeg har blitt mer bevisst mitt ansvar, og jeg mener det er sunt og en bra ting at jeg tenker gjennom hva jeg ønsker å ta opp med skolen og hva jeg bør la ligge. Men tankene får vandre litt vel langt i enkelte tilfeller, jeg føler jeg er til bry selv før jeg tar kontakt, tar meg i å tenke på lærerene som sitter å sikkert himler på lærerrommet over "problemene" våre. Fra å tenke at vi er på samme lag, tenker jeg i større grad nå på "dem" og "oss".

Usikker på hvorfor vi hører så mye fra den yrkesgruppen, jeg antar, på FP, det er fordi "kundene" er her. Rett foran dem. På et diskusjonsforum.

Jeg må dessverre si at jeg er enig med Skremmern her. I min naivitet har jeg trodd vi var på samme lag. I økende grad oppfatte jeg nå at jeg er en motpart og at lærerene stadig dytter ansvaret over på meg, også ansvar som jeg mener burde være deres.

Jeg kan ikke erindre at mine foreldre stadig ble fortalt at min læring var deres og kun deres ansvar.

Den logiske konsekvensen er jo i så fall at man har et ansvar for å stille krav til de som skal formidle kunnskap.

Men går ikke lenger på foreldremøter. (sender mannen) da jeg synes det er veldig lite konstruktive greier. Jeg har hatt mine 2 år i FAU og jeg stiller opp på det jeg må. Men disse foreldremøtene er veldig lite konstruktive greier og dreier seg mest om hvor store idioter det er som har funnet på begrepet leksehjelp. Sist var det sågr en diskusjon om utlendinger var flinkere til å pugge. (påstand fra lærerene).

[Katta]

Det kan kanskje ha noe med gruppeaspektet å gjøre også? Vi kan fint ha problemer med enkeltpasienter eller enkeltforeldre. Dette kan vi selvfølgelig ikke snakke høyt om, men vi ventilerer på kollegaer. Når vi skal adressere denne typen problemer utenom jobb må det komme som generelle ytringer av mer politisk natur. Noen mennesker er mer krevende enn andre og noen barn er ikke utstyrt med de ideelle foreldrene ut fra sin situasjon. Det må man bare forholde seg til. Forskjellen fra lærere er at jeg alltid møter mine "kunder" enkeltvis. Det tar tid og energi fra meg, men det ødelegger ikke for andre med mindre jeg lar det påvirke prioriteringene mine.

Jeg skjønner at skolen sliter med endel foreldre som nekter å forholde seg til at undervisningen foregår i en gruppe.Det forstår jeg er et problem, og dillete foreldre på foreldremøte forstår jeg kan være en lidelse. På samme måte som vi ikke finner det spesielt sjarmerende når noen krever plass til seg og sitt på en måte som går ut over andre i avdelingen og som over hodet ikke har noen medisinsk betydning. Det skjer det også. Likevel synes jeg det er dumt at det oppleves som unødvendig kravstort at man krever tilrettelegging selv om ungen ikke sliter faglig. Jeg opplever ikke at våre lærere har den holdningen, men det kan være de har det på pauserommet likevel. Man har krav på tilpasset undervisning. Hvis tilpasset undervisning defineres som "lik undervisning for alle med mulighet for å hente ekstraoppgaver i kroken" eller "tilpasset undervisning innenfor 2 standardavvik fra snittet på nasjonale prøver" synes jeg man skal si det høyt. For akkurat det er kanskje et problem lærere har som vi ikke i like stor grad har. Det er kansje enda mindre definert hva de skal levere. Jeg har sagt mange ganger til pasienter at "jeg skjønner godt hva du mener, og vi kan godt søke, men sjansen for at du får innvilget det der er lik null da du ikke fyller kriteriene" og tilsvarende. Det er mulig man burde ha en tydeliggjøring av hva man kan forvente seg av tilpasset undervisning. Hvis ikke kan det faktisk være at flere med meg tror at man faktisk har krav på utfordringer på sitt nivå.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg vil heller klage på foreldrene som gruppe enn å klage på enkeltindivider

Denne skjønner ikke jeg. Altså, jeg skjønner at du ikke vil henge ut "mammaen til Kathrine", men når du klager over foreldre som gruppe gir du inntrykk av at det er flesteparten som er krevende og teite. Det er litt som å klage over damer fordi du kjenner tre damer du ikke liker, eller muslimer fordi noen er ekstremister.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.

Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.

Jepp, det tenker jeg også. Og så er foreldrene mellomleddet, ikke direkte brukere, og blir dermed lettere å oute.
Når det er sagt, jeg har sett flere av mine FB-venner som har delt kronikken som var utgangspunkt for denne tråden, men jeg har valgt å ikke gjøre det. Nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli framstilt som en grinete lærer. Det betyr dog ikke at jeg ikke kjenner meg igjen i det som står der.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, du må gjerne himle, men det går nå likevel mye lenger tid mellom hver gang man møter noen som er blitt sykepleier av halvulne årsaker. Og sykepleiere klager faktisk mindre enn lærere, selv om de i mine øyne har mer grunn til det. Jeg aner en sammenheng.

Ja, jeg himler. Jeg har nemlig aldri møtt en lærer som har blitt det av "halvulne" årsaker. De lærerne som man kan mistenke har valgt yrket av bekvemmelighetshensyn, går snart av med pensjon. For 20-30 år siden besto lærerjobben stor sett av førarbeid, undervisning og etterarbeid - ingen fast møteplikt whatsoever og vi som representerer mememe-foreldrene, gikk ennå i barnehagen. Med andre ord- det kunne sikkert diskuteres om all avspaseringen dengang var "fortjent." Vel, det er lenge siden lærerlivet var så enkelt, og i og med at det finnes nok av andre yrker det man har vel så mye fri (diverse turnusordninger , f.eks nordsjøarbeidere) med like eller dobbelt så mye lønn, ser jeg det som helt usannsynlig at det er den rause avspaseringsordningen som trekker ellers umotiverte folk til yrket. Jeg synes faktisk at det ikke er så rent lite frekt og dustete av deg å påstå noe slikt, og jeg kommer til å rødprikke.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg får ofte vond smak av innlegg her inne hvor lærere beklager seg høylytt over vanskelige foreldre. Jeg ble litt uvel av kronikken i Dagbladet også. Det finnes sikkert slike urimelige foreldre, men hvor mange er det av dem, egentlig? Nok til å rettferdiggjøre en kronikk i en riksdekkende avis? Mener lærere at alle foreldre er urimelige? Hvor går grensen? Er jeg en vanskelig forelder som irriterer læreren når jeg henvender meg til skolen? (Jeg gjør det ikke så ofte, altså - og tror selv at jeg har et godt samarbeide med skolen). Hvor mange lærere er det som har en slik grunnleggende holdning til foreldre? Jeg ser jo at mange av lærerne her inne på FP IKKE klager over dumme foreldre - men jeg vet jo ikke hvem av de lærerne jeg forholder meg til daglig som ser på foreldre som potensielle hindringer for et godt arbeidsmiljø, og jeg må si at det plager meg litt å vite at det er lærere som kanskje synes at jeg er skikkelig teit når jeg forholder meg til skolen.
Sånn - da var det sagt.

Jeg tenker som Ming at dette er en trend i samfunnet, og absolutt en viktig nok sak til at det kan forsvares å skrive om det i en riksdekkende avis. Selvsagt er de fleste foreldre enda OK, men trenden er stigende, mener jeg. (Kan en trend være stigende? ) Jeg tenker likevel ikke at foreldre flest bør skamme seg og vegre seg for å ta kontakt med skolen når det er noe viktig. Som mange her har vært inne på; samarbeid er alfa og omega for et godt "resultat", men jeg synes man i mye større grad kan respektere fellesregler (eller anbefalinger) som f.eks har med matpakker, mobiltelefoner og feriereiser å gjøre.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg sluttet i jobben min pga all negativiteten og kjeften, jeg kan ikke huske å ha startet (så veldig mange) tråden om det.

Kanskje du ikke har et yrke alle ynder å mene noe om? Evt. kan du prøve og se hvor stor respons du får.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, jeg himler. Jeg har nemlig aldri møtt en lærer som har blitt det av "halvulne" årsaker. De lærerne som man kan mistenke har valgt yrket av bekvemmelighetshensyn, går snart av med pensjon. For 20-30 år siden besto lærerjobben stor sett av førarbeid, undervisning og etterarbeid - ingen fast møteplikt whatsoever og vi som representerer mememe-foreldrene, gikk ennå i barnehagen. Med andre ord- det kunne sikkert diskuteres om all avspaseringen dengang var "fortjent." Vel, det er lenge siden lærerlivet var så enkelt, og i og med at det finnes nok av andre yrker det man har vel så mye fri (diverse turnusordninger , f.eks nordsjøarbeidere) med like eller dobbelt så mye lønn, ser jeg det som helt usannsynlig at det er den rause avspaseringsordningen som trekker ellers umotiverte folk til yrket. Jeg synes faktisk at det ikke er så rent lite frekt og dustete av deg å påstå noe slikt, og jeg kommer til å rødprikke.

Jeg har aldri hverken ment eller sagt at lærerlivet er enkelt. Det vet jeg veldig godt at det ikke er. Men ja, jeg tror faktisk det enda er lærere i systemet som skulle ønske seg tilbake til "før i tiden", selv om du kanskje har rett at det gjerne helst gjelder den eldre og avtroppende garde.

Forøvrig: jeg er en av dem som mener lærere fortjener all den avspaseringen de får, for det er veldig tidkrevende å være en god lærer i dag. Men jeg tror ikke alle lærere er klare for å gjøre den innsatsen, og at det også er en side av all klagingen som kommer frem, i tillegg til at foreldre i dag sikkert er mye mer krevende enn tidligere generasjoner. Det siste mener jeg er på både godt og vondt, for det var heller ikke spesielt gunstig da skolen satt med hele makten og folk hadde en overdreven respekt for autoriteter.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg har aldri hverken ment eller sagt at lærerlivet er enkelt. Det vet jeg veldig godt at det ikke er. Men ja, jeg tror faktisk det enda er lærere i systemet som skulle ønske seg tilbake til "før i tiden", selv om du kanskje har rett at det gjerne helst gjelder den eldre og avtroppende garde.

Forøvrig: jeg er en av dem som mener lærere fortjener all den avspaseringen de får, for det er veldig tidkrevende å være en god lærer i dag. Men jeg tror ikke alle lærere er klare for å gjøre den innsatsen, og at det også er en side av all klagingen som kommer frem, i tillegg til at foreldre i dag sikkert er mye mer krevende enn tidligere generasjoner. Det siste mener jeg er på både godt og vondt, for det var heller ikke spesielt gunstig da skolen satt med hele makten og folk hadde en overdreven respekt for autoriteter.

Plutselig var jeg helt enig med deg. Men det var ikke slik jeg tolket deg i det foregående innlegget.

Kanskje bra jeg ikke fikk rødprikket likevel?