Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Toffskij]

Kan man ikke være lykkelig og vrang på én gang?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Kan man ikke være lykkelig og vrang på én gang?

Jo, det er jeg sikker på man kan. Jeg mente bare blant annet at folk legger ulike ting i ordet, og at det at en person ikke vil definere seg selv som lykkelig ikke nødvendigvis betyr at vedkommende er for vrang til å ville gjøre en innsats for å være lykkelig (for å si det veldig presist og forståelig ), det kan være fordi vedkommende legger noe annet i begrepet.

[Hasselnøtt]

Min største frykt er vel at døtrene mine skal bli noen Paris-bimboer hvis største lykke er en liten hund i veska. Med meg som mor er det neppe noen stor fare for at det skal gå så galt.

Det jeg vel egentlig tenker på, for å gjøre det litt mer saklig, er at jeg ønsker at de skal bli selvstendige, ta egne valg, ville noe og være rustet til å møte livet på godt og vondt.

Når det gjelder lykkebegrepet synes jeg det er vanskelig. Lykke er et flerdimensjonalt begrep i min verden. Deler av det tillegges en indre følelse som vanskelig lar seg styre, som overhodet ikke har noe med ytre omstendigheter som familie, barn, venner og jobb. En annen del tillegges evnen til å håndtere livet etterhvert som det kommer uten å alltid ønske seg noe annet, å slå seg til ro med sin egen situasjon, tenke positivt og optimistisk og ikke minst å ta tak i sitt eget liv ut ifra de rammer man har. Klarer man det er man i hvert fall nærmere å føle seg lykkelig, tror jeg.

[DM]

Lykke og livskvalitet er vel to begreper som er like vanskelig å definere og konkretisere. Å være lykkelig er jo ikke bare en følelse. Som det sto i definisjonen, så kan man "ha et lykkelig liv". Hva det innebærer er jo høyst individuelt. Akkurat som hva som gir livskvalitet er helt individuelt. (Og jeg tror disse to henger veldig sammen.) Og jeg oppfatter ikke Berglijot på den måten som Mim fremstiller det. Jeg oppfatter Berglijot som en som har sin oppfatning av hva det vil si å være lykkelig, og ikke som at hun ligger et stort uoverkommelig diffust krav på ungene sine. Jeg leser det heller ikke som overfladisk, og er veldig uenig i Mim sin tolkning. Men jeg ser hva Mim og Him sier. Og de har jo forsåvidt rett i at man ikke skal forlange at ungene skal være lykkelig hele tiden. Jeg synes det er veldig tydelig at man snakker om forskjellige ting.

[Nooria]

I denne tråden skulle vi si noe om hva vi er redd for at ungene skal bli? Menes da da helt presist hvilke egenskaper de skal få?

Det kan da ikke være noe spesielt uvanlig at man ønsker at barna skal bli lykkelige... uavhengig av om man definerer det som en egenskap eller en følelse.

Det siste jeg vil for mine barn er at de skal bli ulykkelige. Ettersom jeg elsker dem så uendelig høyt og ønsker dem det aller beste i livet, håper jeg at de i størst mulig del av livene sine er nærmere lykkelig enn ulykkelig. Jeg krever det ikke av dem, men jeg ønsker det for dem... og jeg gjør nå, i deres tidlige fase av livet så godt jeg kan for å legge et godt grunnlag for det.

[trøtt]

Har ikke lest noen av svara, men må bare meget stolt innrømme at jeg ikke kan koke kaffe.

[kokosbolle]

Det jeg bekymrer meg for med knerten og barna vi skal få er:
- at de skal rote seg bort i usunne miljøer med narkotika, kriminalitet osv.
- at de finner seg partnere som ikke respekterer og elsker de like høyt som de fortjener
- at de kommer på utsiden sosialt sett, og blir mobbet e.l.
- at de mistrives på skolen
- at de skal velge "feil" utdanning/arbeid (ikke i forhold til hva vi synes, for det betyr ikke noe) men i forhold til hva de liker å drive med

+++ sikkert en hel haug av andre ting, men vi skal selvsagt gjøre vårt beste for å utruste de med det beste vi har av livsglede, selvtillit, empati og sosiale antenner

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Har ikke lest noen av svara, men må bare meget stolt innrømme at jeg ikke kan koke kaffe.

Ikke jeg heller! Drikker ikke så mye kaffe, så da gidder jeg ikke å lære meg. Da vil jeg sikkert ende opp med å drikke mer kaffe.

[annemede]

Jeg ønsker for mine barn at de skal få et godt og sterkt selvbilde, selvfølelse og en stor dose selvtillit. Min angst er at de ikke skal bare følge med strømmen og ikke tørre å si hva de egentlig mener, eller å si nei til ting som er uheldige, som f.eks. narkotika, eller alkohol i altfor ung alder (les 12-13 år).

[Røverdatter]

Jeg tror ikke det handler så mye om hva andre mennesker mener om barna, men om at de fleste av oss ønsker å gjøre en god jobb i å oppdra et godt menneske. Jeg ville iallefall blitt lei meg om jeg så at jeg hadde feilet og fått en atal jente med lite empati og mye arroganse overfor andre. Fordi det er egenskaper jeg ikke setter pris på og som veldig mange ikke setter pris på. Og med rette. Og om ikke de lite empatiske menneskene lider under det selv, så vil de antakelig ha negativ virkning på mange rundt seg og påvirke medmenneskene sine negativt. Klart jeg er redd for å avle et sånt menneske.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg tror ikke det handler så mye om hva andre mennesker mener om barna, men om at de fleste av oss ønsker å gjøre en god jobb i å oppdra et godt menneske. Jeg ville iallefall blitt lei meg om jeg så at jeg hadde feilet og fått en atal jente med lite empati og mye arroganse overfor andre. Fordi det er egenskaper jeg ikke setter pris på og som veldig mange ikke setter pris på. Og med rette. Og om ikke de lite empatiske menneskene lider under det selv, så vil de antakelig ha negativ virkning på mange rundt seg og påvirke medmenneskene sine negativt. Klart jeg er redd for å avle et sånt menneske.

Jeg mener bestemt at det handler nettopp om hva andre mener om barna, og hvordan vi opplever kommentarer. For det er jo bare å innrømme det, ingen av oss greier å se barna våre sånn som andre ser dem. At du skulle se på ditt eget barn som atal, lite empatisk og svært arrogant - det er jo egentlig utenkelig. Man er jo myrsnipe tross alt. Så det er jo andres kommentarer, det er da man føler seg som en dårlig forelder.

Det hadde jo vært interessant med en liten håndsopprekning: hvem her inne har atale, lite empatiske barn, barn som mobber andre, er frekke og arrogante? Kom igjen? Anyone?

Likevel VET vi alle at de finnes. Vi ser dem jo, i barnehagene, på skolene, i nabolaget - de fleste av oss har sikkert noen vi er tante til også som er skikkelig ufyselige. Men foreldrene syns jo at de er verdens vidunderligste.

Mor vil kanskje beskrive barnet sitt som aktivt, utadvendt og uredd, mens kritikeren vil beskrive det samme barnet som frekt, påtrengende og hensynsløs.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det hadde jo vært interessant med en liten håndsopprekning: hvem her inne har atale, lite empatiske barn, barn som mobber andre, er frekke og arrogante? Kom igjen? Anyone?

Jeg ville synes det var dårlig gjort å henge ut barna sine på den måten her på forumet. Men jeg ser godt at f.eks. empati ikke er noe sønnen min er naturlig sterk på, at han slett ikke alltid tenker på hva andre føler i forhold til det han sier, og at han ikke er den flinkeste i gruppesammenheng. Vi kommer til å måtte oppfordre ham til å tenke mer på hva andre synes og hvordan andre oppfatter det han sier (mens andre barn trenger å oppfordres til å bry seg mindre om hva andre sier).

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Mor vil kanskje beskrive barnet sitt som aktivt, utadvendt og uredd, mens kritikeren vil beskrive det samme barnet som frekt, påtrengende og hensynsløs.

Jeg tror ganske mange foreldre er fullt i stand til å se usympatiske sider ved sine voksne barn, selv om de elsker dem betingelsesløst.

Og jeg skjønner ikke hvorfor du absolutt skal vri ønsket om å oppdra barna våre til skikkelige mennesker med moralsk ryggrad og respekt for andre til at det bare dreier seg om at vi er redde for hva andre synes om dem. Tror du ikke på f.eks. meg eller Kasia når vi sier at vi synes det spiller stor rolle for oss om barna våre blir mennesker som plager andre eller ikke?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det hadde jo vært interessant med en liten håndsopprekning: hvem her inne har atale, lite empatiske barn, barn som mobber andre, er frekke og arrogante? Kom igjen? Anyone?

Jeg tror ikke jeg kunne ha rukket opp hånden etter utsagnet "barnet er", men jeg at jeg har barn som i perioder har oppført seg sånn? Absolutt.

Vi har et barn som etter 4 års mobbing på skolen, valgte seg en slags "piggene ut og vis fingern til verden"-strategi og "du kan ikke kritisere meg, for jeg er et mobbeoffer det er synd på" i en periode. Hadde ikke vi vært i stand til å se det og gripe fatt i dette, ville vi ikke hatt den harmoniske og veltilpassede ungen vi har i dag.

Hadde vi lukket øynene for dette, ville det ha vært det verste sviket av dem alle. Mye verre enn all mobbingen til sammen.

[Røverdatter]

Selvsagt ser man sitt eget barn med andre øyne enn resten av verden, men min erfaring er at de barna som virkelig er ekle og atale er ganske få, og at det ofte henger sammen med velmenende foreldre som er fullstendig blinde for barnas mindre empatiske sider. Ellers gjør de fleste jeg kjenner som meg og gjør det de kan for å forhindre at barna oppfører seg på en lite empatisk måte. Så blind er jeg ikke at jeg tror min egen unge er ufeilbarlig, og jeg har ingen problemer med å si at jeg av og til observerer lite sjarmerende trekk ved henne.

[Røverdatter]

Forresten, Bina. Du tror det sikkert ikke, men jeg har aldri brydd meg særlig om hva andre mener om meg etter at jeg ble voksen, og jeg har heller aldri følt at jeg har gjort en dårlig jobb som mor ut i fra kommentarer fra andre. Veldig mange syns jeg er rar og sær, og sikkert med rette. Men det plager meg ikke.

Du tror sikkert at jeg juger igjen, men det er faktisk ikke alle som er så veldig opptatt av hva andre syns om dem.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Forresten, Bina. Du tror det sikkert ikke, men jeg har aldri brydd meg særlig om hva andre mener om meg etter at jeg ble voksen, og jeg har heller aldri følt at jeg har gjort en dårlig jobb som mor ut i fra kommentarer fra andre. Veldig mange syns jeg er rar og sær, og sikkert med rette. Men det plager meg ikke.

Du tror sikkert at jeg juger igjen, men det er faktisk ikke alle som er så veldig opptatt av hva andre syns om dem.

Det er liksom litt barnslig, syns jeg, å gå ut i fra at andre tror du ljuger. Jeg har ikke sagt at du ljuger. Men jeg sier at vi er ikke alltid bevisst våre egne motiver.

De fleste (tror jeg) kan være svært så avslappet i forhold til kritikk av egen person, men kritiser barna - så får du frem løvemødrene.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det er liksom litt barnslig, syns jeg, å gå ut i fra at andre tror du ljuger. Jeg har ikke sagt at du ljuger. Men jeg sier at vi er ikke alltid bevisst våre egne motiver.

De fleste (tror jeg) kan være svært så avslappet i forhold til kritikk av egen person, men kritiser barna - så får du frem løvemødrene.

Beklager. Jeg var litt forutinntatt etter foregående diskusjoner med deg.

Jeg tror i motsetning til deg at de fleste er veldig lydhøre om de får informasjon om at barna deres er lite empatiske og hensynsløse ovefor andre. Det er min erfaring også. Når jeg en sjelden gang treffer på barn som er lite empatiske og hensynsløse, så har det som regel sammenheng med hvordan foreldrene behandler dem. Nå syns jeg lite empatisk og hensynsløs er ganske sterke karakteristikker av barn og av mennesker, og jeg kjenner få barn jeg vil putte i den kategorien. Du legger kanskje noe annet i begrepet empati enn det jeg gjør, for jeg syns ikke det er en uviktig egenskap.

[LilleRosin]

Jeg henger meg bare som et slips etter Skilpadda.

Det at barnet både skal være et godt menneske samtidig som det har det godt, er viktig.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Beklager. Jeg var litt forutinntatt etter foregående diskusjoner med deg.

Jeg tror i motsetning til deg at de fleste er veldig lydhøre om de får informasjon om at barna deres er lite empatiske og hensynsløse ovefor andre. Det er min erfaring også. Når jeg en sjelden gang treffer på barn som er lite empatiske og hensynsløse, så har det som regel sammenheng med hvordan foreldrene behandler dem. Nå syns jeg lite empatisk og hensynsløs er ganske sterke karakteristikker av barn og av mennesker, og jeg kjenner få barn jeg vil putte i den kategorien. Du legger kanskje noe annet i begrepet empati enn det jeg gjør, for jeg syns ikke det er en uviktig egenskap.

Jeg skjønner at du kan være forutinntatt - likevel syns jeg ikke det var spesielt mye grunn for å gå til "angrep" i denne diskusjonen. Men - ferdig med det.

Jeg syns også at empati er en viktig egenskap - men som sagt - og som Skilpadda er inne på - vanskelig å definere. Og fordi den er vanskelig å definere, og i stor grad kommer an på øyet som ser, så er den mindre "viktig".

Eksempel: en som jobber på et sosialkontor vil lett kunne beskyldes for å mangle empati av den som kommer til sosialkontoret og avvises eller ikke får det han eller hun føler at man har krav på.

Man kan også bli FOR empatisk. Slik at man utsletter seg selv.

Når det gjelder BARN, altså små barn, så er det klart at vi som foreldre griper fatt i det vi får vite om barna våre. Det tror jeg de aller fleste gjør. Får vi melding om uheldige episioder så tar vi tak i det. Men for eksempel - min datter er svært empatisk. Og får mye skryt for det i barnehagen. Men for hennes del er det ikke så bra. Og det har vi måttet ta opp med barnehagen. For det gikk ut over hennes selvhevdelse. Hun turte ikke si i fra. Greide ikke sette grenser for seg selv og andre.

Så det er derfor jeg hele tiden vender tilbake til det med å være lykkelig eller ulykkelig. Hvis det å være svært empatisk blir negativt for et barn, eller for en voksen, så er det jo ikke sånn at "jo mer empatisk, jo bedre".

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg syns også at empati er en viktig egenskap - men som sagt - og som Skilpadda er inne på - vanskelig å definere. Og fordi den er vanskelig å definere, og i stor grad kommer an på øyet som ser, så er den mindre "viktig".

Det er jeg ikke enig i. Det at det er vanskelig å bli objektivt enige om en person er "empatisk nok" eller ikke gjør ikke egenskapen mindre viktig.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Eksempel: en som jobber på et sosialkontor vil lett kunne beskyldes for å mangle empati av den som kommer til sosialkontoret og avvises eller ikke får det han eller hun føler at man har krav på.

Visst. Målet er jo nettopp ikke at "alle andre" skal synes man er empatisk - målet er at man faktisk skal være det.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Man kan også bli FOR empatisk. Slik at man utsletter seg selv.

Absolutt. Jeg synes selvrespekt er en av de mest grunnleggende viktige egenskapene man skal ha.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Så det er derfor jeg hele tiden vender tilbake til det med å være lykkelig eller ulykkelig. Hvis det å være svært empatisk blir negativt for et barn, eller for en voksen, så er det jo ikke sånn at "jo mer empatisk, jo bedre".

Det er klart. Men det at det ikke nødvendigvis er bra å væres noe så mye som mulig, betyr ikke at det ikke er bra eller viktig å ha egenskapen - det aller meste er best i passe mengder. Det med "lykkelig" er jo åpenbart heller ikke entydig - jeg synes heller ikke det nødvendigvis er slik at "jo mer lykkelig, jo bedre" dersom man med "lykkelig" mener å være konstant blid og smilende og ikke tro eller gå med på at det finnes problemer.

[kie]

For meg er det ikke nødvendig med en problemfri tilværelse eller en tilværelse i fornektelse for å kunne klare å være lykkelig. Ei heller handler det om å være passiv i forhold til ting man vil forandre.

Jeg synes også det er litt merkelig at flere bruker ord som får det til å virke som om det er noe man forlanger av barna.

For eksempel:

Sitat:

Og jeg opplever dette med å ønske seg en følelsesmessig reaksjon fra barna sine som feil.

For meg er det noe helt annet enn det jeg (og flere?) prøver å si noe om. Nemlig det å ønske noe for barna sine. Ikke fra eller av. Ikke noe de skal levere, men noe de kan få lov til å oppleve.

Jeg ønsker gode ting FOR barna. Ikke FRA dem.