Man trenger kanskje ikke gifte seg?

[Stikka]

Det er den religiøse siden av å gifte seg som handler og livet ut, til døden skiller dere ad osv. Selve den juridiske kontrakten (borgerlig vielse) krever bare at man sier at man ønsker å inngå ekteskap med hverandre.

Fra regjeringen.no:

Sitat:

Ekteskap inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler. Mens begge er til stede skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. Deretter skal vigsleren erklære dem for ektefolk. Minst to vitner skal være til stede under vigselen.

Man kan jo ha en større sermoni hvor man lover hverandre hva man vil, men juridisk så lover man jo ikke annet enn det som pliktene tilsier vel?

[Pappalille]

Jeg har lest hele tråden og har litt vanskelig for å komme med noe mer uten å gjenta det som alt er sagt, jeg vil alikevel få åpne brødsaksa litt.

Ja, det er helt klart mange som gifter seg fordi de vil ha bryllup med fin schole, kult hår, sjampis mot tørsten og bilder å vise frem.

Jeg har mange tidligere venninner som fikk barn litt i hytt og vær uten å tenke noe særlig over hva det faktisk innebærer å få barn. De stilte meg spørsmål gang på gang om når jeg hadde tenkt å bli mamma, og mitt svar på det var og har alltid vært at kan jeg ikke finne en mann jeg ser for meg å leve resten av livet mitt med skal jeg i alle fall ikke ha barn. Jeg var 31 før mitt første barn kom til verden, og jeg er helt usigelig sjeleglad for at jeg har ventet. Jeg ville helt klart vært en uhorvelig dårlig alenemor, men som en del av en tosomhet der vi oppdrar barn sammen er jeg (if I may be so bold) en god mamma.

Jeg har en venninne som var en helt ok mor så lenge hun var del av en tosomhet, men som alenemor er hun en komplett katastrofe. Jeg har også venner som er aldeles fantastiske aleneforeldre. Vi kommer i alle former og farger, og det å diskutere på generellt grunnlag hvem eller hvilke konstellasjoner som utgjør det beste miljøet for barn å vokse opp i, det er litt fruktesløst i mine øyne. På det rent prinsippielle plan derimot er jeg veldig enig med Mim.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Stikka, her.

Det er den religiøse siden av å gifte seg som handler og livet ut, til døden skiller dere ad osv. Selve den juridiske kontrakten (borgerlig vielse) krever bare at man sier at man ønsker å inngå ekteskap med hverandre.

Fra regjeringen.no:


Man kan jo ha en større sermoni hvor man lover hverandre hva man vil, men juridisk så lover man jo ikke annet enn det som pliktene tilsier vel?

Når man inngår ekteskap hos byfogden, så blir en fast tekst lest opp, og i den sies det faktisk at man lover hverandre både det ene og det andre:

Sitat:

Vigselsformular
Kjære brudepar
-Navnet på brudeparet

Dere har kommet hit i dag for å bli viet til ektepar.
Jeg vil minne dere om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap. Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang. Men dere lover hverandre mer:
Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag.

Ved å inngå ekteskap, blir dere en enhet, men dere fortsetter også å være to selvstendige og likestilte mennesker. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og samhold på den ene siden, og frihet og selvstendighet på den andre. Kjærlighet er også å vise respekt for hverandre.

Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.

Og nå:
(vigsleren sier til kvinnen i det heterofile paret/den yngste personen i det homofile eller lesbiske paret)
Jeg spør deg først (det fulle navnet på kvinnen eller den yngste personen)
Vil du ha (det fulle navnet på mannen eller den eldste personen i det homofile eller lesbiske paret), som står ved din side til din ektefelle?
(Når kvinnen eller den yngste personen i det homofile eller lesbiske paret har svart ja, sier vigsleren til mannen eller den eldste personen i det homofile eller lesbiske paret):
Så spør jeg deg, (det fulle navnet på mannen eller den eldste personen i det homofile eller det lesbiske paret):

Vil du ha (det fulle navnet på kvinnen eller den yngste personen i det homofile eller det lesbiske paret), som står ved din side til din ektefelle?

(Når mannen eller den eldste i det homofile paret eller det lesbiske paret har sagt ja sier vigsleren):
Siden dere nå - i vitners nærvær - har lovet hverandre å leve sammen i ekteskap, erklærer jeg dere med dette for å være rette ektefolk.

Kilde: http://www.domstol.no/datemplates/ar...epslanguage=NO

Jeg husker ikke og finner ikke teksten fra den kirkelige vielsen, men jeg mener å huske at den ikke er på langt nær så konkret eller "krevende"?

For min del synes jeg godt man kunne fjernet hele "ritual-greiene" ved den borgerlige vielsen. Eller: man kunne gjort den valgfri heller. Det burde holde at man møtte opp personlig, gjerne i vitners nærvær, og signerte de nødvendige dokumentene. Jeg tror det kunne bidra til en oppmyking overfor folk som ikke vil ha et bryllup, men bare en vanntett kontrakt for samliv (som jo er det man får, men kanskje i en unødvendig fluffy innpakning).

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Vi kommer i alle former og farger, og det å diskutere på generellt grunnlag hvem eller hvilke konstellasjoner som utgjør det beste miljøet for barn å vokse opp i, det er litt fruktesløst i mine øyne. På det rent prinsippielle plan derimot er jeg veldig enig med Mim.

Jeg vet ikke om jeg er enig med Mim på det prinsipielle planet en gang, (har sett mange eksempler par som ikke funker som foreldre, og mange eksempler på aleneforeldre som ikke klarer jobben. Homofile foreldre har jeg ingen erfaring med) men ellers er jeg enig med Pappalille.

Og så lurer jeg veldig på hvorfor hun har gitt meg et tyttebær der det står at hun er enig. Er dere ikke ferdig med julefeiringen i kontrollpanelet ennå?

Jeg tillater meg også å bli ganske sjokkert over de som mener at det å gifte seg er et stort steg å ta når man allerede har barn. Vi hadde barn noen år før vi giftet oss og fikk ofte spørsmål om vi ikke "burde" gifte oss snart, for det var jo litt mer "forpliktende." Å skaffe seg barn sammen er ikke helt det samme som å skaffe seg en hamster, selv om enkelte later til å tro det.

[Dixie Diner]

Jeg synes også man godt kunne ha fjernet den der meningsløse "jeg lover for livet"-greia fra vielsen. Når det er sagt så er det få ting jeg hadde brydd meg mindre om enn akkurat det "løftebruddet". Virkelig ikke. For meg er det mye viktigere å faktisk sørge for at familien er fullsikret om noe skulle skje, enn at jeg skulle ha brutt et slikt "løfte".

Hva man lover er nå en ting. Men om man gifter seg er man gjensidig pliktig å forsørge hverandre. Man er også gjensidig ansvarlig for gjelden den andre tar opp. Også om man ikke vet om den.

Selvsagt får man ikke barn med en man ikke vil forsørge eller dele gjeld med - ideelt sett. Men noen ganger kommer det barn som ikke er like planlagte. De skal oppdras de og. Noen ganger forsøker foreldrene da å bo sammen og lage seg en familie ut fra dette. Det skal de ha ære for. Og noen ganger går sånt kjempefint.

Men om man idet man flytter sammen også plutselig er gjensidig ansvarlig for den andres gjeld og forsørgelse så tror jeg ikke det er så bra. Jeg tror man skal ta et mer bevisst valg for å gå inn på en sånn deal. Dermed mener jeg det bør være forskjell på ekteskap og samboerskap.

Dog ser jeg at det var behov for en endring som beskyttet de med felles barn i forhold til arv.

Dersom den ene samboeren dør så skal barnet arve. Men barnet har ikke midler til å betale for eksempel arveavgiften sin. Dermed risikerer barnet å miste hjemmet sitt på toppen av tapet av en forelder. Dette bør unngås og dermed er det bra at det kom inn en bestemmelse om arv.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Dersom den ene samboeren dør så skal barnet arve. Men barnet har ikke midler til å betale for eksempel arveavgiften sin. Dermed risikerer barnet å miste hjemmet sitt på toppen av tapet av en forelder. Dette bør unngås og dermed er det bra at det kom inn en bestemmelse om arv.

Jeg kjenner til et par grelle eksempler på hva crazy farfar og farmor kan finne på i en blanding av galskap og sorg når en ung samboende far faller fra. Likplyndring er et ord som rinner i hu.

[rine]

Digresjon: Tipper samboeren til Stig Larsson angrer på at de ikke giftet seg.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg kjenner til et par grelle eksempler på hva crazy farfar og farmor kan finne på i en blanding av galskap og sorg når en ung samboende far faller fra. Likplyndring er et ord som rinner i hu.

Jeg kjenner en familie der mor døde i en ulykke som fikk veldig mye oppmerksomhet, og det ble samlet inn penger over hele landet til de små morløse barna (de var ett og tre år gamle).

Pengene tok overformynderiet vare på, med barnas mormor som setteverge. Hun nektet barnas far å ta ut noe som helst som kunne lette hans hverdag som alenefar - for eksempel for å betale en au pair eller redusere egen arbeidstid.

Men her hadde det jo ikke hjulpet så mye om han fikk sitte i uskifte heller, da.

[Che]

Sånn sett fra et uromantisk ståsted, så er en ekteskap en avtale. Det vil jo si at når en av partene bryter sin del av avtalen, så frafaller jo de forpliktelsene man har - som i alle andre kontrakter. Jeg ser ikke så stort på det at jeg har lovt på ære og samvittighet at jeg skal elske mannen min til en av oss dør jeg altså - selv om han enn så lenge er så lett å elske at jeg ikke har planer om å flytte heller.

Det er rett og slett en veldig lett løsning for å få den tryggheten.

Det er fortsatt hoppende juleprikker i mitt kontrollpanel ihvertfall.

Det er ikke et stort steg å gifte seg om man allerede har valgt å få barn sammen. Men jeg ser det som helt unaturlig å gifte seg fordi det er barn på gang i enhver setting. Har man fått et barn som ikke var planlagt så er det ikke noe smart å inngå et ekteskap som heller ikke er planlagt.

Og et ekteskap er noe mer enn en avtale som kan brytes av begge lett.
Det er lover som regulerer hva som ligger i ekteskapsavtalen. Som for eksempel gjensidig underholdsplikt, innsyn i økonomi, felles ansvar for gjeld og annet. Det er ikke noe man hopper inn i uten å tenke over det.

Men om man har valgt å få barn så bør man først ha valgt å tenke over disse sidene og falt ut på at det er greit ja.

Herregud. Jeg tenkte ikke på gale besteforeldre i tillegg!
:vurderer å fri fort som f:

[-ea-]

Er det ikke også noe med at juridisk sett så er foreldre (eller voksne barn) nærmeste pårørende til en som ikke er gift, men hvis man er gift så er det ektefellen?
Det vil si at hvis jeg er samboer (tenkt eksempel ) og blir liggende i koma, så er det min mor som tar avgjørelser på vegne av meg, og som kan få meg overflyttet til et sykehus nærmere seg enn samboeren min - og til slutt kan få meg gravlagt femti mil unna mitt hjemsted for at hun skal ha en grav å gå til, og ikke han jeg har delt livet med. Sånn satt helt på spissen.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Er det ikke også noe med at juridisk sett så er foreldre (eller barn) nærmeste pårørende til en som ikke er gift, men hvis man er gift så er det ektefellen?
Det vil si at hvis jeg er samboer (tenkt eksempel ) og blir liggende i koma, så er det min mor som tar avgjørelser på vegne av meg, og som kan få meg overflyttet til et sykehus nærmere seg enn samboeren min - og til slutt kan få meg gravlagt femti mil unna mitt hjemsted for at hun skal ha en grav å gå til, og ikke han jeg har delt livet med. Sånn satt helt på spissen.

Jepp det er riktig. Og for noen er det da en grunn til å gifte seg, men for andre heller en grunn til å ikke gjøre det.

Man bør derfor tenke seg om, hva om man havner på respirator eller er bevisstløs og man ikke kan tilkjennegi sin mening: Hvem ønsker man skal ta avgjørelsene på sine vegne, samboer eller foreldre/barn?

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hvem ønsker man skal ta avgjørelsene på sine vegne, samboer eller foreldre/barn?

Bør kanskje presisere at vi her snakker om voksne, myndige barn.

[-ea-]

Smilefjes: Ned på kne ikveld!

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Smilefjes: Ned på kne ikveld!

Essensen i denne tråden er at enten må jeg overlate til min mor å ta avgjørelser hvis jeg blir syk, eller så må jeg overlate bilen og lommeboka til drømmers?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Er det ikke også noe med at juridisk sett så er foreldre (eller voksne barn) nærmeste pårørende til en som ikke er gift, men hvis man er gift så er det ektefellen?
Det vil si at hvis jeg er samboer (tenkt eksempel ) og blir liggende i koma, så er det min mor som tar avgjørelser på vegne av meg, og som kan få meg overflyttet til et sykehus nærmere seg enn samboeren min - og til slutt kan få meg gravlagt femti mil unna mitt hjemsted for at hun skal ha en grav å gå til, og ikke han jeg har delt livet med. Sånn satt helt på spissen.

Jeg er temmelig sikker på at man kan velge selv hvem som er nærmeste pårørende nå, men dette bør man sikkert også ordne opp i skriftlig. Et testamente eller en samboerkontrakt tror jeg kan fastsette også slike ting som hvem som skal være nærmeste pårørende, men ikke ta mitt ord for det altså. Vi valgte den enkle dummies-kontrakten som heter ekteskap for å sikre oss, så jeg har ikke finlest loven for slikt når det gjelder samboere.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er temmelig sikker på at man kan velge selv hvem som er nærmeste pårørende nå, men dette bør man sikkert også ordne opp i skriftlig. Et testamente eller en samboerkontrakt tror jeg kan fastsette også slike ting som hvem som skal være nærmeste pårørende, men ikke ta mitt ord for det altså. Vi valgte den enkle dummies-kontrakten som heter ekteskap for å sikre oss, så jeg har ikke finlest loven for slikt når det gjelder samboere.

Min nærmeste pårørende i tillegg til min sønn er noen jeg ikke er i familie med. Så det er null problem å ordne det.

Selv enslige kan nemlig ha en nærmeste pårørende.

Men dette kan man skrive noe sted ett eller annet om?
Jeg tilstår at jeg er bekymret.