Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

[Carrera]

Hmmm, jeg har vist ikke det. Hvorfor? Kort og godt fordi at det ikke har vært anledninger til å bli kjent med noen.

Ungene går i klasse med noen med delt bakgrunn. Altså en av foreldrene er Norsk, og den andre ikke-vestlig.

[Michayla]

Jupp, det har jeg.

Min stemor blandt annet..(som også lager de mest fantastiske retter og elsker de hvite barnebarna sine) Thaiere er veldig opptatt av hvit hud og blondt hår. Jo vitere jo bedre.

[Majsa]

En av mine beste venninner er fra Iran, og kom til Norge da hun var 6 år gammel. Vi har kjent hverandre siden jeg var 11 og hun 9, og vi holder fortsatt god kontakt.

Før hadde jeg mange flere venner og bekjente med ikke-vestlig bakgrunn, men jeg mistet kontakten med mange av dem da jeg flyttet hjemmefra. Det var aldri noe bevisst valg å omgås dem, det falt bare naturlig iom. at jeg vokste opp på Holmlia i Oslo, der det bor veldig mange ikke-vestlige innvandrere. Eller - nå kan vel mange av dem knapt kalles innvandrere lenger iom. at de er andre, tredje og fjerde generasjon, men da jeg vokste opp der hadde de fleste barna bodd sine første år i landet der foreldrene kom fra.

[Isolde]

Bestevenninnen min på ungdomskolen var fra pakistan, men siden det så har jeg nesten ikke møtt noen.

I nabolaget her er det en del vietnamesere, men det holder seg for seg selv.

så det er ikke naturlig å ha nære venner som er flerkulturelle her.

[Mamarazzi]

Nja - jeg jobber jo med et par stykker, men vi har ingen kontakt ellers, da jeg bor 5,5 mil unna arbeidsplassen.

Jeg har ei god venninne fra Gran Canaria, og vi omgikkes litt med noen tyrkiske naboer før de flyttet. I mine foreldres vennekrets er det ei inngiftet fra Sri Lanka, og datter'n vår har ei god venninne (i bhg) fra samme land. Ellers har jeg venner som er adoptert fra ikke-vestlige land, men de "teller" kanskje ikke...?

Resten av mine venner har jeg fra musikk- og skolemiljø. Min mann har noen ikke-vestlige venner fra jobben.

[Ke@]

Ja, det har jeg. Sønnen min har også det.

[Barbarella]

Faren min er fra Pakistan, og dermed også halve slekta mi. De omgås jeg jo ofte, men det teller kanskje ikke når det er familie?
Jeg har noen venninner med foreldre fra Kina, Ghana og Kenya, men de er selv født og oppvokst i Norge.
Eldstesønnen vår har to kamerater fra Tyrkia.

[Blondie]

Ja, det har jeg. Ei jeg er veldig mye sammen med som er fra Somalia og noen som jeg ikke er så mye sammen med (tidsklemme ) fra India og Sri Lanka.

Ungene har venner fra mange forskjellige steder i verden. Mitt inntrykk er at ungene ikke er så opptatt av bakgrunn enda, de har også ei venninne fra Polen som ikke snakker norsk enda. Da bare bruker de kroppsspråk.

[Isolde]

Glemte at x'en min er fra Sir Lanka. Men han er ikke akkurat omgangskrets lenger.

[Embriksmamma]

Ja, det har jeg

[Milfrid]

Tja, definer det da? Har man ikke-vestlig bakgrunn om man er født i Norge, men har foreldre som ikke er det? I så tilfelle har en av min kjæres beste venner (og dermed også en av mine venner) ikke-vestlig bakgrunn. Ut over det er det tynt i rekkene, gitt. Jeg har en veldig god kollega med ikke-vestlig bakgrunn (heller ikke født i Norge), men vi er jo ikke akkurat venner ut over jobben da.

Datteren min har flere venner med ikke-vestlig bakgrunn.

[bina]

Nei, det har jeg ikke. Ikke ungene heller. Mannen har en kamerat med tyrkisk opphav.

Hvorfor? Tja, mest bare fordi det har blitt sånn, vil jeg si. Venner er for meg noe mer enn den naboen i gata man hilser på, venner er de jeg holder nært meg og kjenner godt. Det tar tid å bygge nye vennskap, og egentlig er det begrenset hvor mange venner jeg greier å ha, eller hvor mange vennskap jeg greier å holde vedlike.

For meg er det viktig at venner er noen jeg har noe til felles med, at vi har en felles plattform. Religion og kultur KAN godt være et hinder der, men jeg kan ikke si at jeg noen gang har opplevd å velge bort en potensiell venn som følge av kultur eller religion.

Jeg har forresten heller ingen venner fra Bergen.

[Møøse]

Ja eg har eit par. Men som dei fleste venene mine er det folk med same el liknande fagleg bakgrunn som eg.
Det same med ungane. Dei har nokre vener med framandkulturell ikkje-vestleg bakgrunn, men ikkje veldig mange.
(Synest eigentleg det er litt synd. Vi bur i eit område der det berre er 3-4 % minoritetselevar på skulen. Eg er redd dei ikkje får det rette inntrykket av byen vi bur i. Eg synest ikkje noko om at nokre skular har 90% innvanrdarar medan andre så å seie har 0.)

[Jenna]

Nei, jeg har ingen i omgangskretsen som har ikke-vestling bakgrunn. Overhode ikke et bevisst valg, det har bare blitt sånn.

[Jessica]

Ja, det har jeg.... og barna mine går på en skole med 30-40% elever med annen kulturbakgrunn en norsk eller vest-Europeisk.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er enig i at ordet fremmedkulturell ikke høres bra ut Gremli.

Jeg føler at svigers er mer "fremmedkulturelle" for meg enn det de fleste av mine utenlandske venner er

Jeg har mange ikke-etnisk-norske ( ) i omgangskretsen, men ikke i den innerste sirkelen. Vet ikke hvorfor.

[Pamina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er enig i at ordet fremmedkulturell ikke høres bra ut Gremli.

Jeg føler at svigers er mer "fremmedkulturelle" for meg enn det de fleste av mine utenlandske venner er

Fremmedkulturell er avstandsskapende!

Jeg har gode kolleger fra Pakistan, en god venninne fra India, 50 % av ungene jeg jobber med er minoritetskulturer. Ei anna venninne er fra Romania - det er noen, men ikke så mange. Inntrykket mitt er at veldig mange minoriteskulturelle holder seg til sin egen kultur og er lite nysgjerrige på den norske kulturen og holder dermed avstand. De jeg har god kontakt med har god greie på det norske samfunnet, og er dermed mottakelige for å ha norske venner.