Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Det nytter ikke å falle helt sammen fordi noen var borti en i en trang garderobe.

Har dere også vært borti den der? Fy søren så indignert den lille skrotten kan bli av bagateller, altså!

[Polyanna]

På skolen her var det en løvemamma som lagde rabalder da gutten fikk med melding hjem. Han hadde ikke fått beskjeden om at det-og-det ikke var lov, så meldingen var URETTFERDIG. Hun ringte foreldre til de andre barna som også hadde fått med melding hjem, og ville at alle skulle nekte å skrive under.

Jeg håper og tror jeg ville reagert med å 1)finne ut hvordan situasjonen var da beskjeden ble gitt (burde barnet fått den med seg?) og 2) møtt barnet med at "jeg skjønner det er kjipt og føles urettferdig, men sånn er det. Nå vet vi hva som skjedde - du burde fått med deg beskjeden og det var dumt at du ikke gjorde det. Nå lar vi det ligge."

Eller noe. Ikke med foreldreaksjoner.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

På skolen her var det en løvemamma som lagde rabalder da gutten fikk med melding hjem. Han hadde ikke fått beskjeden om at det-og-det ikke var lov, så meldingen var URETTFERDIG. Hun ringte foreldre til de andre barna som også hadde fått med melding hjem, og ville at alle skulle nekte å skrive under.

Jeg håper og tror jeg ville reagert med å 1)finne ut hvordan situasjonen var da beskjeden ble gitt (burde barnet fått den med seg?) og 2) møtt barnet med at "jeg skjønner det er kjipt og føles urettferdig, men sånn er det. Nå vet vi hva som skjedde - du burde fått med deg beskjeden og det var dumt at du ikke gjorde det. Nå lar vi det ligge."

Eller noe. Ikke med foreldreaksjoner.

Tja. Selv om jeg er motstander av at foreldrene skal ordne opp i ett og alt, så er jeg nok litt mer "løvemamma" når det kommer til skolen. For når barna kommer hjem med tårene sprutende og forteller om noe som de har opplevd som helt urettferdig - hva skal jeg egentlig gjøre da?

Hvis jeg gir barnet medhold i at "ja det var urettferdig, deal with it" - så vil læreren mene at jeg undergraver hans / hennes autoritet overfor barna.

Hvis jeg ringer læreren og spør: "hva skjedde?" - så går læreren i forsvar og hevder at jeg ikke stoler på han / henne.

Hvis jeg ignorerer barnet og sier "synd, men sånn er livet", så sitter barnet igjen med en følelse av at man ikke kan stole på verken foreldre eller skole.

Hvis jeg tar lærerens parti uten å kjenne saken kan jeg jo i verste fall bidra til urettferdighet.

Dette går på tillit mer enn på enkelt-saken som utløste evt melding hjem eller annet. Hvis jeg ser at mitt barns kontaktlærer har gjort noe som undergraver denne tilliten (tilliten barnet har til læreren) så syns jeg faktisk det er viktig å gjøre noe med det.

Derfor er jeg litt "løvemamma" i forhold til skolen. Og jeg kunne nevnt utallige eksempler på underlige "tiltak" i regi av skolen, som jeg har stilt spørsmålstegn ved. Jeg skal ikke gå inn på det, men kan godt si at akkurat det med hva ungene faktisk har fått beskjed om av og til har utløst at jeg har tatt kontakt. Du kan da ikke kreve at ungene skal følge regler som de ikke har fått vite om, og derfor ikke gi reaksjoner / konsekvenser på det heller.

Som før nevnt har min gutt litt spesielle behov, og dette er selvsagt noe av årsaken til at jeg er "løvemamma". For mange av "tiltakene" fra skolen har vært helt feil i forhold til han og hans behov - og min opplevelse er at stort sett er det ikke vrang vilje det står på, ei heller at de ignorerer hans behov, men de tenker seg ikke om, og igangsetter ting uten å ha tenkt igjennom gjennomføring og konsekvenser.

Her kunne jeg skrevet meg varm - tror jeg stopper her.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Nope, det er ramme alvor. Menn i Oslo-området mellom 20-25 år, har som oftest med seg mor når det gjelder poliklinikktimer. Jeg regner jo med at de ikke tar henne med når de lurer på om de har kjønnssykdommer, men sånne spesialistgreier? Da skal hu mor være med ja.

[Polyanna]

Folk som jobber med ansettelser forteller at det er slett ikke uvanlig at mødre ringer potensielle arbeidsgivere på vegne av sønnene sine, heller. (Og svigermor gjorde det nylig for min 26 år gamle solid putebefengte lillesvigerinne)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

min 26 år gamle solid putebefengte lillesvigerinne

Putebefengt!!! For et herlig ord!

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Putebefengt!!! For et herlig ord!

Jeg kom på det akkurat nå.

[Adrienne]

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å ansette en som brukte sin mor som mellommann ved jobbsøking.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg tror jeg ville hatt problemer med å ansette en som brukte sin mor som mellommann ved jobbsøking.

You think? "Joda, sønnen min er kjempeflink altså. Og så selvstendig!"

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

You think? "Joda, sønnen min er kjempeflink altså. Og så selvstendig!"

Ja, det må jo være enhver arbeidsgivers drøm at mamma søker for barnet sitt.

[Nessie]

Jeg hadde nok ikke turt slippe Hannah ut alene fra hun var 2 år om jeg bodde midt i en by liksom.. Men her hjemme gjør vi det. Vi har en stor og oversiktlig gårdsplass, og hun er flink til å holde seg i nærheten. Hun får også gå til bestemor og bestefar alene, men bare om de vet det, og går ut for å møte henne. Selv om veien hun skal krysse ikke er tungt trafikkert, så er det høy fart der.

Jeg er ikke akkurat hønemor, og jeg lar Hannah både klatre høyt og gjøre ting jeg synes kan SE skummelt ut.. men jeg biter det i meg. Hun har så mye mer kontroll enn jeg tror!

Men jeg tror nok at det kan være noen poenger i det, og at samfunnet har en tendens til å overbeskytte barna. Dette kommer vel også litt fra at man idag skal forsikre seg (feks kommuner, bhg etc) mot evt søksmål om noe går galt. Da skal utstyr og ting være godkjent og sikkert "nok".

[Divine]

Mamma fikset sommerjobb for meg da jeg var 20. Dvs. hun sperret døra for isbildjåføren til han ga henne direktenummeret til sjefen på isfabrikken. Jeg var ikke spesielt putebefengt, altså, hadde jeg vært det, hadde jeg vel neppe takket ja til en shitty jobb på fabrikk. :grøsser ennå:

[Maverick]

Fnis. Jeg har hatt et par mødre ringende her også, og gjerne sammen med sønnene sine innom kontoret. Aldri for døtre, pussig nok.

[Maverick]

av fotnoten!

[Polyanna]

Esme!

[Adrienne]

av Esme sine tørrvittigheter.

[Mams]

Det verste er jo at Esma faktisk har rett.

[Katarina]

Går det an å komme med et seriøst svar nå?

Jeg er ny her, dette er et av mine første innlegg.

Jeg har jobbet fra august til nå i vikariat som kontaktlærer, og har derfor sett hvordan det kan arte seg for en lærer også. Den dag i dag fatter jeg egentlig ikke at jeg torde å gi meg i kast med et sånt vikariat, særlig siden det ble en "pangstart" med en 7. klasse. Er overhodet ikke utdannet innen den sektoren, men ville gi det en sjanse likevel.

Vel, nå har jeg erfaring både som forelder til to førsteklassinger, og som lærer. Og jeg har fått et ganske annet syn på skole etter å ha vært på "den andre siden". Jeg fikk en svært utfordrende klasse, og noe av det som slår meg, er at barn i dag virkelig er "forhandlingsgenerasjonen". De veldig flinke på argumentasjon, og å ofte oppnå det de vil altså. Det er ikke bare av det gode synes jeg.

Skolen la til rette for mange ting. Elevene skulle få ha gymballer for "de kriblende føttene", klart at man jo skjønner at det er vanskelig for en 7. klassing å sitte i ro! Noe som medførte hopp og sprett og tjo og hei... Kasting av disse ballene fram og tilbake, og krangling. Elevene var vant til å få gå seg en tur ut hvis "de ikke klarte å være stille"... De hadde tilgang til toastjern, vannkoker, og hadde fått tillatelse fra den forrige læreren til mikrobølgeovn. Vanlig matpakke var ikke bra nok. Og jeg bare sier GURI, så mye bråk det ble med dette! Puh! Det var MYE å ta tak i, for jeg strammet etterhvert inn på det meste. Noe av det første som jeg tok bort, var gymballene. Jeg advarte dem 2 ganger før jeg gjorde det, og sa at hvis de ikke kunne sitte noenlunde stille på dem, så forsvant de. Og det gjorde de.

En av jentene hadde en skikkelig "løvemamma". Hun var en sånn type som klaget over hele skolen. Det var ikke bare meg det var noe galt med, det var stort sett alle lærerne og ledelsen også. Nesten hvert ledige friminutt jeg hadde, så ringte hun og hadde noe å klage over. Jeg unnlot mange ganger å svare, for dette ble etterhvert nesten ren terror syntes jeg. Og datteren hennes gjorde jo AAAALDRI noe galt! Et eksempel er en gang jeg hadde hatt en gjennomgang i timen. Så skulle elevene løse oppgaver etterpå, og jeg skulle gå rundt og hjelpe dem. 10 hender i været, og jeg gikk rundt. Den aktuelle jenta ble utålmodig, og begynte å hamre med linjalen sin på matboksen. Da jeg var på vei til henne, sa jeg at jeg var på vei mot henne, men siden hun bråkte sånn, så var fikk en annen hjelp før henne. Det tålte hun jo ikke, så i neste friminutt ringte hun hjem til mamma, hvorpå mamma ringte illsint tilbake til meg. Det nyttet nesten ikke å fortelle henne hva datteren hadde gjort. Den mammaen var overhodet ikke samarbeidsvillig! Jeg hadde mange ettermiddagssamtaler med denne moren og datteren, men kom ingen vei. Hva skal en lærer gjøre da?

Vel, dette er en av de mest utfordrende jobbene jeg noen gang har hatt. Det endte med at jeg ble sykemeldt, ble utslitt jeg Og nå sitter jeg her og er arbeidssøker igjen...

Men ellers tror jeg ikke at vi gjør barna våre uselvstendige egentlig. Siden begge foreldre jo ofte er i jobb, lærer barna våre seg ganske tidlig å klare seg selv skulle man tro. Det kommer jo veldig an på hva man gjør ut av det selv. Selv følger vi våre jenter noen ganger inn i gangen før skolen begynner, noen ganger ikke. Jentene våre går i hver sin klasse, og de er nødt til å dele på oppmerksomheten på den måten at jeg eller mannen min jo ikke klarer å være to steder samtidig. Dermed har de blitt fulgt annenhver gang. Når det gjelder å gå hjem fra skolen, så får førsteklassingene hos oss rett og slett ikke lov fra skolen eller SFO. De mener at de er for små. Jeg mener noe annet. Jeg mener dermed ikke at de hadde klart seg alene hjemme, men jeg kunne godt tenkt meg at de bare gikk hjem fra skolen for å møte oss hjemme når vi kom hjem. Men det får vi ikke lov til.

Puh! Langt innlegg, men det var mine synspunkter!

[Bokormen]

Underlig nok kom jeg til å tenke på denne tråden da jeg fikk en klagemelding av den eldste svigerinnen min i dag. Hun er vant til at mamma ordner opp, tilrettelegger, unnskylder og i det hele tatt, om enn ikke i like stor grad som attpåklatt-søsteren. Og hver gang hun opplever noe som er bittelitt krevende eller vanskelig så er det rett ned i kjelleren.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Underlig nok kom jeg til å tenke på denne tråden da jeg fikk en klagemelding av den eldste svigerinnen min i dag. Hun er vant til at mamma ordner opp, tilrettelegger, unnskylder og i det hele tatt, om enn ikke i like stor grad som attpåklatt-søsteren. Og hver gang hun opplever noe som er bittelitt krevende eller vanskelig så er det rett ned i kjelleren.

Jeg vil jo tro at det å bli satt krav til er utviklende, men også skremmende. Jeg merker selv at jeg blir stresset av ting som jeg ikke har gjort før. Synes feks det var litt spookey å lede møter, enda jeg har vært på en masse møter selv og jeg innser at det er begrensete måter å lage katastrofer på i møter. (Mulig bløtekakekasting kunne ha laget litt liv? )