Kunne du vært surrogatmor?

[Miss Norway]

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Og det er nettopp de med samme tankegang som deg som egner seg. Alle andre er man overstadig lykkelige for at holder seg unna, med alle de problemer de kunne ført med seg. Som man jo ser innimellom, men heldigvis ikke så ofte.

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Jeg er ikke like skråsikker som deg, men tenker det samme, ja. Dessuten ville jeg jo hele veien vært fullstendig klar over hva jeg holdt på med - ser ikke for meg at jeg plutselig ble overrasket over at barnet ikke var mitt...dette fordi jeg aldri i verden ville ha gått inn i noe slikt uten å tenke tusen ganger gjennom det. Om det kunne være til hjelp og lykke for noen nær meg så ville det verdt verdt det, tror jeg.
Tenker motsatt av flere her inne og tror aldri jeg ville gjort det for noen jeg ikke kjente.

Men alt dette er lett å si, da. Jeg er for gammel og aldri om jeg hadde blitt spurt heller, tror jeg

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Mammatuss, her.

Men alt dette er lett å si, da. Jeg er for gammel og aldri om jeg hadde blitt spurt heller, tror jeg

For gammel til å være GS er du nok ikke.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

For gammel til å være GS er du nok ikke.

Nei, muligens ikke medisinsk sett. Men i mitt hode - ja.

[TGM]

Jeg tror nok jeg kunne vært surrogatmor ja, men under forutsetning at det ikke var mitt egg.
Kunne nok vært eggdonor også, men jeg kunne nok ikke vært rugekasse for mitt eget egg om det i det hele tatt gir mening.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Jepp.

[Isa]

Eggdonor kunne jeg fint ha vært :får fine og mange egg ved eggstimulering:

Jeg vet ikke hvor mange egg jeg har tatt ut i løpet av mine IVF forsøk, og jeg kjenner jeg ikke har noe spesielt forhold til de eggene (bortsett fra de 2 som har blitt til 2 fine barn da )

Hvor mye får man betalt forresten? Noen som vet?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av marikken, her.

Jeg vet ikke hvor mange egg jeg har tatt ut i løpet av mine IVF forsøk, og jeg kjenner jeg ikke har noe spesielt forhold til de eggene (bortsett fra de 2 som har blitt til 2 fine barn da )

Samme her. Jeg ville mye heller ha donert de 24 overskuddseggene fra uttakene mine til verdig trengende enn til Oslos kloakk, hvor de (formodentlig) endte sine dager.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har ikke lest artikkelen, så kanskje dette er helt feil, men jeg kan tenke meg at disse kanskje primært har gjort dette fordi de trengte pengene? Jeg ville tro at det å bli mer eller mindre presset inn i en slik situasjon av økonomiske grunner kan være mye verre enn det å ta et helt frivillig valg og hele tiden være klar over at man har valgt det selv og at hensikten er å hjelpe noen. Men som sagt, jeg har ikke lest artikkelen.

Dette har du nok helt rett i.

Og det finnes jo kvinner som klarer å være surrogatmødre uten å bli traumatisert av det.

Om man er 100% bevisst og gjør det av idealistiske grunner, kan det helt sikkert være en berikende opplevelse.

Jeg synes det er en helt fantastisk ting å gjøre for et annet menneske.
Men man skal være temmelig overbevist om at man vil komme til å takle å gi fra seg barnet etter fødsel.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Uten å ha prøvd det, tror jeg jeg også ville tenke slik. Tanken på et barn som jeg var genetisk mor til er derimot helt annerledes - et slikt barn ville jeg følt var "mitt", selv om det eventuelt var blitt "ruget ut" i en annen mage. Emosjonelt sett ville det være mye mindre problematisk for meg å være GS enn ED (for å bruke de nye forkortelsene jeg har lært); "rugekasse" er det bare praktiske grunner til at jeg ikke ville være, men eggdonor er helt uaktuelt av emosjonelle grunner.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg synes også det er interessant det mange skriver om følelsesmessig tilknytning til surrogatbarnet. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde båret et barn som ikke hadde mine gener - vitende om dette - så hadde jeg hatt NULL morsfølelse. Nærhet ja, kanskje... men det hadde overhodet ikke vært vanskelig å gi det fra seg. Jeg hadde følt meg som en inkubator. En rugekasse med et stort ansvar for NOEN ANDRE sitt barn. En barnevakt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil.

Dette er jo et glimrende eksempel på at du er en person som hadde egnet seg godt som surrogatmor. Jeg på min side er helt annerledes bygget og det har nok sannsynligvis å gjøre med at jeg selv lenge vurderte å motta egg fra ei annen kvinne.
Dette med gener har ikke jeg noe romantisk forhold til, snarere tvert imot, da mine gener indirekte forårsaket den største krisen i mitt liv. Derfor er det for meg ikke selve genene som skaper relasjonen, men det samspillet mor og barn har i svangerskapet og etter fødsel. Dette er magisk for meg og etter at jeg fysisk har kjent på kroppen hvor tungt det er for meg å leve det første året etter fødsel uten baby, så ville jeg aldri under noen omstendighet valgt å bære frem andres barn.

Mine søstre tilbød meg forøvrig sine egg når vi vurderte eggdonasjon, men vi avslo. Likevel gjør det at de tilbød seg dette at jeg føler en uendelig takknemlighet til dem og at forholdet vårt har blitt annerledes etter dette...

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Derfor er det for meg ikke selve genene som skaper relasjonen, men det samspillet mor og barn har i svangerskapet og etter fødsel.

Sånn er det for meg også. Både surrogatmor og hennes partner i dokumentaren snakket også om dette, hele prosessen ble veldig mye mer alvorlig for dem begge i det magen begynte å vises og barnet begynte å bevege seg og de begynte å få et forhold til den lille babyen inne i magen.

[Pebbles]

Nå er det jo ganske få damer i verden som faktisk har prøvd dette med å være surrogatmor.

Jeg tror mange som sier det ville vært null problem psykisk/emosjonelt kanskje ville blitt overrasket om de en dag var i en slik situasjon.

Bare tenk på hva kropp og psyke går igjennom i løpet av et svangerskap. Så mye endres i kroppen, og hele deg er klar for å ta imot et barn på så mange plan.
Også bare forsvinner det.

Jeg leste en artikkel om indiske surrogatmødre i Magasinet for en stund siden. Noen slet med en forferdelig sorg i etterkant.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror mange som sier det ville vært null problem psykisk/emosjonelt kanskje ville blitt overrasket om de en dag var i en slik situasjon.

Bare tenk på hva kropp og psyke går igjennom i løpet av et svangerskap. Så mye endres i kroppen, og hele deg er klar for å ta imot et barn på så mange plan.
Også bare forsvinner det.

Jeg kommer helt sikkert aldri til å være surrogatmor, og det er klart jeg ikke vet sikkert hvordan jeg ville opplevd en slik situasjon. Men jeg har vært gravid, og vet hvordan jeg opplevde forholdet til barnet i magen da, og det er naturligvis en del av basisen for min teori om hvordan jeg ville oppleve å være gravid med noen andres barn.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg leste en artikkel om indiske surrogatmødre i Magasinet for en stund siden. Noen slet med en forferdelig sorg i etterkant.

Jeg har ikke lest artikkelen, så kanskje dette er helt feil, men jeg kan tenke meg at disse kanskje primært har gjort dette fordi de trengte pengene? Jeg ville tro at det å bli mer eller mindre presset inn i en slik situasjon av økonomiske grunner kan være mye verre enn det å ta et helt frivillig valg og hele tiden være klar over at man har valgt det selv og at hensikten er å hjelpe noen. Men som sagt, jeg har ikke lest artikkelen.

[Skremmern]

Jeg tenker som Skilpadda. Den grønne.

Det har litt med hvordan man går inn i situasjonen. Innstillingen (dette er er ikke mitt barn, men deres), forventningene (jeg skal kjenne deres barn sparke og hikke), samt den generelle planleggingen, alt fra å snakke med de vordende foreldrene til selve insemeinasjonen.

Det at jeg ikke har sett barnet (i tillegg til å vite at det ikke er mitt), spiller også inn. Et fosterbarn danner man seg et forhold til basert på forholdet oss i mellom, personligheten og tiden vi faktisk tilbringer sammen. Jeg har ikke vært i den situasjonen selv, men jeg antar at jeg ikke vil elske fosterbarnet ved første øyekast, noe jeg har gjort med begge mine egne fordi de er mine. Et adoptivbarn må man lære å kjenne, noe jeg sannsynligvis også måtte ha gjort med dette barnet i magen, men før den tid har jeg levert det fra meg. Til foreldrene.

[Miss Norway]

Ja, Skilpadda og Skremmern forklarer det akkurat slik jeg selv ville gjort det.

Ikke minst det med forventningen og innstillingen. Jeg lager meg et tenkt scenario som ufrivillig barnløs. Og så plutselig ringte det på døren og der står en offentlig ansatt etellerannet med en baby og sa "Surprise! Du er blitt trukket ut til å være den heldige vinneren av dette adoptivbarnet! Gratulerer - det er deres! Bare signer her!" Og med dette adoptivbarnet i armene... klart jeg ikke hadde følt noen morsfølelse. Ikke neste dag heller. Men litt etterhvert - helt sikkert!

Men i en vanlig adopsjonsprosess går man jo minst like gravid som andre. Og venter og lengter og tenker og drømmer og nærer oppunder følelsen av at man snart skal få et avkom. Da blir gener uvesentlig, også for meg. Føler jeg. Som gravid med eget avkom - eller barn av donoregg som jeg skal beholde - samme. Men som GS med fremmed barn som jeg ikke skal beholde hadde det gått helt greitt å forholde meg nøytral!

Også i egne svangerskap har jeg hatt en nøktern innstilling, sikkert pga såpass mye innsikt i alt som kan (og går) galt. Jeg tok aldri det for gitt at det skulle gå bra; helt til fødselen kunne jeg si "hvis det blir baby" og ikke "når". Kynisk og føleseskald? Nei, for morsfølelsene var det ikke noe i veien med, de kom med en gang. Men definitivt rasjonell.

Kanskje det er lettere å gå inn i en GS-prosess dersom man til en viss grad er vant til å kontrollere følelser eller holde emosjonell distanse?