Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Nessie]

Det som jeg synes er litt "slitsomt" til tider, er feks slike koselige ting (eller, som VAR koselige) som å gå ut å spise en søndag eller noe
DET er ikke koselig lenger. For jeg har ikke ei snuppe som har ro nok i seg til å sitte iro, og i tillegg spiser hun null og nix.

Slike ting liker jeg, men velger det bort fordi det ikke blir koselig, bare pes.

[apan]

Jeg er enig med Mim i at det i mye større grad er det å være voksen som gjør meg sliten.

[Che]

De gangene jeg har bare lyst å ligge på sofaen, eller sitte på café hele dagen er det slitsomt, men i hverdagen er det ikke slitsomt. Men nå har vi bare en unge vi da. Han sovner klokkan 19 og våkner klokken 8 i helgene, så vi er bortskjemte. Jeg har ikke mye behov for søvn heller.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

De gangene jeg har bare lyst å ligge på sofaen, eller sitte på café hele dagen er det slitsomt, men i hverdagen er det ikke slitsomt. Men nå har vi bare en unge vi da. Han sovner klokkan 19 og våkner klokken 8 i helgene, så vi er bortskjemte. Jeg har ikke mye behov for søvn heller.

:sjalu:

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kanskje jeg tar feil, men lave skuldre og å inkludere ungene i det man gjør funker i hvertfall for meg.

Kan du gi meg et eksempel på hva du mener med å inkludere barnet i det du gjør? Jeg tror nemlig ikke jeg helt skjønner hva du tenker på.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå. Heldigvis har jeg lært meg å sette pris på barneaktivitetene, og nyter det jo stort sett. Men altså, til tider synes jeg det er slitsomt.

[mammamia]

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, hektisk men ikke slitsomt. Livet kan være slitsomt av og til, men ungene mine er ikke slitsomme! Jeg vet jeg er heldig, har en kjempeflott partner, mange venner, familie rundt meg. Jeg har opplevd slitsomme ting i livet, og har nære venner som sliter med f.eks sykdom hos seg selv eller hos barna. Jeg er rett og slett for priviligert til å kan si at det er slitsomt hele tiden. Da ville jeg følt meg utakknemlig. Jeg ønsker ikke å være ei sliten småbarnsmor. Tror dette har med innstilling å gjøre. Men når det er sagt har jeg fått prøvd meg noen år på å være mamma. Eldste er 10 år. Tror ikke jeg ville svart helt likt om jeg ble spurt da førstemann var helt fersk. Det var en stor overgang å få barn, og jeg var kanskje mer sliten av å være mor den første tida med et barn enn det jeg har kjent etterpå.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå. Heldigvis har jeg lært meg å sette pris på barneaktivitetene, og nyter det jo stort sett. Men altså, til tider synes jeg det er slitsomt.

Jeg tror det er mange som har det som deg jeg. Det går seg jo til etterhvert. Og jeg synes det skal være lov å si at man er sliten av og til.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Det som jeg synes er litt "slitsomt" til tider, er feks slike koselige ting (eller, som VAR koselige) som å gå ut å spise en søndag eller noe
DET er ikke koselig lenger. For jeg har ikke ei snuppe som har ro nok i seg til å sitte iro, og i tillegg spiser hun null og nix.

Slike ting liker jeg, men velger det bort fordi det ikke blir koselig, bare pes.

Derfor går man steder der de kan få utløp for makk i ræva og så deler man heller sin mat med dem slik at de ikke er nødt til å spise opp en hel porsjon. Det går faktisk ganske greit med en gaffel med mat inn i gapet mens ungene surrer rundt bordet.

[LilleRosin]

Jeg synes det har vært helt fantastisk super-slitsomt. Og likevel er jeg gal nok til å sette i gang med nr. 4 - det blir 4 barn på under 6 år, jeg burde fått medalje! Ja, så det er jo selvfølgelig verdt det og alt sånn. Og jeg elsker dem, jada, jeg gjør det.

Men jeg er sliten. Jeg er ikke i utgangspunktet veldig opptatt av barn. Jeg hadde aldri valgt å jobbe med barn, og enkelte ting gir meg lite energi. Tørke spy og bæææære og sånn. Det er bare arbeid. Det er mye mer gøy når man kan snakke og begynne å lese bøker jeg liker og sånn.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det er vel en kombinasjon av lite søvn og det å skulle servere. Å ha så mange små barn som skriker og roper. Den fasen der den minste hekter seg fast i leggen og henger der og hyler mens man skal lage middag - den er pyton!

Men ting går over. Nå hjelper minstemann med å dekke bordet. Så jeg tror nok at slitenheten blir mindre.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere. Jeg fikk min første like før jeg ble 23 og hadde levd de siste 4 årene av livet med festing og moro.

Jeg fikk ikke barn før jeg var 31, og mener å huske jeg hadde mer energi før...

En ting som ikke er så slitsomt, men som jeg savner, er mer tid til å gjøre mine ting. Alt jeg var opptatt av før har liksom bare forsvunnet ut til siden.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Derfor går man steder der de kan få utløp for makk i ræva og så deler man heller sin mat med dem slik at de ikke er nødt til å spise opp en hel porsjon. Det går faktisk ganske greit med en gaffel med mat inn i gapet mens ungene surrer rundt bordet.

Jo, klart det går. Men da blir det uansett ikke kos synes jeg. Hun får løpe litt rundt, men jeg må jo ha oversikt på hvor hun er. For hun kan jo finne på å gå hvor som helst Og da får ikke jeg kost meg med maten jeg får servert, noe som (for meg) er litt av poenget med å gå ut.

[Blåbær]

Jeg blir av og til sliten ja, selv med bare en.

Hovedgrunnen er at jeg er mye aleine og har en gutt med svært sterk vilje! Han blir 3 år om noen dager nå, men snakker lite. Dette skaper mye fustrasjon for han (og meg). Han har nettopp begynnt å svare ja og nei, dette gjør hverdagen litt enklere!

Han er en svært aktiv gutt som er høyt og lavt dagen lang. Jeg ville aldri vert foruten han, og jeg har heller ikke blitt skremt bort fra tanken på en til (gravid nå, så det er jo bra). Jeg er til tider sliten, men for det meste går det bra. Så får vi se hvordan det blir om noen måneder når nestemann kommer...

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jo, klart det går. Men da blir det uansett ikke kos synes jeg. Hun får løpe litt rundt, men jeg må jo ha oversikt på hvor hun er. For hun kan jo finne på å gå hvor som helst Og da får ikke jeg kost meg med maten jeg får servert, noe som (for meg) er litt av poenget med å gå ut.

Dere har ingen steder som er helt barnevennlige?

[Chanett]

Jeg er introvert, gørrlat og liker ikke lyd. Likevel er det ikke ungene som gjør meg sliten. Som noen andre sa, det å være voksen er det som noen ganger gjør meg sliten. I tillegg tror jeg at jeg trenger en annen jobb. Ungene er morsomme, fine og hyggelige å være med.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Dere har ingen steder som er helt barnevennlige?

"Helt" barnevennlige?

Neh.. har Egon. Og noen andre som er helt vanlige av samme type.

Eneste stedet vi får ro til å spise er når vi 2 ganger i året er på McD i Trondheim, for da leker hun. (spiser ikke da )

Har en kafè med et lite lekehjørne.. men der går hun lei.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg er introvert, gørrlat og liker ikke lyd.

Er vi flere?

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Er vi flere?

Det så vi jo i den andre tråden, at her inne er vi mange nerdete særinger.

[Polyanna]

Jeg trodde det skulle være mye mer slitsomt i grunn. Det ER jo strevsomt, altså, men siden jeg har så veldig enkle babyer så har de liksom kommet inn i familien litt etter litt. Gradvis mer og mer slitsomt, altså. Og man kan jo venne seg til alt mulig.

Og så er det jo ikke like slitsomt hele tiden. De er gudsjelov ikke 2-3 år hele gjengen hele tiden, for å si det sånn. Å ha en 5-åring er det jo bare kos og slett ikke noe jobb med (min 5-åring, i hvert fall).

Men jeg er velsignet med ualminnelig dårlig hukommelse, da. Det hjelper.

[Nessie]

Gleder seg til Hannah blir 5

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Kan du gi meg et eksempel på hva du mener med å inkludere barnet i det du gjør? Jeg tror nemlig ikke jeg helt skjønner hva du tenker på.

Først når det gjelder det med å være en Helt Feil Sammensatt Mor, jeg er også en sånn. Jeg ville ikke være hjemme, jeg ville ut og treffe folk og ikke snakke om barn selv om hun var med. Jeg fikk frysninger av barselgrupper og praktiske sko, jeg ville være Madam Mim, ikke Mamma Mim.

Så til inkluderingen. Jeg gjør det jeg må gjøre, som å lage mat, eller rydde, jobbe litt eller stulle med planter eller lese. Hun er med. Hun kan hjelpe meg eller vi bare er sammen. Jeg leker ikke med henne, men oppfordrer gjerne til at hun leker rundt meg. Jeg har henne gjerne ved siden av meg når jeg leser eller jobber. Jeg lar henne gjøre litt når jeg lager mat, rydder, vasker eller fikser planter. Det er jo begrenset skade en unge får gjort med en sleiv, en klut eller litt blomsterjord. Det blir mindre pes på den måten, vi får snakket mer sammen og blir bedre kjent. Jeg synes det er greit at hun lærer ting og at hun lærer seg å akseptere at det finnes oppgaver som bare må gjøres.

Mine foreldre er bønder og vi har bare hengt med dem alltid. Ikke blitt lekt med eller underholdt, vi ble ikke brukt tid på, men tid med av foreldrene våre. De kunne jo ikke la 16 kyr stå sultne og melkesprengte på båsen fordi en av oss ville bli underholdt, liksom? Men vi har alltid følt oss som et del av et fellesskap. Vel så viktig, tror jeg.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Er vi flere?