Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Blåbær]

Jeg blir av og til sliten ja, selv med bare en.

Hovedgrunnen er at jeg er mye aleine og har en gutt med svært sterk vilje! Han blir 3 år om noen dager nå, men snakker lite. Dette skaper mye fustrasjon for han (og meg). Han har nettopp begynnt å svare ja og nei, dette gjør hverdagen litt enklere!

Han er en svært aktiv gutt som er høyt og lavt dagen lang. Jeg ville aldri vert foruten han, og jeg har heller ikke blitt skremt bort fra tanken på en til (gravid nå, så det er jo bra). Jeg er til tider sliten, men for det meste går det bra. Så får vi se hvordan det blir om noen måneder når nestemann kommer...

[malena]

Det er krevende å ha barn, og det er det stort sett hele tiden, synes jeg.

Sliten blir jeg av hyling og skriking (lillebror er veggen til å hyle og skrike for tiden), krangling og intens masing. Jeg blir helt utmattet når ungene holder det gående utover kvelden og ikke vil sovne.
Og så blir jeg sliten av å ha det rotete rundt meg. Og det hender jo fra tid til annen…

[Nessie]

Ja. Jeg synes det er slitsomt jeg og..

Jeg har jo kun ett barn, er dog gravid nå. Men fant det slitsomt før det og.
Jeg tror det har mye med personlighet, energi og overskudd å gjøre. Og helse kanskje?

Jeg har hatt litt skranglende helse de siste åra, noe som fører til at jeg tåler lite. Og det kombinert med en unge som er høylytt, aktiv og krevende - sliter meg ut.

Men det er jo også en av grunnene til at jeg nå ER sikker på at 2 barn er nok. Jeg kjenner mine egne (våre) begrensninger, og tar følgene av det. Jeg kunne aldri sett for meg selv som 5 barnsmor.

Det har nok også noe med at jeg er ganske sosial av meg, og må være ganske mye "Gunhild" og ikke bare "mamma". Det vil si en del tid for meg selv, sosialt samvær med venner etc etc.

Men når det er sagt så er det vel ingen som gir meg så mye som Hannah heller

Forøvrig kan vi ikke skylde på tidsklemma føler jeg, vi jobber begge "dagjobber", og er stort sett hjemme innen 16 hver dag. Lite kveldsjobbing, og fri hver helg.

[Esme]

Jeg har bare ett barn så jeg synes ikke det er slitsomt. Mer kjedelig egentlig, det har blitt så mange flere timer i døgnet hvor jeg må gjøre fornuftige ting og jeg liker aller helst å sitte og skravle på kafé eller lese bøker eller holde på med de forskjellige prosjektene mine.

Men jeg har blitt alle barnløse venners trøst da, jeg som synes det er litt oppskrytt å få barn. Nå klarer jeg meg ikke uten sønnen min, og han er det kjæreste jeg har, men om jeg ikke hadde fått ham noen gang og ikke visst om ham, så hadde jeg hatt det vel så bra.

[Karamell]

Jeg styrer veldig lite og er god venn med hybelkaninene Det er mangelen på alenetid som sliter. Dersom guttene hadde hatt glede av hverandre fremfor å være som hund og katt så hadde ettermiddagene og helgene vært litt mer avslappende.

[Harriet Vane]

ENTP her.

Jeg er veldig som Esme.




Jeg kunne aldri ha sagt en setning som at mann og barn er livet mitt. Jeg er nok altfor selvsentrert til det. Vi deler liv, er en del av hverandres liv, men at de er mitt liv? Nix.

[LilleRosin]

Jeg synes det har vært helt fantastisk super-slitsomt. Og likevel er jeg gal nok til å sette i gang med nr. 4 - det blir 4 barn på under 6 år, jeg burde fått medalje! Ja, så det er jo selvfølgelig verdt det og alt sånn. Og jeg elsker dem, jada, jeg gjør det.

Men jeg er sliten. Jeg er ikke i utgangspunktet veldig opptatt av barn. Jeg hadde aldri valgt å jobbe med barn, og enkelte ting gir meg lite energi. Tørke spy og bæææære og sånn. Det er bare arbeid. Det er mye mer gøy når man kan snakke og begynne å lese bøker jeg liker og sånn.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Det er vel en kombinasjon av lite søvn og det å skulle servere. Å ha så mange små barn som skriker og roper. Den fasen der den minste hekter seg fast i leggen og henger der og hyler mens man skal lage middag - den er pyton!

Men ting går over. Nå hjelper minstemann med å dekke bordet. Så jeg tror nok at slitenheten blir mindre.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere. Jeg fikk min første like før jeg ble 23 og hadde levd de siste 4 årene av livet med festing og moro.

Jeg fikk ikke barn før jeg var 31, og mener å huske jeg hadde mer energi før...

En ting som ikke er så slitsomt, men som jeg savner, er mer tid til å gjøre mine ting. Alt jeg var opptatt av før har liksom bare forsvunnet ut til siden.

[Bluen]

Drister meg til å svare med min begrensede erfaring som mor også - Liv blir straks ett år. Så langt synes jeg det har blitt enklere og bedre dag for dag. Den første perioden med kolikktendenser, alvorlig sykdom i familien, mye ufrivillig flytting etc. var veldig slitsom, det må jeg bare innrømme. De andre faktorene hadde vært enklere å takle om vi ikke hadde hatt et illskrikende barn som ikke ville sove. Etter at Liv i sommer begynte å legge seg til normal tid (kl. 20 i stedet for kl. 01) og etter hvert sov lengre økter enn 3 timer om natta, har jeg fått et helt nytt liv. Og det er langt bedre enn livet jeg hadde som ufrivillg barnløs! Nå har jeg flere blanke timer hver kveld som jeg kan bruke som jeg selv ønsker - det er nesten ikke til å tro. Søvn har nok stor betydning, ja (selv om jeg aldri greier å legge meg).

Vi var ganske voksne da vi ble foreldre (33), og jeg tror ikke alderen i seg selv spiller så mye inn. Jeg ble ikke akkurat tatt på senga da jeg oppdaget at det var slitsomt de første månedene - det har jeg alltid vært klar over. Akkurat nå er jeg strålende fornøyd med morstilværelsen. Litt dårlig samvittighet har jeg for å innrømme det, men min mentale helse har blitt særdeles mye bedre etter at jeg begynte å jobbe igjen. Jeg takler dårlig å gå hjemme, og heller ikke det var noe nytt som mammatilværelsen brakte med seg. Nå gjenstår det å se hvor sliten jeg blir når pappapermisjonen er over og barnehagehverdagen innhenter oss om en måned.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg styrer veldig lite og er god venn med hybelkaninene Det er mangelen på alenetid som sliter. Dersom guttene hadde hatt glede av hverandre fremfor å være som hund og katt så hadde ettermiddagene og helgene vært litt mer avslappende.

Dette er den enkelttingen jeg også synes er mest slitsom. Slåssing og krangling og håndtering av hvem som skal ditt og datt. Jeg håper og tror at det bedrer seg.

Når en av de to største er borte så syns jeg virkelig vi har DET slaraffenlivet.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg trodde det skulle være mye mer slitsomt i grunn.

Det trodde jeg også. Det manglet ikke på dårlig skjult skadefryd fra folk da vi ventet eldstemann. Nå skulle det bli andre boller.

Jeg syntes ikke det var slitsomt med ett barn i det hele tatt. Vi var to voksne, oppegående mennesker som ble foreldre til en frisk gutt som sov godt om natten.

Det ble mer hektisk når søsteren kom, for hun måtte passes på på en annen måte. Med henne hadde jeg skrekkelige bilder på netthinnen av at hun falt utfor stup eller sprang ut i gaten og ble påkjørt. Det var det slitsomme, å være redd for at det lille trollet skulle gjøre skade på seg, hun var så fryktløs og uvøren.

Så kom tredjemann, og da har jeg innimellom fått føle på hvor slitsomt det kan være å være i konstant søvnunderskudd samtidig som man skal være mor og kone og arbeidstaker og venninne og datter og hele sulamitten.

Men jeg syns ikke jeg har et slitsomt liv. Jeg er sikkert for bedagelig anlagt.

[emm]

Innimellom synes jeg det er slitsomt å ha familie jeg Jeg kan ikke skylde veldig på å bli sliten av jentene eller mannen, men hele konseptet familie. Man må forholde seg til andre hele tiden, ikke bare på jobb. Man har ufattelig mye ansvar (ja, jeg er ikke glad i å ha for mye av det), og man må være så voksen
Slik føler jeg det innimellom, men ikke så lenge av gangen, jeg er tross alt godt voksen og ser at livet ville vært ufattelig tomt og trist hvis jeg ikke hadde jentene og mannen rundt meg.

[Nessie]

Det som jeg synes er litt "slitsomt" til tider, er feks slike koselige ting (eller, som VAR koselige) som å gå ut å spise en søndag eller noe
DET er ikke koselig lenger. For jeg har ikke ei snuppe som har ro nok i seg til å sitte iro, og i tillegg spiser hun null og nix.

Slike ting liker jeg, men velger det bort fordi det ikke blir koselig, bare pes.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Det som jeg synes er litt "slitsomt" til tider, er feks slike koselige ting (eller, som VAR koselige) som å gå ut å spise en søndag eller noe
DET er ikke koselig lenger. For jeg har ikke ei snuppe som har ro nok i seg til å sitte iro, og i tillegg spiser hun null og nix.

Slike ting liker jeg, men velger det bort fordi det ikke blir koselig, bare pes.

Derfor går man steder der de kan få utløp for makk i ræva og så deler man heller sin mat med dem slik at de ikke er nødt til å spise opp en hel porsjon. Det går faktisk ganske greit med en gaffel med mat inn i gapet mens ungene surrer rundt bordet.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Derfor går man steder der de kan få utløp for makk i ræva og så deler man heller sin mat med dem slik at de ikke er nødt til å spise opp en hel porsjon. Det går faktisk ganske greit med en gaffel med mat inn i gapet mens ungene surrer rundt bordet.

Jo, klart det går. Men da blir det uansett ikke kos synes jeg. Hun får løpe litt rundt, men jeg må jo ha oversikt på hvor hun er. For hun kan jo finne på å gå hvor som helst Og da får ikke jeg kost meg med maten jeg får servert, noe som (for meg) er litt av poenget med å gå ut.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jo, klart det går. Men da blir det uansett ikke kos synes jeg. Hun får løpe litt rundt, men jeg må jo ha oversikt på hvor hun er. For hun kan jo finne på å gå hvor som helst Og da får ikke jeg kost meg med maten jeg får servert, noe som (for meg) er litt av poenget med å gå ut.

Dere har ingen steder som er helt barnevennlige?

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Dere har ingen steder som er helt barnevennlige?

"Helt" barnevennlige?

Neh.. har Egon. Og noen andre som er helt vanlige av samme type.

Eneste stedet vi får ro til å spise er når vi 2 ganger i året er på McD i Trondheim, for da leker hun. (spiser ikke da )

Har en kafè med et lite lekehjørne.. men der går hun lei.

[Chanett]

Jeg er introvert, gørrlat og liker ikke lyd. Likevel er det ikke ungene som gjør meg sliten. Som noen andre sa, det å være voksen er det som noen ganger gjør meg sliten. I tillegg tror jeg at jeg trenger en annen jobb. Ungene er morsomme, fine og hyggelige å være med.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Jeg er introvert, gørrlat og liker ikke lyd.

Er vi flere?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Kan du gi meg et eksempel på hva du mener med å inkludere barnet i det du gjør? Jeg tror nemlig ikke jeg helt skjønner hva du tenker på.

Først når det gjelder det med å være en Helt Feil Sammensatt Mor, jeg er også en sånn. Jeg ville ikke være hjemme, jeg ville ut og treffe folk og ikke snakke om barn selv om hun var med. Jeg fikk frysninger av barselgrupper og praktiske sko, jeg ville være Madam Mim, ikke Mamma Mim.

Så til inkluderingen. Jeg gjør det jeg må gjøre, som å lage mat, eller rydde, jobbe litt eller stulle med planter eller lese. Hun er med. Hun kan hjelpe meg eller vi bare er sammen. Jeg leker ikke med henne, men oppfordrer gjerne til at hun leker rundt meg. Jeg har henne gjerne ved siden av meg når jeg leser eller jobber. Jeg lar henne gjøre litt når jeg lager mat, rydder, vasker eller fikser planter. Det er jo begrenset skade en unge får gjort med en sleiv, en klut eller litt blomsterjord. Det blir mindre pes på den måten, vi får snakket mer sammen og blir bedre kjent. Jeg synes det er greit at hun lærer ting og at hun lærer seg å akseptere at det finnes oppgaver som bare må gjøres.

Mine foreldre er bønder og vi har bare hengt med dem alltid. Ikke blitt lekt med eller underholdt, vi ble ikke brukt tid på, men tid med av foreldrene våre. De kunne jo ikke la 16 kyr stå sultne og melkesprengte på båsen fordi en av oss ville bli underholdt, liksom? Men vi har alltid følt oss som et del av et fellesskap. Vel så viktig, tror jeg.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så til inkluderingen. Jeg gjør det jeg må gjøre, som å lage mat, eller rydde, jobbe litt eller stulle med planter eller lese. Hun er med. Hun kan hjelpe meg eller vi bare er sammen. Jeg leker ikke med henne, men oppfordrer gjerne til at hun leker rundt meg. Jeg har henne gjerne ved siden av meg når jeg leser eller jobber. Jeg lar henne gjøre litt når jeg lager mat, rydder, vasker eller fikser planter. Det er jo begrenset skade en unge får gjort med en sleiv, en klut eller litt blomsterjord. Det blir mindre pes på den måten, vi får snakket mer sammen og blir bedre kjent. Jeg synes det er greit at hun lærer ting og at hun lærer seg å akseptere at det finnes oppgaver som bare må gjøres.

Akkurat slik er det jeg håper å kunne gjøre det også - eller allerede gjør det, selv om hun er lita. Jeg er virkelig elendig på å leke på gulvet, det har jeg alltid vært. Faktisk får jeg nesten gjort mer i huset nå enn da jeg ikke hadde barn, fordi jeg synes det er koselig å rydde og brette klær når hun er med. Ettersom hun gjør sitt beste for å spise opp mus og tastatur, legger hennes tilstedeværelse visse begrensninger på nettiden, og det er nok kun av det gode.