Helt husmorhappy

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hvis du tar en titt på de store problemstillingene rundt skilsmisse så er en av de verste hva den gjør med kvinnens økonomi. Med forbehold om at det finnes mange damer som tjener godt, menn som tjener lite, ting som går bra osv. Men alt i alt så er det er problem som er såpass stort at det har vært nødvendig å opprette samfunnsmessige ordninger for at skilte eneforsørgere skal ha en sjans til å komme i posisjon til å forsørge seg.

Det er med andre ord ikke ting som er tilgjengelige via forskningsdata hvis man leter - det er samfunnsmessige problemområder.

Vel, om jeg plutselig ikke skulle leve sammen med min mann lenger, brødfø meg selv og guttungen alene, så kunne vi ikke bodd her, selv om jeg jobbet 100%, uten slike ordninger som du nevner. Helt uavhengig av hvorvidt jeg har sørget for å tenke på pensjonen min... Vi bor ikke uforholdsmessig dyrt, men både jeg og min mann jobber i staten, vi tjener ikke akkurat supermye. Det går rundt, men som en eneforsørger? Nope.

Jeg motiser ikke egentlig at du meget mulig har rett, jeg bare mener at argumentene dine ikke henger helt sammen med det du prøver å si. Minstepensjonister, i forhold til samfunnsmessige problemer ved skilsmisse. Hvorvidt man har en ordning på at man sparer opp pensjonstapet, har jo lite å gjøre med om man kan være eneforsørger her og nå?

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Myrull, her.

Jeg ser ikke helt motsetningen her? Jeg vil vel si at det er nettopp et dårlig valg og lite framsynt og leve i et lite likestilt forhold?

Jaja. Akkurat det er mitt poeng.
Man kan ikke ta fra folk muligheten til å ta dumme valg. Uansett om vi var dønn likestilte. Hadde like mange kvinner som menn i lederstillinger, likelønn og you name it.. Så må folk få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Noen hadde gjort dårlige/dumme valg uansett. Hva som er dumme/dårlige valg avhenger jo av hvem som bedømmer.

[Myrull]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jaja. Akkurat det er mitt poeng.
Man kan ikke ta fra folk muligheten til å ta dumme valg. Uansett om vi var dønn likestilte. Hadde like mange kvinner som menn i lederstillinger, likelønn og you name it.. Så må folk få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Noen hadde gjort dårlige/dumme valg uansett. Hva som er dumme/dårlige valg avhenger jo av hvem som bedømmer.

Ok. Da er vi egentlig ganske enige, bare jeg som burde legge meg tidlig i kveld.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Men da mener hun kvinnene? For mennene har jo "alltid" jobbet fullt, de fikk jo ikke mer tid med sin familie på 70-tallet, da kvinnene var hjemme.

Hun mener nok barna.

[Blå]

Nå synes jeg diskusjonen har gått langt ut på sidelinjen. Det begynner med en diskusjon om å redusere stilling og går over til å handle om hjemmeværende. For meg er det veldig forskjellige ting. Jeg kunne ikke tenkt meg å være hjemmeværende, men drømmer om å redusere stilling.

Og nei, Mim, det handler ikke om å ville bake muffins, eller om å ikke klare å holde orden på huset samtidig som jeg har full jobb. Muffins er ikke min greie, men jeg klarer å bake ganske mye. I den grad jeg ønsker å holde orden på huset så klarer jeg det også sammen med full jobb. Men, jeg skulle gjerne hatt mer tid sammen med småskolebarnene mine. Disse årene her er de årene jeg gjerne skulle hatt mer tid med dem, mye mer enn da de gikk i barnehagen. Og det er faktisk umulig å ha full jobb og samtidig være hjemme kl. 15 hver dag, slik jeg gjerne ville vært akkurat nå. Og jeg synes også at du er ganske nedlatende slik du ordlegger deg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Hun mener nok barna.

Åja, selvfølgelig, leste litt vel fort. Men uansett; barna hadde stort sett mer tid sammen med moren, ikke faren. Det blir jo det samme.

[Nenne]

Hvis noen hadde giddet å betale meg sånn omtrent det jeg har nå for å være husmor, skulle jeg definitivt ha greid å få tiden til å gå og være husmorhappy jeg.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Åja, selvfølgelig, leste litt vel fort. Men uansett; barna hadde stort sett mer tid sammen med moren, ikke faren. Det blir jo det samme.

Men fra barnets synspunkt er vel "mer tid med mor" (eller far) sikkert ikke like godt som "mer tid med begge foreldrene", men likevel bedre enn "mer tid med ingen av foreldrene"?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Men fra barnets synspunkt er vel "mer tid med mor" (eller far) sikkert ikke like godt som "mer tid med begge foreldrene", men likevel bedre enn "mer tid med ingen av foreldrene"?

Ja, jeg bare spikker litt på dette med "før i tiden hadde man mye mer tid sammen som familie", for far i huset har vel stort sett alltid jobbet fullt. Men jeg synes også det er bedre å ha mer tid med barna enn å komme heseblesende inn døra 1 time før leggetid pga. at jobb og reise tar for mye tid. Noen har ikke noe valg, men jeg er glad vi har det.

Livet er faktisk her og nå, og hver og en står fritt til å fylle tiden sin med det som oppleves som meningsfullt og riktig. Jeg vurderer å gå ned i stilling for å være mer tilstede i hverdagen til den nydelige lille tassen vår. En barndom varer så kort, og hvis jeg har lyst - og anledning - hvorfor skulle jeg ikke kunne velge å bruke mer av tiden min sammen med gutten vår i noen år?

Jeg føler ikke at jeg skylder samfunnet noe som helst, jeg. Jeg har tatt/fått en høy utdannelse, javel, men jeg føler da likevel at arbeid er noe jeg gjør for meg selv, for å ha en meningsfull, strukturert hverdag, og ikke minst, for å få lønn. Dersom jeg og familien min kan leve med mindre lønn (og langtidskonsekvense av dette, som for eksempel redusert pensjon) så er det ok å gå ned i stilling. Mitt liv, mine valg, mitt ansvar.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Ja, jeg bare spikker litt på dette med "før i tiden hadde man mye mer tid sammen som familie", for far i huset har vel stort sett alltid jobbet fullt. Men jeg synes også det er bedre å ha mer tid med barna enn å komme heseblesende inn døra 1 time før leggetid pga. at jobb og reise tar for mye tid. Noen har ikke noe valg, men jeg er glad vi har det.

Dette med at ungene hadde så mye mer tid med familien sin før i tida enn nå synes jeg absolutt er en myte det er verdt å gå litt etter i sømmene. Hva gjorde egentlig barn før i tida? Lekte de ikke mye med andre barn, der de større så etter de små? Var de ikke ofte uten tilsyn? Var ikke det ofte bra, og noen ganger hjerteskjærende dårlig for enkelte barn? Hendte det ikke at barn ble utnyttet, osv, osv, osv... Jeg vil gjerne ha mer tid der jeg er blid og opplagt og leker sammen med ungene mine, men jeg tror ikke nødvendigvis noe på at det var bedre før, og jeg mener at ungene mine har hatt fantastisk tilsyn av kompetente og kjærlige voksenpersoner i barnehage, samtidig som de har fått leke med andre barn og utvikle seg uten at jeg har kunnet se hvert skritt de tok. Akkurat den biten har jeg i alle fall ikke dårlig samvittighet.

[Lykken]

Jeg har ikke lest alle svarene her, men jeg må le litt av hvor provosert mange blir av at noen er superhappy som deltid-eller heltidshjemmeværende. Jeg synes det er flott at man har valg. Valg til å fylle hverdagen her og nå med det man synes er viktig. For noen er ikke karriere og jobb det helt store, og for noen er det svært viktig å ha mer enn noen få timer etter jobb sammen barna. Er det virkelig så rart? Er det rart at noen føler at fulltidsjobb ikke gir tid nok til barna?
Jeg selv har både jobbet fulltid, 80% med en fridag et år, hatt sluttpakke i nesten 5 mnd og 60% det siste året før fulltid nå fra januar. Jeg må virkelig si at jeg var en roligere, mer harmonisk mor med bedre samvittighet da jeg jobbet mindre. Ungene er veldig glad i å være hjemme, bli hentet tidlig og ha god tid. Vi har vært heldige som har kunnet velge dette i en periode, og jeg utelukker ikke at jeg kommer til å jobbe deltid igjen. Ja, det blir typisk mannen er mer karrierefokusert med mye bedre lønn og det er han som gjør det mulig. Men han er også veldig opptatt av det samme, og jobber veldig mye på hjemmekontor på kveldstid. Jeg merker at fulle dager med korte og stressende ettermiddager gir meg mindre energi og krefter til å gjøre hverdagen slik jeg ønsker for ungene og meg selv. Og hvis vi har et økonomisk valg som gir oss muligheten til å ha hverdagen slik vi ønsker, så blir det nedlatende og lite tolerant at noen skal himle og gneldre om kjønnrollemønster, pensjonspoeng og risiko ved skilsmisse på våre vegne. Det er jeg heldigvis schmart nok til å tenke på selv.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg har ikke lest alle svarene her, men jeg må le litt av hvor provosert mange blir av at noen er superhappy som deltid-eller heltidshjemmeværende.

Det er her jeg tror vi delvis blander kortene i denne diskusjonen. Jeg blir ikke provosert av det du nevner her, men artikkelen provoserte meg likevel. Nå ser jeg at mange også blir provosert av dette uavhengig av artikkelen da.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Dette med at ungene hadde så mye mer tid med familien sin før i tida enn nå synes jeg absolutt er en myte det er verdt å gå litt etter i sømmene. Hva gjorde egentlig barn før i tida? Lekte de ikke mye med andre barn, der de større så etter de små? Var de ikke ofte uten tilsyn? Var ikke det ofte bra, og noen ganger hjerteskjærende dårlig for enkelte barn? Hendte det ikke at barn ble utnyttet, osv, osv, osv...

Jo. Om du så jobbet 60-timers uker, ville du hatt MYE mer tid sammen med barnet i direkte omsorg og interaksjon enn noen generasjon før deg. Hjemmeværende heltidshusmødre på femtitallet, de som er våre bestemødre og hoderystende disser fulltidsarbeidende mødre med unger i barnehage, brukte i snitt 1,5 timer pr. dag på sine barn. Spedbarnsperioden inkludert.

Husmødrene drev med hus. Ikke barn. de sendte ungene ut uten tilsyn så fort som overhodet mulig og barnedødeligheten som følge av ulykker var høy. Drukning, påkjørsel av lekende barn i gata, fall osv. Å romantisere husmortilværelsen og lek uten tilsyn er historieløst og tåpelig.

(For dem som ønsker kilder, så er Barndom i storbyen av Jan Einar Myhre en glitrende bok med mye bra statistikk på feltet)

[Lykken]

Og ja, bedre tid gir meg mer overskudd til å f.eks bake muffins på ettermiddagen eller kvelden med ungene. For da har jeg kanskje fått ryddet huset og klargjort middag, gjort lekser med eldste og enda har tid til sånt som jeg ellers ikke rekker, gidder eller orker på kort tid. Alle kan ikke ha Mims energinivå.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er her jeg tror vi delvis blander kortene i denne diskusjonen. Jeg blir ikke provosert av det du nevner her, men artikkelen provoserte meg likevel. Nå ser jeg at mange også blir provosert av dette uavhengig av artikkelen da.

Ja, jeg har jo ikke lest alle innleggene, vi kom fra fjellet istad, så det rekker jeg ikke, men jeg så at det i begynnelsen og på slutten var en del reaksjoner.
Og jeg tror ikke vi skal sammenligne 50-tallets husmødre med dagens, slik Mim nevner her, det er to vidt forskjellige verdener. Jeg tror ikke dagens hjemmeværende prioriterer støvtørking, husvask og klesstryking på samme måten.

Lykken - du har iallefall misforstått meg ca 100 %. Jeg skjønner at man får gjort mer av annet om man jobber mindre. Jeg kan se at det er en fin måte å organisere livet på mens ungen er små også.

Det er bare det at jeg ikke liker den påvirkningen dette statistisk har for kvinners evne til å forsørge seg selv. Det påvirker dermed også likestillingen i forholdet.

Det er en grunn til at skilsmissestatistikkene steg inn i himmelen da kvinner ble mer selvstendige økonomisk. Det er ikke fordi alle menn ble elendige ektemenn. Det er fordi man faktisk da fikk et valg. Man var ikke prisgitt å forsørges. Jeg vil ikke at noen skal være det.

Dermed mener jeg at om man skal ha det slik at den ene partneren skal være hjemme mens den andre tjener pengene så må man i større omfang enn i dag organisere seg slik at den hjemmeværende likevel er økonomisk likestilt med den som jobber.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg føler ikke at jeg skylder samfunnet noe som helst, jeg. Jeg har tatt/fått en høy utdannelse, javel, men jeg føler da likevel at arbeid er noe jeg gjør for meg selv, for å ha en meningsfull, strukturert hverdag, og ikke minst, for å få lønn.

Jeg føler heller ikke at jeg skylder samfunnet noe. Jeg har i bunn og grunn betalt utdannelsen min selv føler jeg, men et ganske så stort studielån. Jeg vil bare ikke gå hjemme og stulle.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er her jeg tror vi delvis blander kortene i denne diskusjonen. Jeg blir ikke provosert av det du nevner her, men artikkelen provoserte meg likevel. .

Med fare for å virke slem - jeg hadde fått artikkelen like mye i vrangstrupen om det handlet om hvor fint og flott de hadde det selv om mor i huset jobbet fullt. Det er noe med tonen og måten de står frem på. Jeg kjenner et par slike mennesker IRL, og de irriterer meg de også.

[Rug]

Bidrar: Jeg jobber mellom 50 og omlag 80 prosent, avhengig av årstid. Jeg har privat pensjonssparing for å kompenserere. Langt de fleste i vår omgangskrets har det slik som oss. Den ekstra tiden det frigjør gjør at barna får være mer hjemme, og jeg får brukt en del tid på fritidsaktiviteter som dreier seg om barn/tenåringer.

Da mener jeg at jeg bidrar mer enn nok til samfunnet - min innsats er med på å gi en rekke tweens et trygt, rusfritt miljø. Det sparer samfunnet for langt mer enn jeg klarer å bidra med ved å jobbe fullt. Jeg kunne ikke lagt ned denne innsatsen dersom jeg hadde hatt 100 prosent jobb. Målet mitt er samtidig å bygge opp et arbeid som også vil komme mine barn til gode når de blir så gamle.

Min mann går ikke glipp av et eneste minutt med barna, han jobber ikke en halvtime over full stilling, og har frihet til å ta seg fri når det måtte passe slik. Vi er heldige, men har også jobbet målrettet for å komme dit. Som en motvekt til Mim, kjenner jeg nesten ingen familier der faren må jobbe tilsvarende mer det moren går ned i stilling. Kanskje én familie.