Er det flaks å være ressurssterk?

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg trodde jeg var ressurssterk, jeg. Det har alle andre rundt meg trodd også. Jeg har vært den som har ordnet og fikset siden jeg var liten. Den siden ved meg har blitt dyrket frem av mine foreldre også. Det var en høyt verdsatt egenskap hjemme hos oss. Jeg har lang erfaring med å være ressurssterk, med å presse meg osv.

Så var jeg plutselig ikke det mer. Det var situasjonsbetinget og forbigående, men det har vært en nyttig erfaring. En erfaring som har gitt meg en ydmykhet jeg kommer til å ta med meg videre i livet og som forhåpentligvis kommer til å gjøre meg mer forståelsesfull og empatisk overfor mennesker som kanskje ikke er på sitt mest ressurssterke når jeg treffer dem. Uten at jeg trenger å plassere merkelappen "ressurssvak" permanent på dem og innbille meg at de er av et annet kaliber enn meg. Før dette hadde jeg også mange "det var tøft, men jeg tok meg sammen"-erfaringer. Nå har jeg det pluss en erfaring og et minne om den gangen det var annerledes. Det tror og håper jeg vil gjøre meg mer forsiktig med å tenke at "noen er sånn" og "andre er slik". Jeg har vært en "sånn" hele livet, men plutselig en dag så var jeg "slik", gitt. Og jeg fikk ikke til å forandre det uansett hvor mye jeg brukte gamle strategier med å ta seg sammen, holde ut osv. Jeg satt dønn fast i "slik".

Jeg har sett det skje med andre før. Advokater, psykologer, gründere som har nådd kjempelangt, "løvetannbarn" som plutselig en dag går på en smell osv. Folk som har alle de egenskapene som gjør at de er i "sånn"-båsen. Og plutselig en dag så er de "slik" de også. Forbigående, som regel. Å selv være et "sånn"-menneske før jeg en dag plutselig snublet inn i "slik"-båsen har gitt meg en større forståelse av at det handler om å være menneskelig. Og at vi alle kanskje er både "sånn" og "slik"?

Og at noen ganger... noen ganger så møter man sitt "kryptonitt", uansett hvor sterk man beviselig har vært i mange andre situasjoner.

Jeg tror det er mye mindre "oss" og "dem" her i livet enn vi liker å tro. Derfor vil jeg prøve å bruke mine mange ressurssterke dager i livet på en måte jeg selv vil sette pris på å bli møtt når jeg er på mitt mest ressurssvake.

Amen.

[Alfa]

Eg trur vel eigentleg, som agenten, at dei fleste har evnene i seg. Men at det handlar om kor vidt ein får trigga den indre motivasjonen (og der trur eg miljø kjem inn i langt større grad enn arv). Eg synest det er rart å kalle den tankegangen kynisk, for eigentleg så er det meir "naivt" eller idealistisk å tenke slik.

[Jessica]

Jeg har vokst meg fra å, på mange måter, være ressurssvak på noen områder til å bli ressurssterk. Jeg har blitt ressurssterk takket være motgang i livet. Jeg har klart å komme meg gjennom motgang og opplevd mestring rundt det. Jeg har strukket grenser for meg selv i mange, mange år og dermed opplevd mestring som har gjort meg mer ressurssterk. Jeg har turt å kaste meg ut i ting med usikkerhet om jeg ville klare det, og har klart å gjennomføre. Jeg har ikke høyt utdannede foreldre, og de har ikke mange penger som de kan støtte barna sine med. Det som har betydd mest er min mor. Hun har stått støtt i "storm". Hun har tatt ansvar og vært nær når livet har vært tøft for oss. Det er en ressurs som teller mer enn all verdens utdannelse og penger. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt mange penger. Det gir valgmuligheter, men når livet kun gjelder å få leve så lenge som mulig med kreft, som jeg gjør, så er det de ressursene jeg selv sitter inne med og de menneskene rundt meg og mine som er de viktigste ressurser som finnes.

Ps. Jeg har ikke lest meg gjennom tråden, men så Mims vektlegging av utdannelse osv. Til det vil jeg si at ressurssterk og hva det er kommer an på hva man trenger ressurser til.

[007]

Ja, det er godt mulig jeg misforstod, kie. Men man er altså kjepphøy om man ikke har tryna? Eller om man har tryna, men resit seg igjen?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, det er godt mulig jeg misforstod, kie. Men man er altså kjepphøy om man ikke har tryna? Eller om man har tryna, men resit seg igjen?

Noen vil jeg si er "kjepphøye". De tror at de som er ressurssvake er fra ressurssvake familier osv. Fordommer i forhold til det. Noen lever i den tro at mange som har økonomiske vanskeligheter osv. har seg selv å skylde. Det er en del slike holdninger rundt omkring.

Men det gjelder selvfølgelig ikke alle, men NOEN. Vi baserer ofte våre egne erfaringer på oppfatninger vi har. Sånn må det være også. Samtidig så er det mennesker som lettere kan leve seg inn i andre menneskers situasjon og kan se helheter, og dermed ha et større vidsyn.

[kie]

Altså. Jeg ser ikke bort ifra at jeg har en "Supermann" foran meg selv om jeg møter et menneske som virker ressurssvakt. For kanskje har h*n bare støtt på sitt "kryptonitt" i livet. Eller kanskje har h*n vokst opp med massevis av "kryptonitt" rundt seg og så vet h*n ikke en gang at h*n er "Supermann".

Men jeg tenker nok lettere "kryptonitt" enn "svak" eller "svakere enn meg" uansett.

Jessica - jeg lever i den troen at de som feks har økonomiske vanskeligheter faktisk har seg selv å skylde. Stemmer ikke det?

Man kan trekke det ut en del. Man kan si at ens ektefelle har ødelagt familiens økonomi for eksempel - det skjer. Men da må man selv ta grep og ordne opp. Man må faktisk ta ansvar for sin egen økonomi som voksent menneske. Og om man velger å outsource all økonomisk styring til feks ektefellen sin så har man da også valgt å dele ansvaret for hva denne gjør.

Noen ganger skjer det ting - grove tillitsbrudd for eksempel. Man kan ikke alltid være forberedt på alt eller ha stålkontroll på alt. Men da er forskjellen på en som er sterk at denne da tar de grepene som trengs for å få ryddet opp og ha orden deretter mens en som er svak gir opp, venter på hjelp fra samfunnet, bestiller et kredittkort til eller whatever.

Kie - alle kan gå på en smell. Forskjellen er om man reiser seg igjen etterpå eller om man legger seg ned og forlanger at noen andre skal dra en på beina.

Men jeg er enig i at denne tråden har utviklet seg til å handle om de ressursene man har for å takle kriser. Det er mange variasjoner av ressursrikdom der ute.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jessica - jeg lever i den troen at de som feks har økonomiske vanskeligheter faktisk har seg selv å skylde. Stemmer ikke det?

Man kan trekke det ut en del. Man kan si at ens ektefelle har ødelagt familiens økonomi for eksempel - det skjer. Men da må man selv ta grep og ordne opp. Man må faktisk ta ansvar for sin egen økonomi som voksent menneske. Og om man velger å outsource all økonomisk styring til feks ektefellen sin så har man da også valgt å dele ansvaret for hva denne gjør.

Noen ganger skjer det ting - grove tillitsbrudd for eksempel. Man kan ikke alltid være forberedt på alt eller ha stålkontroll på alt. Men da er forskjellen på en som er sterk at denne da tar de grepene som trengs for å få ryddet opp og ha orden deretter mens en som er svak gir opp, venter på hjelp fra samfunnet, bestiller et kredittkort til eller whatever.

Kie - alle kan gå på en smell. Forskjellen er om man reiser seg igjen etterpå eller om man legger seg ned og forlanger at noen andre skal dra en på beina.

Men jeg er enig i at denne tråden har utviklet seg til å handle om de ressursene man har for å takle kriser. Det er mange variasjoner av ressursrikdom der ute.

Det at tråden har utviklet seg til om de ressurser man har når man handler takler kriser er vel greit nok det også? Det har med ressurser å gjøre det og. Det viser vel egentlig at vi ser litt ulikt på det å være ressurssterk? Evnt. må vi definere hva som menes ved å være ressurssterk? Mulig noen har gjort det, men jeg har ikke lest alt i tråden.

Ang. det å havne i økonomiske vanskeligheter så mener jeg at det kan skje uten at en kan skylde seg selv. Det har vi sett ulike eksempler på i media. For egen del så har jeg fra å ha full jobb i 15 år gått over til attføring som pga kreft varte i 7 år. Etter å ha hatt en brukbar inntekt også måtte over på attføring så har vi slitt. I tillegg mistet mannen min jobben etter 22 år i et firma. Han var yngst og måtte gå sammen med 6 andre. Jeg vil ikke legge så mye ut om vår historie i forhold til det, men det har vært tøft.

Når folk får store problemer økonomisk uforskyldt har det gjerne vært i forbindelse med sykdom og at de ikke har kunnet jobbe lengre. Så det kan skje for mange. Når vi planlegger livet og økonomien forutsetter vi at vi har jobb og god helse framover. Dessverre er det ikke alltid slik det blir. Vi har tråder her inne der brukere innrømmer at de ville fått problemer om de skulle tape inntekt nå. Bare en renteøkning kan velte "stort lass" for mange, men da kan en jo si de har skyld i det selv, forsåvidt.

Jessica - det er nettopp det - det har vært tøft for dere. Men dere har jo greid dere? Det er det jeg snakker om.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jessica - det er nettopp det - det har vært tøft for dere. Men dere har jo greid dere? Det er det jeg snakker om.

Ja, men vi ser veldig godt at vi kunne gått på en skikkelig smell. Dersom vi hadde store huslån, som de fleste har, og dersom min svigermor hadde dødd et år etter det hun gjorde. Mange tilfeldigheter gjorde at vi klarte oss, men det var nære på. Flere banker ville ikke gi oss huslån så vi kunne overta min svigermors hus. Vi leide hos svigermor. Heldigvis kjente de oss lokalbanken her og det ble redningen. Vi har ryddig økonomi og jeg kunne legge fram regnskap for året før og budsjettet vårt, men det hjalp ikke på de store bankene. Skandiabanken som vi da hadde hatt i flere år, og som vi hadde et ryddig forhold til så ikke på slike ting. Samme med Postbanken. De regnet attføring som null inntekt. Jeg kunne sagt masse, men det er flaks som er årsak til at vi har klart oss tross alt. Kundekonsulenten i Postbanken var opprørt da vi ikke fikk lån. Hun hadde møtt oss og sett regnskapet og budsjettet, men Postbanken sentralt sa NEI. Kundekonsulenten anket avgjørelsen umiddelbart for hun var helt uenig, men vi fikk blankt avslag. I svigermors hus, som vi til slutt fikk overta, kunne vi leie ut ei leilighet. Det ville være billigste måte for oss å bo på, men det var ikke interessant. Det at jeg var på attføring var eneste årsak.

[Maverick]

Vanskelig problemstilling. Jeg hadde tryna så det sang om jeg ikke hadde hatt en svært stødig familie rundt meg i kompliserte tider. Det var flaks. Samtidig har det vært noen problemstillinger hvor jeg selv har måttet gå the extra mile på egenhånd, men jeg tror fortsatt ikke at jeg hadde hatt det "i" meg om jeg ikke hadde hatt de strålende menneskene rundt meg. Ergo fortsatt flaks.

Masse ære og respekt til de som har reist seg i vanskelige tider på egenhånd, men jeg har full forståelse for at ikke alle klarer det.

[Gaia]

Jeg tror det handler litt om flaks, men jeg tror faktisk også det handler en del om de valgene man tar og i hvilken grad man evner og har viljen til å bite tennene sammen og gjør ting som der og da kanskje ikke er så lystbetonte fordi det man får ut av det er verdt innsatsen.

Selvfølgelig er det slik at noen har bedre utgangspunkt enn andre, men nettopp det at det finnes nok av mennesker som har skuslet bort sine gode utgangspunkt og tilsvarende nok av mennesker som har kommet seg opp og frem til tross for dårlig utgangspunkt er vel en relativt sterk indikator på at det ikke bare handler om flaks.

"Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" syns jeg faktisk er ganske betegnende. Hvis man går på tryne så vil man i mange settinger ha valgmulighete for hvordan man skal takle motgangen. Og hvordan man velger å takle denne sier ganske mye om hvorvidt man er en ressurssterk person eller ikke.

[Jessica]

fant dette på ordnett.no:

ressurssterk godt utrustet økonomisk, evnemessig e.l.: ressurssterke bedrifter / ungdom fra ressurssterke hjem / ressurssterk ungdom

[kie]

It is unwise to be too sure of one's own wisdom. It is healthy to be reminded that the strongest might weaken and the wisest might err. (Mahatma Gandhi)

kie - jeg får ikke tak i hva du mener.

Mener du at noen sier at en som er ressurssterk aldri havner i en krise eller har det vanskelig eller kan ta skade? Det er ingen som sier det noe sted her altså.

Det mange sier er at det er forskjell på hvordan folk tar vanskeligheter og utfordringer. Noen takler ingenting, andre takler hva som helst, de fleste ligger et sted mellom disse. Og mange burde prøve hardere enn de gjør.

Også er det min resignerte erkjennelse at det kan se ut som om noen ikke klarer ting som andre fint klarer. Ikke fordi jeg syns det er greit men fordi jeg blir halvgal av frustrasjon av å stå og se folk gjøre helt idiotiske valg helt bevisst og dermed har funnet ut at jeg finner mer ro i å tenke at de antagelig ikke er i stand til annet.

[Katta]

Jeg tenker at man skal være litt forsiktig med å generalisere ut fra det man har opplevd selv. Hvis man har opplevd at man har fått motgang i bøtter og spann og likevel kommer ut av det sterkere, med godt mot og et fint liv så er det kjempebra. Selvfølgelig. Og det sier jo noe om en innstilling og en indre styrke som absolutt er på plussiden. Men det betyr ikke at det er mulig for alle som har den rette innstillingen. Det kommer også litt an på hva som treffer en og ikke minst i hvilken rekkelfølge, jfr Jessicas innlegg lengre opp. Påkjenninger som dødsfall i familie, sykdom, arbeidsledighet og barn med spesielle behov kan fint håndteres hvis de kommer i den rette rekkefølgen. Men hvis de kommer i feil rekkefølge, kan det bli veldig vanskelig å skape seg et godt liv. I hvertfall ut fra sine opprinnelige ønsker og mål.

[kie]

Jeg tenker på den bastante inndelingen i folk som sterke eller svake. Jeg tror vi er litt av alt, jeg. Og at det som er "kryptonitt" for en person kanskje ikke er det for en annen. Uten at det nødvendigvis betyr at den andre er sterkere jevnt over.

Her om dagen kom jeg til å tenke på det med ressursstyrke. Jeg var ganske oppgitt og frustrert over noe. Nærmere bestemt at jeg ikke har lappen. Jeg var med moren min på kjøretur og dermed svingte hun innom en kjøreskole og strente inn som den reneste Solan med Ludvig (meg) på slep for å finne ut av priser, nødvendighet av kurs osv. I mellomtiden fikk jeg en lengre formaning om at når man stamper i egen frustrasjon så risikerer man å bli både martyr og sutrete. (Snakk om å få passet påskrevet. ) Og at det er godt for psyken å gjøre litt for å løse noe, selv om målet virker uoverkommelig. Delmål 1 nå er å bli med noen som har lappen og lære å starte en bil.

En del sånne erfaringer gjennom oppveksten har gjort meg ganske god på å finne løsninger og fikse og ordne. Og når jeg, som nå, var stuck i frustrasjonen uten å faktisk gjøre noe med den, var hun kjapp til å røske i meg. Slik vi er mot hverandre i familien min. Jeg er ressurssterk i den forstand at jeg har både indre og ytre regulering som forhindrer at jeg blir sittende og marinere i egen selvmedlidenhet. Og når den indre svikter på en dårlig dag, så funker den ytre.

Det vil være feil av meg å i ettertid påstå at jeg er sterkere enn andre som kanskje ikke har akkurat det. Men jeg tror også det ville ha vært ganske typisk dersom jeg i ettertid har selektiv hukommelse og tenker at "men jeg tok meg sammen, jeg!" uten å huske på at jeg er omgitt av folk som gir meg et velrettet tupp i baken dersom jeg trenger det. Og at nettopp disse tuppene i baken har vært en del av min oppdragelse og har vært med på å forme meg slik at jeg selv som regel er den som tar meg selv i nakken. Ikke alle er så heldige.

Da forstår jeg hva du mener kie.

Og jeg ser at jeg er fullstendig uenig med deg. Jeg vil uten skygge av tvil si rett ut at jeg er veldig mye sterkere enn de aller fleste jeg kjenner. Ikke på ett område men generelt. Jeg har også svake sider (mange). Jeg er sårbar og alt det der. Men jeg greier mye mer enn de aller fleste nesten uansett hva som skjer. Og jeg har opplevd plenty nok til å kunne slå det bastant fast.

MEN - jeg krever ikke at alle da skal klare det samme. Det er helt ok at ikke alle er som meg. (Det er vel strengt tatt ganske fint at ikke alle er som meg. )
Og det er mange der ute som er mye flinkere enn meg til mange ting. Men summa summarum om man havner ut i lyn og torden så tror jeg at de aller fleste vil være best tjent med en som meg på laget sitt.

Det samme kan jeg uten å blunke si om flere av mine medforumister.

Det som er et sentralt poeng for meg er dog dette: Det å takle kriser bedre enn de fleste er ikke egentlig noe ideal. Det er en egenskap. Som andre egenskaper. Det er til tider en praktisk egenskap, men det har sine ulemper også.

Det er lett å få et romantisk glimt i øyet av løvetannbarn og folk som ikke dør samme søren hvor mange ganger man skyter dem - det virker som om mange ønsker å ha den egenskapen.

Jeg for min del kjenner at jeg ville byttet den mot de diplomatiske egenskapene og den lune roen til Skilpadda anyday.

Ikke at jeg mener Skilpadda er svak altså.

[Jessica]

Jeg har også blitt tuppet i baken av min mor og det tror jeg har blitt min styrke. Det er greit å dulle med barna sine, men man skal også kreve og forvente. Dette er en balansegang for det viktige er at man opplever mestring og da må den tuppen i baken føre til en positiv opplevelse av mestring. Det at en lærer at det nytter ikke å gi opp, men det er lov å gi litt opp innimellom... om dere skjønner.

Å være sterk er utrolig slitsomt til tider, men å ikke takle ting er neimen ikke bedre. Jeg er så ydmyk og takknemlig for at jeg har en sterk psyke og takler all den motgangen jeg får, samtidig som jeg "ligger nede" i angst og fortvilelse innimellom. Det at jeg klarer å ikke bli der nede for lenge er jeg takknemlig for. Det er ingen selvfølge. All respekt til de som kjemper, men ikke klarer å "reise seg". De ressursene en har rundt seg når livet er strevsomt er også veldig avgjørende for hvordan man takler ting.