Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

[Harriet Vane]

I forbindelse med julekalenderdiskusjonen og noen samtaler jeg har hatt med folk i det siste om oppdragelse og sånn har jeg gjort meg noen tanker.

Jeg har kommet frem til at det er egenskaper eller adferd som jeg er utrolig redd for at ungen min skal få. Jeg er feks helt panisk redd for at hun skal bli ubehjelpelig og uselvstendig. Jeg synes et er utrolig dårlig med folk som ikke er dugandes. Da jeg gikk på folkehøyskole møtte jeg folk på 19-20 år som ikke kunne vaske gulv, skifte på senga eller koke kaffe. Så utrolig pinlig!!! Hadde jeg hatt et barn som ikke kunne slike ting i tjueårsalderen ville jeg følt at jeg var en veldig mislykket forelder.

Hva er dere redd for?

[Kirsebær]

Jeg er også redd for at Poden skal bli uselvstendig. Også håper jeg virkelig, virkelig at han lærer å stå opp for seg selv.
Jeg ønsker veldig at han ikke skal bli en sau.
Jeg vil at han skal ha egne meninger, og argumentere for dem. Om det så er imot det jeg mener så får det så være. Barn, ungdom som snakker foreldrene etter munnen er ikke bra.

Også er jeg redd for at han skal bli en av de "tøffe gutta", samtidig er jeg redd for at han skal bli for lite tøff. Jeg er egentlig redd for alt merker jeg.

[emm]

Jeg er ikke så redd for at de ikke skal bli praktisk anlagt. Jeg ser jo at de alt nå er fullt igang med å tilegne seg grunnleggende egenskaper, så de kan ta vare på seg selv og kanskje noen rundt seg også.

Det jeg derimot er mye mer redd for er at de skal havne i dårlig selskap. Har selv sett fra min oppvekst at selv de beste forutsetninger ikke kan være en forsikring mot slikt. Så jeg er rett og slett redd for at de skal bli narkomane o.l med alt som hører til. :grøss:
Ellers så er jeg redd for at de velger partnere som ikke er greie med dem :grøss nr 2:
Det må være fryktelig å stå på sidelinjen og ikke virkelig kunne redde de fra slikt.
Håper de blir sterke kvinner som blir lykklige i sine valg

[Lilleville]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg er ikke så redd for at de ikke skal bli praktisk anlagt. Jeg ser jo at de alt nå er fullt igang med å tilegne seg grunnleggende egenskaper, så de kan ta vare på seg selv og kanskje noen rundt seg også.

Det jeg derimot er mye mer redd for er at de skal havne i dårlig selskap. Har selv sett fra min oppvekst at selv de beste forutsetninger ikke kan være en forsikring mot slikt. Så jeg er rett og slett redd for at de skal bli narkomane o.l med alt som hører til. :grøss:
Ellers så er jeg redd for at de velger partnere som ikke er greie med dem :grøss nr 2:
Det må være fryktelig å stå på sidelinjen og ikke virkelig kunne redde de fra slikt.

Signerer!

[Maverick]

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Kan singere her, og legge til uselvstendig og ubehjelpelig.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

aC du får sagt det du.
I tillegg er jeg redd de skal bli for materalistiske, og jeg er redd de skal bli for tøffe...eller for myke.
Fy søren det er overload i hodet mitt når det kommer til sånne ting

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er feks helt panisk redd for at hun skal bli ubehjelpelig og uselvstendig.

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tafatt, tror jeg. Jeg blir rent ulykkelig av å møte mennesker som ikke evner å gjøre noe med sin situasjon, til tross for at de gjerne vil.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

Kan bare signere disse. Pluss enda flere :sjefsbekymrer:

Er også veldig redd for at de også skal rote seg borti narkotika og alkoholmisbruk, slik faren deres gjorde. Trøster meg med at de har et helt annet utgangspunkt enn han hadde, i tillegg til at jeg har pratet mye med dem om akkurat det.

(Faren deres fikk dessuten beroligende piller av farmoren sin allerede som 11-åring så grunnlaget der ble jo lagt tidlig )

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

For at de skal lukke øynene og ikke gjøre det som er riktig, fordi det er vanskeligere eller vondere.

Mine redsler oppsummert, så jeg signerer her jeg.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

For meg er det ikke viktig hva barna mine ER. Ei heller hva de GJØR. Om de blir tannleger eller bilmekanikere, er empatiske eller egoistiske - det er ikke viktig for meg. Det som er viktig er at de er lykkelige.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

For meg er det underforstått at man må vite hvordan det er å være ulykkelig, ha hatt motgang etc for å kunne føle seg lykkelig.

Det er jeg helt enig i. Perspektiiiiv og slikt. Jeg tror man trenger litt sammenligningsgrunnlag for å vite hvor bra eller hvor dårlig noe er. Det er feks derfor jeg er skeptisk til at tidligere barnevernsbarn skal jobbe i barnevernet, for jeg er redd de ikke vet hva en god familie er og aksepterer ting vi som er vokst opp i gode hjem aldri ville akseptert.

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Bevares hvor humørsyke og selvhøytidelige enkelte er.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å ja? Ypper du? Hæ? Hæ?

:innmaripremenstruellogventerpåpergokur:

Jeg har ingen problemer med å yppe litt. *uredd*

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Slik jeg tolker det du sier, så mener du at barnet ditt kan gjøre og være hva som helst, bare det er lykkelig.

Mener du det? Dersom barnet ditt blir en smilende, glad og lykkelig konebanker som snyter på skatten og selger dop til til tenåringer, så er det helt greit?

Jeg ser at det jeg sier kan tolkes slik.

Og for å forklare: Ja, i prinsippet er det samme for meg hva de gjør og hva andre mener om dem, så lenge de selv har det bra. Det mener jeg forøvrig om alle jeg kjenner (og ikke kjenner). Det viktigste er at man finner "sin hylle i livet".

Det er opplagt at enkelte hyller er dårligere enn andre. Men innenfor et "normal-spekter" hvor sikkert 95 % av alle mennesker befinner seg, så ja - hva de gjør er uinteressant, så lenge det gjør dem lykkelige.

I det legger jeg at det er uinteressant for meg hva slags karriere-valg mine barn gjør. Eller andre mennesker for den del. Bare de gjør noe som de trives med. Det er uinteressant hvilken legning folk har, hvilke politiske ideer, og religiøse overbevisninger - så lenge de trives med det og det gjør noe godt for dem.

Men så er det "ekstrem-tilfellene". De virkelig "gale" menneskene, som kan gjøre utrolig mye galt og farlig og likevel være lykkelige. De fleste mennesker som er rusmisbrukere, eller selger dop, eller banker kona, eller forgriper seg på barn ER egentlig ikke lykkelige med situasjonen. De syns ikke det er helt ålreit. Men noen finnes alltid. Noen som bare ser seg selv og sine behov. Som tråkker på andre på veien. De vaskeekte psykopatene.

Så for å moderere meg - det å være lykkelig er viktigst. Med ett unntak: jeg ønsker ikke at barna mine skal bli psykopater.

[Polyanna]

Hvis jeg skal svare på hva jeg er REDD for, så må det være noe jeg faktisk frykter kan skje. Mim: Du trenger IKKE være redd for at ungene dine ikke skal bli dugandes. Det kan du være HELT trygg på at ikke kommer til å skje. Når det gjelder det å gidde å lære barna sine ferdigheter så er du et stort forbilde.

Det jeg er redd for er, som Maz inne på, at de tingene som har voldt meg problemer, også skal gjøre det for dem. Jeg var for eksempel godt voksen før jeg utviklet ryggrad og en noenlunde tykk hud. Før det skled jeg unna konflikter og hadde ikke mot til å stå for det JEG mente og følte. Jeg ønsker at ungene skal være sterke, trygge, modige. At de skal tørre å stå opp mot "mobben", fordi de har en tydelig moralsk ryggrad. Jeg er slett ikke sikker på at dette kommer til å skje. Så at de skal bli "veike" og feige er noe jeg er redd for.

Angående binas innlegg om at det viktigste med å oppdra barna er at våre egne barn skal få det godt: Jeg syns at barna mine er de viktigste i verden, men de er absolutt ikke de eneste viktige! Jeg ville følt at jeg hadde mislyktes totalt om barna mine gikk gjennom livet tifredse og glade med en flokk ulykkelige mennesker i kjølvannet sitt.

Ellers kjenner jeg meg veldig godt igjen i Scarletts innlegg: Jeg har hatt det så godt gjennom livet at jeg skjemmes av og til. 80% av det er helt reelt, men 20% handler også om at jeg har en godt utviklet (selvutviklet, tror jeg) egenskap for å ha det godt (fokusere på det gode, håndtere kjipe ting konstruktivt, etc.). Den egenskapen ønsker jeg også at ungene mine skal utvikle.

[Polyanna]

(Og hvilken adventkalendertråd snakker dere om?)

:fraværende:

[MsM]

Mathias er en sånn inderlig god gutt (jada jeg innser at jeg er innhabil, men han er det) med bøttevis av empati og mange tanker i hodet.Jeg er mest redd for at han ikke skal utvikle litt tykkere hud,jeg. Jeg orker ikke tanken på at den snille gutten min skal bli såret og lei seg av alt mulig.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Angående binas innlegg om at det viktigste med å oppdra barna er at våre egne barn skal få det godt: Jeg syns at barna mine er de viktigste i verden, men de er absolutt ikke de eneste viktige! Jeg ville følt at jeg hadde mislyktes totalt om barna mine gikk gjennom livet tifredse og glade med en flokk ulykkelige mennesker i kjølvannet sitt.

Jeg er realist. Jeg innser at de eneste barna jeg faktisk kan oppdra er mine egne. Mitt primære mål er at mine barn skal ha det godt.

[Nooria]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er realist. Jeg innser at de eneste barna jeg faktisk kan oppdra er mine egne. Mitt primære mål er at mine barn skal ha det godt.

Det er sjokkerende at du gir blaffen i hvorvidt dine barn blir uempatiske egoister (sånn oppfatter jeg deg... kanskje tar jeg feil). Veldig sjokkerende!

Ville du vært den lykkelige moren til Saddam Hussein så lenge han var lykkelig?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Lykke skal ikke måles eller sammenlignes. To mennesker som lever identiske liv kan oppleve ulik grad av lykke.

Dette høres litt merkelig ut. Hvis man ikke skal måle lykke eller sammenligne lykke, hvordan kan man da oppleve ulike grader av lykke? (Jeg mener ikke å flisespikke deg ( virkelig ikke :antispikker: ), men jeg skjønner ikke helt hva du mener, og syns det ser ut som du snakker litt mot deg selv.)

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er realist. Jeg innser at de eneste barna jeg faktisk kan oppdra er mine egne. Mitt primære mål er at mine barn skal ha det godt.

Men tror du ikke at det å ha det godt har noenting å gjøre med hvordan man forholder seg til andre mennesker?

Når jeg vektlegger empati og omtanke for andre mennesker i min oppdragelse, så er det ut fra en overbevisning om at det er vesentlige egenskaper i omgang med andre mennesker, og at man har store fordeler av disse egenskapene når man lever i et samfunn. Det som gjør meg lykkelig er jo nettopp gode relasjoner til andre mennesker. Hvis jeg for eksempel møter noen jeg ikke har møtt for og som jeg liker godt og treffer tonen med, så er jeg glad lenge etterpå. Jeg er mye mer glad i fine mennesker enn fine ting for eksempel. Hvis jeg ikke hadde evnen til empati og positiv interesse for andre mennesker, så tror jeg ikke jeg hadde hatt noe særlig fine opplevelser med andre mennesker heller.

Jeg vil at mine unger skal være trygge på seg selv og sine evner, at de tør å benytte seg av mulighetene livet gir og at de blir selvstendige, tenkende voksne. Følgelig er jeg redd for at de ikke blir det.