Spinoff: Sorg og sykemelding

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er minst like mye "sparking" i forhold til deltidsarbeid og andre grep noen velger å gjøre. Også der får man jo gjerne høre om at man må være føre var osv. Jeg får litt inntrykk av at det fort blir en tap-tap-situasjon som diskuteres i vei med en "la dem spise kake"-holdning.

Vel, jeg sparker ikke den veien, og ikke så veldig mange andre heller etter det jeg har fått med meg. Jeg tenker derimot at det kan være fornuftig at en av partene (det dumme er at det nesten alltid er kvinnen) å være hjemme litt lenger når man har mange små barn. Begynne i 100 % stilling med et barn på ti mnd, ett på to og ett på tre. Gå kl. 7 og kommer igjen kl.17. Det går sikkert fint i august, men hvordan er ståa i november? Sjansen for lengre eller kortere sykemeldingsperioder er vel relativt høy, og hvem tjener egentlig på at folk driver seg selv så hardt? Gjør man det selv? Neppe, det er sikkert tøft for både selvtillit og psyke ellers å få seg en trøkk. Bra for barna med stressete og ampre foreldre? Tror ikke det. Bra for pasientene/kundene/elevene som stadig må forholde seg til nye vikarer? I think not. Samfunnsnyttig at kvinner kommer fort tilbake i jobb? Defintivit, hvis klarer å holde seg der. Dette er ikke et "kvinner tilbake til kjøkkenbenken-innlegg," bare noen tanker om at Familien AS kanskje bør vurdere andre alternativer enn begge i full jobb hele småbarnsperioden.

[kie]

Knallbra sagt, Fnatten!

[Katta]

Fnatten: sorgmelding hadde vært en ok ting. Jeg tror ikke omfanget hadde økt av den grunn, men det hadde blitt litt mindre ullent og litt mindre problemer i ettertid for folk.

[Milfrid]

Altså, jeg tror jeg må være eksepsjonelt treg, for jeg forstår ikke dette.

Om jeg går til legen fordi jeg ikke er i stand til å jobbe fordi jeg føler meg syk, psykisk eller fysisk, så må legen finne en knagg å henge sykemeldingen på. Fysisk eller psykisk sykdom. Så langt er jeg med. Men hvorfor lyver man om man henger en psykisk diagose på en heftig sorgreansjon? Og hvorfor er det mer problematisk enn å henge den diagnosen på en som "møter veggen"? Om jeg kommer til legen og klager over voldsomme magesmerter, vil jeg sannsynligvis sykemeldes. De magesmertene kan være både fysiske og psykiske. Om man får en unormalt sterk sorgreaksjon så kan man få både fysisk og psykisk sykdom av det, kan man ikke?

Det blir rart å si at alle vil oppleve sorg, så da er det normalt og ikke noe som noen kan bli skikkelig syk av. Altså, de fleste vil jo oppleve sorg, men jeg vil anta at det er langt fra de fleste som vil oppleve at de må sykemeldes av den grunn. Og hva er da problemet, så lenge man kun sykemelder dem som faktisk blir syke av sorgen, og dermed kan defineres inn i en eksisterende diagnose. Problemet her er vel snarere at man ikke aksepterer at sørgende kan bli syke av sorgen?

Jeg synes ikke at man skal sykeliggjøre sorg i seg selv, men jeg synes man skal akseptere at noen blir syke av sorgen. Akkurat som at noen utvikler lungebetennelse etter en kraftig forkjølelse, og trenger sykemelding for det. Da setter man vel lungebetennelse, og ikke "kledde seg for dårlig sist hun var ute på byen" på sykemeldingen?

[m^2]

Mindy:

Poenget med en sorgreaksjon (IKKE en heftig eller kraftig sorgreaksjon) er at "jeg sitter på andre i dagen i senga og griner og griner" er sett på en naturlig reaksjon og ingen sykdom. Ergo er det mange leger som ikke vil gi sykemelding. Fordi det _er_ ingen depresjon lsm, man griner fordi man er lei seg rett og slett.

En smell av typen "jeg ligger på sofaen ute av stand til å bevege meg, kaster opp, skjelver, har hjertebank og angstproblemer etc fordi moren min er død" er en depressiv reaksjon, og det kan man få sykemelding for. Ingen som behøver lyve om noe.

En smell av typen "nå har jeg ligget på sofaen i TRE UKER ...etc, er da en depresjon pga tidsaspektet i det. Ingen grunn til å lyve om noe

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Om jeg kommer til legen og klager over voldsomme magesmerter, vil jeg sannsynligvis sykemeldes. De magesmertene kan være både fysiske og psykiske.

For å trekke sammenligningen litt lengre: om det er omgangssjuke du har vil du sannsynligvis måtte ta egenmelding. Fordi det er "noe alle har" og noe man regner med går over etter ikke alt for lang tid, fordi det er det vanlige.

[rine]

Jeg er litt forvirret, men troor jeg lurer på det samme som MM. Eller er vi uenige? Har lest tråden veldig fort.

[Katta]

Mindy, du setter likhetstrekk mellom "syk" og "orker ikke å jobbe" på et vis. Det er det som blir feil. Hvis man skal si at noen er syke, skal man også si noe om hva slags syk vedkommende er. Det er ikke alltid det er helt avklart (type kraftige magesmerter under utredning), men man skal sette en diagnose. I diagnosesystemet vårt er det et symptomkapittel som inneholder diagnoser som "magesmerter" og "kvalme og oppkast". NAV vil ikke godta en slik diagnose over tid, men med litt blablautredning og sånn går det gjennom. Så har du de mer definitive diagnosene. Der det står at du feiler noe. For eksempel "gallestein". Eller "prolaps". Eller "brystkreft". Eller "depresjon". Da vet man hva folk feiler.

Problemet med sorg er at ikke er det definert som noen sykdom, ikke finnes det noen symptomdiagnose som passer og ikke er man i stand til å gå på jobb heller hvis man har fått en litt heftig reaksjon. Men det er jo like fullt en normal sorgreaksjon. Av og til er normale sorgreaksjoner såpass kraftige at det kan være vanskelig å passe den jobben man har for en periode. Dette er et problem både for den det gjelder og for legen som skal eller ikke skal sykmelde vedkommende. Det er vanskelig å avgjøre hvor grensen går og hva man skal kalle det, og diagnosen man setter kan få konsekvenser for vedkommende i fremtiden.

Det du forfekter der, at alle grunner til at man ikke synes man kan jobbe er grunn til sykmelding tror jeg du skal slite veldig med å få NAV med på for å si det sånn. Det er noe av det de prøver å stramme inn på.

[Floksa]

Jeg kjenner at jeg egentlig blir helt urimelig sint av denne tråden og har lyst til å dele ut i hytt og pine, men skal la det være og heller prøve meg på noen spørsmål..

Er det så at om man får barn tidlig, mens man studerer feks, og ikke har rukket å bygge opp noen bufferkonto, så bør man møte på jobb/studieplass i tiden mellom at barnet dør og begravelsen?
Eller at folk i lavtlønns yrker rett og slett ikke bør ha partner eller unger fordi de slettes ikke kan bygge opp noen buffer konto som kan brukes i påkommende tilfeller?

Er det andre ting som egentlig ikke bør dekkes? Selvpåførte sykdommer/skader?
Herregud, du burde valgt annerledes lizm, nå kan du takke deg sjæl.....

[Milfrid]

Jeg forfekter IKKE at alle som føler at de ikke skal jobbe skal få sykemelding, altså. Tvert i mot, det er jo (dels) defor jeg mener at man ikke skal ha "sorg" som sykemeldingsgrunn. For hvordan i alle dager skal man kunne si hva som er sorg god nok til at man må sykemeldes? Man kan jo glatt være så knyttet til hunden sin at man føler sorg når den dør. Det jeg snakker er om folk som faktisk blir syke av sorgen. Som får symptomer på reell fysisk eller psykisk sykdom.

Jeg er enig i at sorg er normalt. Jeg synes ikke man skal sykemeldes fordi man plutsleig begynner å gråte for ingenting eller sover dårlig eller har dårlig matlyst. Om man "bare" er veldig lei seg.

Om man derimot ikke sover, ikke spiser, bare gråter, er veldig preget av tungsinn og i det hele tatt, da kan man vel umulig snakke om en normal sorgreaksjon lengre?

Altså: jeg mener ikke at alle som sørger skal kunne gis en diagnose innenfor det regelverket som finnes i dag. Og jeg mener ikke at sorg bør bli en diagnose. Jeg mener bare at de som sørger så kraftig at de faktisk blir syke (eller psyke) bør kunne sykemeldes på bakgrunn av denne syndommen, uavhengig av hva som gjorde dem (p)syke i utgangspunktet.

Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre meg forstått?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Om man derimot ikke sover, ikke spiser, bare gråter, er veldig preget av tungsinn og i det hele tatt, da kan man vel umulig snakke om en normal sorgreaksjon lengre?

Altså: jeg mener ikke at alle som sørger skal kunne gis en diagnose innenfor det regelverket som finnes i dag. Og jeg mener ikke at sorg bør bli en diagnose. Jeg mener bare at de som sørger så kraftig at de faktisk blir syke (eller psyke) bør kunne sykemeldes på bakgrunn av denne syndommen, uavhengig av hva som gjorde dem (p)syke i utgangspunktet.

Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre meg forstått?

Dette er ingen unormal sorgreaksjon, det der kan være veldig normalt.

Men problemet med å diagnostisere en alvorlig sorgreaksjon som depressiv reaksjon er at den dagen den samme arbeidstakeren har bruk for forsikringsutbetaling eller trygdeytelser på psykisk grunnlag, kan det ende med avslag fordi det var en tilstand kjent fra før. Noe som selvfølgelig er dypt urettferdig når det i realiteten var en sorgreaksjon.

Man sykmelder ikke alle med magesmerter heller. Eller alle med migrene. Eller alle med bekkenløsning. Ikke engang alle med lettere depresjoner eller kreftdiagnoser. På samme måte bør mange med lettere sorgreaksjoner fint kunne gå på jobb, mens noen har behov for en sykmelding eller sorgmelding som fnatten kalte det. Det åpner også dagens regelverk for, jeg bare skulle ønske det var mulig å få det til uten å måtte kalle det noe annet enn det faktisk er.

[Philippa]

En bekjent mistet en onkel og måtte dra 50 mil i begravelse. Da fikset han seg slik at han slapp å bruke av egne fridager og fikk velferdspermisjon. "for det skal jo ikke gå ut over MEG at jeg må dra bort i begravelse!"
Nei, for det er arbeidsgiveren din det skal gå ut over.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

En bekjent mistet en onkel og måtte dra 50 mil i begravelse. Da fikset han seg slik at han slapp å bruke av egne fridager og fikk velferdspermisjon. "for det skal jo ikke gå ut over MEG at jeg må dra bort i begravelse!"
Nei, for det er arbeidsgiveren din det skal gå ut over.

Og det er jo en shempe goo grunn til å nekte de som har mistet partner eller barn sykmelding uten å diagnistisere dem med en psykisk lidelse...

[Appelsin]

Jeg er veldig enig i det Katta skriver. Det hadde vært mye greiere om Sorgreaksjon kunne brukes som diagnose. Det er et begrep de fleste forstår uten særlig forklaring. De generelle kravene for sykmelding skal selvfølgelig fremdeles gjelde.

Jeg opplevde som fastlege lite påtrykk fra pasienter som ønsket sykmelding ved "normale sorgreaksjoner". De gangene jeg sykmeldte pasienter etter dødsfall i nærmeste familie, var det temmelig spesielle omstendigheter. Type (uten at dette er korrekte beskrivelser) far på 78 år kveles av fiskepudding på kjøkkenet mens sønnen leser avisen i rommet ved siden av. Eller datter på 17 tar livet av seg uten noe som helst forvarsel.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

En bekjent mistet en onkel og måtte dra 50 mil i begravelse. Da fikset han seg slik at han slapp å bruke av egne fridager og fikk velferdspermisjon. "for det skal jo ikke gå ut over MEG at jeg må dra bort i begravelse!"
Nei, for det er arbeidsgiveren din det skal gå ut over.

Var det feil at han fikk velferdspermisjon da?

[Appelsin]

Jeg hadde forresten en veldig fleksibel (og dessuten ellers fantastisk) sjef tidligere, som muliggjorde at jeg kunne sitte på intensivavdeling i over en uke og passe på mammaen min på 52 som ble akutt og livstruende syk. Sjefen sa bare at jeg måtte dra (til en annen del av landet), og de dagene jeg var borte bare forsvant, på et vis. Jeg ble i hvert fall ikke trukket i lønn.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg hadde forresten en veldig fleksibel (og dessuten ellers fantastisk) sjef tidligere, som muliggjorde at jeg kunne sitte på intensivavdeling i over en uke og passe på mammaen min på 52 som ble akutt og livstruende syk. Sjefen sa bare at jeg måtte dra (til en annen del av landet), og de dagene jeg var borte bare forsvant, på et vis. Jeg ble i hvert fall ikke trukket i lønn.

Denne rausheten fikk jeg også oppleve da mannen var alvorlig syk. Det var "dette er midlertidig, det ordner seg". Og det var fantastisk godt.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Strutsen, her.

Onkel er ikke i "nær familie" (foreldre/foresatte, søsken og besteforeldre), og dermed får man ikke betalt velferdspermisjon. Derimot har mange bedrifter en ordning der man kan ta ut "velferdspermisjon uten lønn".

Der jeg har jobbet har det også stått: "og andre personer som står arbeidstaker nær". SÅ jeg har fått velferdspermisjon både for pappas tante og min gudfar. Og jeg har ikke en gang dårlig samvittighet for det, dette var personer som sto meg veldig nært og som var som besteforeldre for meg.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Strutsen, her.

Nei, hvorfor skal du ha dårlig samvittighet for det, når vedtektene på din arbeidsplass sier at det er en gyldig grunn? Det er bra for de som har en slik ordning på sin arbeidsplass. Men vil ikke det åpne for problemer med å sortere ut hvem som står arbeidstakeren nær? Krever ikke det åpenhet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og familiære relasjoner? Ikke alle ønsker å være åpen om overfor sin arbeidsgiver om sitt privatliv. Vanskeliggjør ikke det arbeidsgiverens oppgave med å betale riktig velferdspermisjon?

Jeg vet ikke. Jeg fikk i første omgang nei til velferdspermisjon for begravelsen til pappas tante, da måtte jeg jo velge om jeg bare skulle godta det eller forklare arbeidsgiver hvor nært forholdet var. Jeg valgte det siste. I teorien kunne jeg fått flere dager fri, men jeg valgte selvsagt kun å søke om det antall dager jeg trengte, og brukte ferie/avspasering til resten.

[Philippa]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

En bekjent mistet en onkel og måtte dra 50 mil i begravelse. Da fikset han seg slik at han slapp å bruke av egne fridager og fikk velferdspermisjon. "for det skal jo ikke gå ut over MEG at jeg må dra bort i begravelse!"
Nei, for det er arbeidsgiveren din det skal gå ut over.

Sorry, glemte en vesentlig ting: begravelsen var på Kristi Himmelfartsdag. Dermed måtte han bruke sin fridag på begravelsen, og ba derfor om ekstra fri for å "spare" sin egen dag.