Stigmatisering av overvektige

[kie]

Meg, meg, meg!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Meg, meg, meg!

Jah. Du minte meg på at jeg ikke burde skrive det jeg hadde tenkt om meg.

[Mamarazzi]

Jeg tror kanskje at samfunnet stigmatiserer overvektige som personer som ikke har kontroll (over matinntaket - og da ikke kontroll over andre ting heller), mens undervektige gjerne går for å ha kontroll (over matinntaket - og da gjerne også over andre ting). Det er kanskje det som føles litt sårt...?


Tilhører første kategori... (men noe har jeg kontroll på, altså)

[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Hvordan tror du sterkt undervektige jenter føler seg beglodd og hvisket om når de sitter med en vannflaske og et eple i kantina? Eller spiser en sjokolade, for den saks skyld. Tror du ikke *alle* tenker at hun sikkert går på do og kaster den opp etterpå? Eller når hun trener på tredemølla og alle tenker at hun sikkert er anorektisk og er i ferd med å trene seg helt vekk?

Og jeg skal love deg at de ekstremt tynne jentene jeg har sett, de blir pekt på og hvisket og tisket om temmelig åpenlyst.

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Det må føles ganske håpløst å være undervektig, og ikke få aksept eller forståelse for at det kan være noe problem. Vi overvektige har synlige bevis på problemet. Klart, det er ikke lett å være overvektig, men det å bli undervektig er heller ikke noe å strebe etter.

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns du tar feil. Samfunnet godtar de som er litt undervektige ja, men de godtar også de som er litt overvektige. Når det blir ekstremt tror jeg stigmatiseringen er like ille begge veier.

Sitat:

De fleste klesbutikker jeg kunne tenke meg å handle klær i, har klær i str. 36–44, med andre ord kun til folk som er normalvektige. Problemet oppstår vel for de tynne akkurat som for de tykke, når man faller utenfor denne kategorien. Jeg kan ikke skjønne at det skal være et mindre problem å ikke finne klær i str. 32–34 enn å ikke finne klær i størrelse 46–48. Faktisk så innbiller jeg meg at det med klær er lettere for overvektige, for det finnes tross alt kleskjeder som spesialiserer seg på store størrelser. Jeg tror ikke jeg har hørt om tilsvarende for små, (men hva vet jeg, jeg har aldri hatt bruk for små klær siden jeg fant dem i barneavdelingen).

Etter å ha rast ned til 5 kg. mindre enn før siste svangerskap, har jeg faktisk problemer med å finne bukser som sitter pent.

Jeg har mange ganger lurt på om jeg er paranoid, men jeg mener bestemt at jeg utallige ganger har opplevd å bli uglesett fordi jeg er tynn. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg guttekropp, og da jeg begynte å jobbe fikk jeg stadig høre at jeg måtte spise maten min, for det var ikke noe pent å være så tynn. Og jeg var og er normalvektig i følge BMI-kalkulatorer, (uten at jeg synes det er noe å trakte etter) da kan jeg bare forestille meg hva virkelig undervektige får høre. Eller - det blir vel som med veldig overvektige - de hører ikke annet enn hvisking og tisking, med tilhørende stirring og skuling. Misunnelse, overvektige holder seg unna i sosiale sammenhenger, kanskje fordi de føler seg enda større ved siden av en undervektig, mistanker om spiseforstyrrelser, altfor små pupper og rompe i puberteten. Mange dager skulle jeg gitt mye for å heller bli sett på som tjukk og blid og lat.

Mange blir overvektige som en følge av lavt stoffskifte, men noe jeg ikke visste før jeg nylig fant ut at jeg antakeligvis har det selv, er at det motsatte også er en sykdom. Høyt stoffskifte fører til vekttap, svekket konsentrasjonsevne, forsinket pubertet, utmattethet og mange andre ganske kjedelige symptomer. Så det er ikke nødvendigvis bare glamour å være tynn. Det blir håpløst å si noe om hva som er verst, men det jeg er helt sikker på er at utfordringene man møter som undervektig får forsvinnende lite oppmerksomhet.

[Tallulah]

Jeg oppfattet at HP snakker om den indre motivasjonen som kan skinne gjennom, og det er det som gjør at folk leger mer merke til en, ikke nødvendigvis kiloene i seg selv.

... og der hadde HP svart for seg selv, ja.

[DM]

Jeg får veldig mange tanker om dette med å bli møtt og ikke møtt sosialt. Jeg ser jo helt klart at det finnes dumme mennesker med dumme tanker, det gjør det alltid.

Men når det gjelder det med å komme inn i en butikk, og ikke få oppmerksomhet. Det tror jeg er noe som skjer alle. Det skjer meg på både gode og dårlige dager. Jeg skjønner det godt på dårlige dager, for da kjenner jeg selv at jeg har en utstråling som sier: La meg være i fred. Men på gode dager, der jeg kommer inn og søker kontakt med personale, så får jeg som oftest det, og de gangene jeg ikke får det, så blir jeg gankse sur og indignert. Men jeg tenker aldri at det har med vekten min å gjøre, men om jeg hadde et problematisk selvbilde i forhold til den, så ville det jo vært forteste snarveien i hjernen min til en årsaksforklaring. Istedet tenker jeg at her var det jammen dårlig service.

Og det samme når noen ikke hilser på meg. Jeg regner ikke med at det er fordi jeg er undervektig, men tenker at vedkommende gikk i helt andre tanker, kanskje ikke så meg, kanskje var usikker på noe og ikke turde hilse, kanskje ikke kjente meg igjen, kanskje hadde en dårlig dag og ikke ønsket å snakke med meg. Jeg tillegger ikke det at noen hilser på meg noen annen grunn enn at det er noe med dem, ikke at det skyldes noe ved meg.

Og jeg merker godt i livet mitt at noen mennesker er der i motgang, men de fleste ikke. Jeg vet med meg selv, at det er vanskelig å holde kontakt med mennesker som har motgang, man må ofte være den som tar kontakt og opprettholder kontakt, og i tillegg er humøret og tiltakslysten hos den som har motgang er ikke det samme som det pleide, og det kan kreve ganske mye mer av en. Og selv om følelsen min sier meg at det er så mange som gir blaffen i meg nå som jeg er syk, og at de ikke bryr seg om meg. Så vet jeg også at dette er mennesker som liker meg, og som kommer til å være der når jeg får det bedre og har mer overskudd. Å dømme dem for å ikke orke å opprettholde kontakt med meg når vi i utgangspunktet ikke har et så nært forhold vil jo bare gå ut over meg selv. Og det kan jo være litt hyggelig å gi folk litt slækk ifht hva de har overskudd til og ikke i perioder.
Man er to i en relasjon, og problemet i samspillet/forholdet er jo ikke bare mitt dersom den andre parten sliter med å forholde seg til meg i motgang, da har jo den andre parten også et problem, og det har jeg forståelse for.
Og så hva dette har med overvekt å gjøre, jeg er jo syk, - men jeg kunne like godt lagt skylden på undervekten. Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Det jeg prøver å si er at humør, livsproblemer, utstråling, holdninger og hvordan vi tolker ting virker inn på hvordan vi opplever hverdagene våre og medmenneskene våre i veldig stor grad.

[Harriet Vane]

DM er så fin og klok og sier akkurat det som jeg tenker om dette, bare på en mye finere og klokere måte.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

DM er så fin og klok og sier akkurat det som jeg tenker om dette, bare på en mye finere og klokere måte.

Og jeg tenkte det samme om ditt innlegg når jeg leste det.


(Morsomt. )

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

.
Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Jeg skjønte ikke helt hva du mente her, jeg. Kan du parafrasere? :domm:

[Harriet Vane]

Jeg tror det DM mente var at overvektige ofte har kjipe grunner til at de er overvektige, at overvekten skyldes andre ting som overgrep, vonde erfaringer, avvising, uro, psykiske problemer eller andre ting. Maten er bare en måte å håndtere det vonde på.

De som har har årsaker til overvekten sin som skyldes andre og vondere ting enn at man er glad i mat og stillesitting lever mindre fint med overvekten sin og har større problemer med å akseptere seg selv. (De ville kanskje hatt problemer med å akseptere seg selv uansett? og funnet andre måter å skade seg selv på?) De har et negativt selvbilde.

Den som har et negativt selvbilde vil tolke erfaringer som passer med dette selvbildet for å bekrefte den de er og det de opplever.

[Divine]

Ok, da skjønner jeg hva dere vil fram til. Jeg er ikke heeeeelt enig, men finner ikke ord på det, så da avventer jeg med å ev. svare til jeg klarer å analysere meg fram til hva det er jeg reagerer på. :i tenkeboksen:

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg skjønte ikke helt hva du mente her, jeg. Kan du parafrasere? :domm:

Jeg prøvde å si at for mange, så er det en annen årsak enn bare matinntak som er årsak til overvekt, og at lavt selvbilde også spiller en stor rolle. Og at dem som har lavt selvbilde og andre livsproblemer med seg i bagasjen har lettere for å se og oppleve negative ting, fordi hjernen vår er litt slik laget at den søker bekreftelse på det verdensbildet vi har. Og dersom vi har lavt selvbilde og tenker negavtivt om oss selv, så vil vi søke bekreftelse på det ute av de andre gjennom tolkningene vi gjør, gjennom utstråling, kroppsspråk og oppførsel (ubevisst).

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

....
Og så hva dette har med overvekt å gjøre, jeg er jo syk, - men jeg kunne like godt lagt skylden på undervekten. Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Det jeg prøver å si er at humør, livsproblemer, utstråling, holdninger og hvordan vi tolker ting virker inn på hvordan vi opplever hverdagene våre og medmenneskene våre i veldig stor grad.

Jeg går heller ikke rundt og sier jaja det er fordi jeg er feit, så kokko er jeg ikke. Men jeg har variert mye i vekt og jeg har opplevd hvor forskjellig folk forholder seg. I perioder har jeg levd godt med overvekten min og hatt det veldig bra med meg selv. Og jeg har da ikke trodd at det at enkelte ikke virker interessert i å kjenne meg som relatert til vekten min. Men når jeg så går ned i vekt og de plutselig er imøtekommende for så å endre seg igjenn når jeg går opp så tror jeg ikke det er så enkelt at det er min innbildning.

Jeg tror ikke det er bevisste holdninger hos disse menneskene heller, jeg tror det er veldig ubevisst. At feite mennesker ilegges en del karaktristikker er vel dokumentert. Dette er heller ikke bevisst hos folk.

Jeg er av de som helst ikke vil ha så mye oppmerksomhet for kiloene jeg går ned. Jeg har blitt rusa av det før og det gjør ikke dagen min på noen som helst måte.

At slike observasjoner som MANGE overvektige gjør seg avskrives som deres endrede selvfølelse når de går ned i vekt gjør meg ganske så irritert.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

At slike observasjoner som MANGE overvektige gjør seg avskrives som deres endrede selvfølelse når de går ned i vekt gjør meg ganske så irritert.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes det er litt naivt å plassere praktisk talt all stigmatisering av overvektige i deres egne hoder. Det er så fryktelig lettvint å gjøre sånt, det kan brukes på all forskjellsbehandling. «Men hvordan kan du vite at det var pga. hudfargen/kjønnet/utdannelsen/inntekten/barten din? Dette handler nok bare om at du utstråler negativ energi!»

Nei, det ville være for enkelt. Verden og mennesker er mer sammensatt enn som det. Jeg innledet innlegget mitt med at det finnes dumme mennesker med dumme tanker, for å anerkjenne det, men ønsket å fokusere på den biten som gjelder inne i hodene våre, for jeg har selv erfart veldig stor forskjell på å bytte ut endel tankesett, og jeg har også sett andre ha veldig stor nytte av det. Og det er også et veldig nyttig redskap å ha dersom man har et lavt selvbilde.

Opprinnelig lagt inn av Salt, her.

Forøvrig funker kroppen min aldeles fint (foruten om nedsatt imunforsvar ), så jeg ville heller vært så mange 10-talls kilo overvektig enn undervektig. Samtidig ville jeg, som noen andre nevnte tidligere, heller vært "litt undervektig" enn "litt overvektig". Jeg drømmer om å kunne gå inn i de fleste butikkene, og dra på meg det ene fine plagget etter det andre. Vil jeg har fine klær nå må jeg spandere opptil 2, til og med 3 ganger så mye penger på klær som da jeg var tynn (lenge siden).

Man får gjerne på seg det ene plagget etter det andre som undervektig, men å finne noe som sitter og ser pent ut ... vel, det er en annen (fortvilende) sak serru.

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Man får gjerne på seg det ene plagget etter det andre som undervektig, men å finne noe som sitter og ser pent ut ... vel, det er en annen (fortvilende) sak serru.

Jupp, det var derfor jeg gjerne "bare" ville være LITT undervektig. Men selvfølgelig aller helst normalvektig!!

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

At slike observasjoner som MANGE overvektige gjør seg avskrives som deres endrede selvfølelse når de går ned i vekt gjør meg ganske så irritert.

Jeg mener ikke å avskrive det, jeg bare nevner den biten også, at det ikke nødvendigvis bare finnes en årsak, at det kan være flere åsaker til fenomenet.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg synes det er litt naivt å plassere praktisk talt all stigmatisering av overvektige i deres egne hoder. Det er så fryktelig lettvint å gjøre sånt, det kan brukes på all forskjellsbehandling. «Men hvordan kan du vite at det var pga. hudfargen/kjønnet/utdannelsen/inntekten/barten din? Dette handler nok bare om at du utstråler negativ energi!»

Jeg er enig med Tinetoff, det som er den virkelige utfordringen er å finne ut hva som er hva. Hva er reell diskriminering og fordommer og hva sitter bare i hodet til de som er overvektig? (Og for å virkelig komplisere saken er det noen oppfyller jo fordommene. Det finnes faktisk overvektige som er dumme, fargete folk som er kriminelle skattsnytere etc)

[Maz]

Den Tyra Banks artikkelen var veldig underholdende.

Jeg blir bare tristere og tristere når jeg leser denne tråden jeg. Jeg aner ikke hvem det er som sier folk er ute etter dem, men om jeg har gitt det inntrykket at det er min oppfatning at folk er ute etter meg pga vekt så er det iallefall ikke hva jeg er ute etter å uttrykke. Folk flest har da litt omløp, jeg har heller aldri opplevd noe ufint fra folk på treningsentere, folk jeg betaler for å hjelpe meg, det skulle jo bare mangle. Litt rart at men reagerer på å bli behandlet proffersjonelt.

Men at det er stigmatisering av feite i samfunnet generellt. Jeg tror nok jeg er skyldig selv også. For jeg tror dette er innarbeidet ganske så grundig.

[DM]

Og mens jeg skrev hadde det meste blitt sagt i mellomtiden.