Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Psykiske lidelser og muskel/skjelett er altså verstingene jevnt over.

Da tenker jeg slik: Av de jeg har snakket med som har hatt behov for psykolog så er det ett gjennomgangstema jeg hører hele veien: Det er ikke hjelp å få. Psykologer er ikke å oppdrive om man ikke betaler selv. Det er gjerne et år å vente og sånn.

Ergo er jo dette fiksbart. Man må inn med flere psykologer slik at en som knekker psykisk får riktig og rask nok hjelp. En depresjon blir jo gjerne ikke bedre om den får gjære lenge. Jeg synes det er et bedre mål å få folk friske og i jobb enn å kjefte syke folk ut i jobb. Og jeg tror snylterne blir mindre motivert til å snylte om det kreves av dem at de da stiller hos psykologen sin fra og med i morgen og værsågod, her er sykemeldingen.

Muskelplager mener jeg at man skal trene opp i større grad enn i dag. Man skal ikke gå sykemeldt i lange og brede med sånt. (Unntak for sykdommer som ikke kan trenes vekk, men jeg mener at det meste av belastningsskader fint lar seg fikse med trening.)
Igjen mener jeg at det ikke er så mange som tar imot en sykemelding når det stilles krav til tre dokumenterte styrketreninger i uka hvis de ikke egentlig feiler noe.

Og de som feiler noe vil jo da bli friske.

Har jeg løst problemene da tro?

Dette er nettopp det jeg mener med aktivitet underveis i sykmeldingsperioden. Aktivitet som kan være med å endre ÅRSAKEN til at man ikke kan gå på jobb.

Når det gjelder dette med psykologhjelp har jeg som arbeidsgiver vært aktiv overfor NAV ("raskere tilbake") og vår IA-konsulent for å få hjelp til syke ansatte. Noen ganger har det hjulpet, andre ganger har det vært utfordringer fordi f.eks psykologen midt i behandlingen selv er blitt sykmeldt, eller fordi den ansattes bakgrunn og kultur ikke tilsier at psykolog er løsningen.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

nå vet ikke jeg hvordan det fungerer der du er, og med dine leger, tannleger, spesialister og behandlere. Men min erfaring er iallefall at det uhyre vanskelig å alltid få lagt slike ting utenom arbeidstid, dessuten har jo en deltidsarbeidende like rettigheter på permisjoner som andre. Klart man bør prøve, og dersom man ikke gjør det, er det noe galt, men å si at deltidssykemeldte ikke skal få lov å søke permisjon til legebesøk er ganske på bærtur, syns jeg.

Nei, det er dette "alle" tror, men det er feil. Man har KUN rett til fri for å besøke lege, tannlege, spesialist, osv dersom det ikke med rimelighet lar seg ordne utenfor arbeidstiden. For en som er f.eks 50 % sykemeldt burde det være fullt mulig å få en ordinær legetime eller time hos fysioterapeuten lagt utenom arbeidstid, uansett om man jobber halv dag hver dag eller annenhver dag. Unntaket er selvsagt de typer tjenester som er svært vanskelig å styre selv, som undersøkelser på sykehus, en del spesialister, lengre behandlingsopphold, osv. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".

[Jessica]

Velge sykemelding??? Jeg tror ikke at det er førstevalget å VELGE sykemelding for de fleste. Det å få arbeidsplassen til å tilrettelegge var vanskelig da jeg på 1990-tallet var gravid. Dersom man er gravid og ikke får sove på flere uker, er helt utslitt og har full jobb hva skal man gjøre da?? Holde ut og bryte sammen og holde ut likevel?? Når man får sykemelding så er det gjerne gått ganske langt. En har strukket seg lenge, men det går ikke lengre. Det betyr ikke at de som jobber og er gravide ikke sliter, men det er forskjell. Hvordan skal andre vurdere hvem som har det verst??

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.

Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.

Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.

Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".

Det er jeg helt enig med deg i.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Necesario, her.

Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.

Jeg har etter hvert mer erfaring som leder enn som arbeidstaker, og min vinkel inn i denne saken er ut i fra det. Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.

Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".

Kombinasjonen er svært vanlig. Man TROR at det ikke lar seg gjøre, og OM det lar seg gjøre, så blir det forskjellsbehandling og urettferdig for de andre. Jeg har møtt mange arbeidstakere som har uttrykt at de ikke kan gå på jobb hvis de ikke kan yte 100 % på lik linje med de andre. Følelsen av rettferdighet og likebehandling er svært dominerende.

Det er sjelden så enkelt som at man "bare kjøper en dings" og så er alt i orden. Det blir fort et spørsmål om å endre på oppgaver og ansvar, endre på rutiner, omfordele - og ja, det er klart at dette påvirker de andre på arbeidsplassen. Men stort sett er de andre mer positive til å gjøre endringer, enn til at en kollega skal gå og være sykemeldt.

Jeg vet ikke om dette er en form for misforstått stolthet, kanskje. Eller kanskje det er sånn at man syns det er greit å "kjøpe en dings", men ikke endre ansvar og oppgaver, for det oppleves kanskje mer personlig.

Jeg har også vært borti mellomledere og fagledere som har vært svært redde for å miste posisjon og status. Jeg tror mange opplever det som bedre å være sykemeldt fra en bra stilling, enn å bli "degradert" og fratatt oppgaver slik at man kan mestre arbeidsdagen.

Og så har du en del som egentlig ikke har lyst til å jobbe, og som ser sykemeldingen som en mulighet til å være hjemme med god samvittighet. Det er mange typer folk, og mange forklaringer på sykefravær. Men jeg syns det er feil å hele tiden skylde på arbeidsgivere.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...

Hos oss er problemet at det er svært vanskelig å skaffe vikarer. I den grad vi tar inn vikarer handler det oftest om svært kostbare konsulenter eller vikarer fra vikarbyrå. Vi ender derfor oftest med å ikke ta inn vikar. Og ja, det "lønner" seg på kort sikt med at sykelønnsrefusjonen kommer inn, men på lang sikt fører det til stor frustrasjon og slitasje på øvrige ansatte, og i noen tilfeller også til ytterligere sykefravær hos andre som opplever stort press.

Forresten er min opplevelse at de vanskeligste sykemeldingene for de øvrige som er på jobb, er de som er fra uke til uke. Bare ut denne uka. Nei, en uke til. Og en uke til. Og en uke til. Hele arbeidsplassen blir holdt i åndeløs spenning i uke etter uke, man tror at "på mandag" kommer h*n tilbake, og da blir det lettere. Men sånn går man uke etter uke, og det sliter veldig på folk. Oppgaver blir satt på vent, det halter og går, folk sliter seg ut.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Velge sykemelding??? Jeg tror ikke at det er førstevalget å VELGE sykemelding for de fleste. Det å få arbeidsplassen til å tilrettelegge var vanskelig da jeg på 1990-tallet var gravid. Dersom man er gravid og ikke får sove på flere uker, er helt utslitt og har full jobb hva skal man gjøre da?? Holde ut og bryte sammen og holde ut likevel?? Når man får sykemelding så er det gjerne gått ganske langt. En har strukket seg lenge, men det går ikke lengre. Det betyr ikke at de som jobber og er gravide ikke sliter, men det er forskjell. Hvordan skal andre vurdere hvem som har det verst??

Nei, det kan jo ikke andre vurdere, men det er jo interessant at mange mener at de som ikke er sykmeldt ikke har noen plager.

Det er for eksempel en inne på et annet forum (gravid) jeg er på som syntes det var tungt å stå opp etter jul, så hun trodde hun trengte sykmelding for å begynne senere. Og jeg bare spør; er det NOEN her inne, samme hvilken tilstand de er i, som ikke er trøtte om morgenen i 15 minus i januar? Og ja, da mener jeg man velger sykmelding. Mange strekker seg langt, noen strekker seg ikke. Sånn er det bare, gravid eller ei. Spørsmålet er hvordan man skal klare revidere ordningen slik at det rammer dem som ikke strekker seg uten å ramme dem som virkelig trenger den. Og det har jeg ikke noe fasitsvar på, men det er klart oppfølging og tilrettelegging er sentralt.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg har etter hvert mer erfaring som leder enn som arbeidstaker, og min vinkel inn i denne saken er ut i fra det. Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.

Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".

Kombinasjonen er svært vanlig. Man TROR at det ikke lar seg gjøre, og OM det lar seg gjøre, så blir det forskjellsbehandling og urettferdig for de andre. Jeg har møtt mange arbeidstakere som har uttrykt at de ikke kan gå på jobb hvis de ikke kan yte 100 % på lik linje med de andre. Følelsen av rettferdighet og likebehandling er svært dominerende.

Det er sjelden så enkelt som at man "bare kjøper en dings" og så er alt i orden. Det blir fort et spørsmål om å endre på oppgaver og ansvar, endre på rutiner, omfordele - og ja, det er klart at dette påvirker de andre på arbeidsplassen. Men stort sett er de andre mer positive til å gjøre endringer, enn til at en kollega skal gå og være sykemeldt.

Jeg vet ikke om dette er en form for misforstått stolthet, kanskje. Eller kanskje det er sånn at man syns det er greit å "kjøpe en dings", men ikke endre ansvar og oppgaver, for det oppleves kanskje mer personlig.

Jeg har også vært borti mellomledere og fagledere som har vært svært redde for å miste posisjon og status. Jeg tror mange opplever det som bedre å være sykemeldt fra en bra stilling, enn å bli "degradert" og fratatt oppgaver slik at man kan mestre arbeidsdagen.

Og så har du en del som egentlig ikke har lyst til å jobbe, og som ser sykemeldingen som en mulighet til å være hjemme med god samvittighet. Det er mange typer folk, og mange forklaringer på sykefravær. Men jeg syns det er feil å hele tiden skylde på arbeidsgivere.

Jeg er ikke uenig med deg i dette. Man finner alle slags arbeidstakere, over alt. Men når jeg selv har sett hvor mye jobb det er med de som er sykmeldte, så har jeg ikke noe problemer med å se at enkelte bedrifter og arbeidsgivere synes det hadde vært bedre å bli "kvitt" de sykmeldte, enn å tilrettelegge for å beholde de. Som styrer i barnehage er dette leders ansvar, og det tar ganske mye tid om man driver en stor barnehage. I en del bedrifter er det kanskje noen som sitter med dette som oppgave, en HMS ansvarlig eller noe sånt. Men ikke alle har det sånn.

Jeg mener ikke man kun skal skylde på arbeidsgiver heller, men i media er det ofte sånn at det er de sykmeldte selv som syter, sutrer og er late.

Når det gjelder gravide har jeg forresten en annen innfallsvinkel. Det fødes for få unger i landet. Jeg er ikke for å stramme inn for gravide. Gi dem litt slækk - det er bare en kort periode i livet man er gravid. Legen trenger ikke å kaste en sykemelding etter dem, men litt slækk er helt ok.

Og ja - jeg mener det selvom det vrir likestillingen uheldig til en viss grad.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Dette er nettopp det jeg mener med aktivitet underveis i sykmeldingsperioden. Aktivitet som kan være med å endre ÅRSAKEN til at man ikke kan gå på jobb.

Når det gjelder dette med psykologhjelp har jeg som arbeidsgiver vært aktiv overfor NAV ("raskere tilbake") og vår IA-konsulent for å få hjelp til syke ansatte. Noen ganger har det hjulpet, andre ganger har det vært utfordringer fordi f.eks psykologen midt i behandlingen selv er blitt sykmeldt, eller fordi den ansattes bakgrunn og kultur ikke tilsier at psykolog er løsningen.

Litt av problemet er også at det er så mange regler rundt det å få hjelp også. Man får feks kun maks 10 uker behandling et sted, og når de ukene har gått så har man brukt opp det man får. Uavhengig om det hjelper. Og da må man liksom starte et annet sted med et annet opplegg. Her jeg bor er det lang ventetid på både psykolog og fysioterapeut.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Nei, det kan jo ikke andre vurdere, men det er jo interessant at mange mener at de som ikke er sykmeldt ikke har noen plager.

Det er for eksempel en inne på et annet forum (gravid) jeg er på som syntes det var tungt å stå opp etter jul, så hun trodde hun trengte sykmelding for å begynne senere. Og jeg bare spør; er det NOEN her inne, samme hvilken tilstand de er i, som ikke er trøtte om morgenen i 15 minus i januar? Og ja, da mener jeg man velger sykmelding. Mange strekker seg langt, noen strekker seg ikke. Sånn er det bare, gravid eller ei. Spørsmålet er hvordan man skal klare revidere ordningen slik at det rammer dem som ikke strekker seg uten å ramme dem som virkelig trenger den. Og det har jeg ikke noe fasitsvar på, men det er klart oppfølging og tilrettelegging er sentralt.

Den du nevner fra det andre forumet høres ut som den tar lett på det med sykemelding ja, om det er eneste grunn til å bli sykemeldt. Håper legen skjønner det og ikke gir sykemelding.

Jeg tror de fleste strekker seg. Vi er jo vant til å være flinke piker Vi vet jo også konsekvensen for vår arbeidsplass dersom vi ikke kommer på jobb. Jeg har ikke sett at noen mener at de som ikke får sykemelding ikke har plager. Det blir for enkelt å se det sånn.

[kie]

Når det gjelder aktivitet under sykmelding så tror jeg også det har litt å gjøre med definisjonen av hva det å være syk innebærer. Jeg antar at det er flere enn meg som har vokst opp med en "er du syk, så ligger du i sengen og klarer du noe annet enn det så kan du gå på skolen"-greie.

For meg personlig var dette en stor greie. Den første tiden jeg var sykmeldt, turte jeg ikke å gå ut av døra. Jeg var redd for å møte på noen og jeg ga meg selv litt mental rundjuling fordi "når du klarer å det og det, så burde du klare å jobbe".

Selv om både fastlege, behandler og arbeidsgiver heiet på at jeg skulle komme meg ut litt og at de var inneforstått med at det var nødvendig. Jeg hadde til og med dårlig samvittighet fordi jeg tross alt såvidt det var klarte å karre meg til to behandlingstimer i uka. (Behandling som jeg nesten måtte krangle meg til, forøvrig. Fastlegen sykmeldte, ville skrive ut resepter og graderte sykmeldingen mens jeg fortsatt sto på (en relativt kort) venteliste. Noe som resulterte i en kraftig forverring. Jeg var på jobb og var dårligere enn de fleste av pasientene. Rekk opp hånda de som vil ha en gråtende sykepleier med store konsentrasjonsvansker til å administrere medisinene sine neste gang de er på sykehus!)

I går fikk jeg kjenne litt på den igjen. Selv om både fastlege og behandler har tegnet og forklart. For jeg har nemlig begynt å trene. I går var jeg med lillesøsteren min og hennes samboer til et treningsstudio. Jeg presset meg, jeg hadde det bra og i det hele tatt. Men samvittigheten... Den ble nattsvart. For "dersom jeg klarer dette, så burde jeg..." Selv om jeg vet, når jeg stikker fingeren i jorda, at akkurat nå så klarer jeg ikke begge deler. Akkurat nå er det dette som er jobben min. Kapasiteten brukes opp på behandling og jeg legger veldig innsats i dette. Ikke bare fordi jeg vil bli bra denne gangen, men fordi nok er nok og fordi jeg vil være en god og stabil arbeidskraft når jeg skal tilbake igjen. Jeg har hanglet lenge nok.

Jeg vet alt dette. I hodet mitt. Og den dårlige samvittigheten er et gjennomgangstema. Hver gang jeg leser og hører om "sutrere" og "snyltere" osv. så tenker jeg at "kanskje de har rett", "kanskje jeg heller burde hoppe av behandlingen og komme meg på jobb". For jeg klarer ikke begge deler nå. Og innerst inne vet jeg at jobbingen ville ha vart en stund og så ville jeg være tilbake på scratch, med mindre jeg fokuserer på den jobben som handler om helsen min.

Så for meg personlig så er det sånn at uten de stadige bekreftelsene på at jeg ikke gjør noe galt, at jeg ikke snylter når jeg står opp av sengen om morgenen osv. samt de faglige begrunnelsene for det, så hadde jeg antageligvis vært passiv sykmeldt i en stund uten at noe egentlig ble fikset, gjentatt det samme mønsteret igjen (vært "flink pike som presser seg") helt til neste sykmelding og enorme nederlagsfølelse som følger med. Og uten å egentlig føle meg frisk på noe tidspunkt.

Så jeg er veldig for at man istedet for å mase om sykmeldingsmengde heller ser litt på sykmeldingsinnhold. Og at man gir folk tid og anledning til å gjøre varige endringer. Jeg ser jo at uten min egen erfaring fra jobb i helsevesenet, så hadde jeg kanskje ikke visst helt hva jeg skulle be om, mase om, insistere på og argumentere for. For det var nødvendig i forhold til alt fra blodprøver til behandling.

Dersom jeg legger vekk den (ifølge behandlere og andre) malplasserte skyldfølelsen, så klarer jeg å snu tankegangen litt og tenke at "når jeg nå er så heldig at jeg bor i et land der samfunnet betaler meg (tilbake, jeg har jo betalt skatt jeg også) lønna mi fordi jeg er syk, så vil jeg gjøre mitt for at samfunnet får valuta for pengene".

Hadde jeg møtt mistenkeliggjøring, påstander om latskap osv. fra de som tross alt har greie på meg og min helse, ville jeg nok heller ikke ha turt å være såpass aktiv i forhold til å gjøre endringer som jeg er nå. Så jeg tror man kanskje må oppgradere synet på hva en sykmelding faktisk kan innebære. Ikke bare mitt. Man ser jo rett som det er at folk mener noe om naboen som klippet plenen selv om denne var sykmeldt/midlertidig ufør etc.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.

Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".

Min erfaring er motsatt. Tilpasningen det var snakk om handlet ikke engang om så mye endrede oppgaver. Bare redusert arbeidstid per dag, siden jeg var gradert sykmeldt. Det ble visst et KJEMPEPROBLEM og jeg fikk rett ut høre at "det er bedre for oss at du er fullt sykmeldt" og da jeg dro frem argumenter om tilretteleggingstilskudd, ordnet med legeerklæring osv. ble det en "ok, men bare de neste to ukene, etter det får du heller være fullt sykmeldt".

Dette var en IA-bedrift.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Min erfaring er motsatt. Tilpasningen det var snakk om handlet ikke engang om så mye endrede oppgaver. Bare redusert arbeidstid per dag, siden jeg var gradert sykmeldt. Det ble visst et KJEMPEPROBLEM og jeg fikk rett ut høre at "det er bedre for oss at du er fullt sykmeldt" og da jeg dro frem argumenter om tilretteleggingstilskudd, ordnet med legeerklæring osv. ble det en "ok, men bare de neste to ukene, etter det får du heller være fullt sykmeldt".

Jeg trengte én ting for å kunne fortsette å jobbe mens jeg var gravid: En parkeringsplass på jobben så jeg kunne kjøre bil.

Det kunne jeg ikke få. "Da får du heller bli sykmeldt."

(Og det var tilgjengelige plasser, men de skulle reserveres for "direksjonen", og gjester.)

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg trengte én ting for å kunne fortsette å jobbe mens jeg var gravid: En parkeringsplass på jobben så jeg kunne kjøre bil.

Det kunne jeg ikke få. "Da får du heller bli sykmeldt."

[Teflona]

Jeg jobber 100% og legger alltid legetimer og tannlegetimer utenom undervisning, men hvis det er time på sykehuset går jo ikke det å ta hensyn til.

Leger har nok litt ulik sykemeldingspraksis, så kanskje lurt at de konfererer mer med hverandre, særlig om noen ligger skyhøyt over andre.
Jeg har en kollega som alltid er sykemeldt 1-2 uker ved bihulebetennelse, det blir aldri jeg av min lege. Da får jeg medisin og ikke noe mer. Det smitter jo ikke, så feber får man da ta med paracet, og det går jo på et vis.

[kie]

Jepp. Det er kanskje derfor det blir litt feil å ensidig fokusere på de sykmeldte hele veien. Det burde vært et "aktivitetskrav" til flere når noen er sykmeldt. Den sykmeldte er antageligvis den med minst kapasitet. Allikevel er det nesten bare den sykmeldte man krever noe av. Det er i alle fall mitt inntrykk.

[Che]

Klart noen sutrer seg til sykemelding. Jeg har eksempler på mange som mener de ikke kan være på jobb, men som nok kunne jobbet redusert om ikke annet. - OG jeg har fulgt opp mange som mener de ikke kan jobbe (for sliten, utslitt, feil døgnrytme, hva som helst) - men som har jobbet kjempebra når de først har kommet til en jobb de trives i og føler de mestrer.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at dette gjelder alle, men noen gjelder det helt sikkert.

F.eks som jeg nevnt over her nå, så tror jeg det er kjempemange som sykemeldes pga at de ikke trives i jobben sin - og som godt kunne fungert utmerket i en annen stilling. Er det da riktig at disse går og er sykemeldt i lange perioder - eller bør de heller få hjelp til jobbsøking og karriereveiledning? *kaster ut tanker*

De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.

[Jessica]

I denne tråden får en inntrykk av at det er enkelt å skifte jobb. For veldig mange er det ikke det. Jeg bor i en liten by og her er det vanskelig å få jobb. Man holder på den man har. Tidligere kollegaer som har mistet jobben her i byen har måttet begynne å pendle eller jobbe på flyplassen en del mil unna med ugunstige arbeidstider og det som er. Det er ikke alle som er i en livssituasjon der man kan pendle så langt.