Om bursdager og selvbestemmelse

[Pebbles]

I de siste dagene har historien om de to 8-åringene som opplevde at ingen kom i bursdagen deres versert i sosiale media og aviser. Jeg hadde akkurat arrangert barnebursdag for eldste da jeg leste historien og kjente at den traff som et knyttneveslag i magen - det var åpenbart hvor viktig feiringen og gjestene var for han, bare tanken på at han skulle ha måttet oppleve at ingen kom var intenst smertefull. For en avvisning. Og det på årets viktigste dag for et barn.

I dag leste jeg dette innlegget som er en kommentar til den nevnte saken over her, samt at den tar for seg også dette med å ikke bli invitert. Dette har vi jo diskutert oss varme om tidligere, og det som sitter litt igjen i meg etter de diskusjonene, er at unntakene fikk vokse seg store og ta mye plass i diskusjonen. Unntakene fikk på et vis legge premissene. Det er mange nyanser og individuelle hensyn å ta, men når de er tatt sitter vi igjen med det generelle, det som gjelder flest. Og da gjelder det plutselig deg og meg og enhver, også må man kanskje orke å stå litt i eget ubehag, for det gjelder noe så viktig som barns opplevelse av tilhørighet og aksept og omtanke og nærhet.

Selv har jeg nettopp, i forbindelse med den nylig feirede 11-åringen, stått og stanget litt i problemstillingen. For for første gang ville han ha færre gjester gir han syntes det var "litt kunstig å feire bursdag med de jeg aldri er sammen med". Og "Ingen andre inviterer alle lenger, mamma". Jeg fikk en oversikt over hvem han ville invitere, jeg fant ut at guttene i klassen som ikke var på gjestelista, heller ikke har invitert vår gutt i sin siste bursdag og at det åpenbart er sånn at de definerer seg inn i ulike vennekonstelasjoner, og jeg fant ut at de som ikke skulle inviteres har deltatt i andre bursdager i løpet av året. Så ble det sånn, selv om jeg hadde likt å holde på " gutta i klassen" ut barneskolen.

Men dette med å plukke etter eget hode har flere av vennene hans gjort helt siden barnehagen. Og slikt tenker jeg ikke kan overlates til så små barn. Hvor store de skal være når det fullstendig overlates til barnet, vet jeg ikke. Jeh stemmer for voksenstyrt ut barneskolen. (Jeg vet ikke om/hvordan ungdomsskoleelever feirer.) Noen tenker sikkert at jeg er ensporet opptatt av dette med barnebursdager, men for meg er det et symbol på tendenser i samfunnet generelt - jeg opplever at individet blir viktigere enn samhold og hensyn til andre i dagens samfunn. (Og her tenker jeg vidt og bredt - jeg er ikke interessert i å stå å stange i problemstillinger om kjempestore klasser eller barn som ikke trives med massevis av gjester - jeg skjønner og har respekt for slikt, og tenker på ingen måte at gjennomtenkte og nødvendige hensyn til bursdagsbarn er fælt og ekskluderende.) Jeg ser tendensen i klasserommet også - hvem gidder å bry seg om et godt læringsmiljø for alle om man bare selv får femmer'n sin?

Hva annet er viktigere enn å få lov til å være endel av flokken og å kjenne tilhørighet? For meg ligger selve meningen i livet i gode relasjoner til andre. Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre som foreldre og voksne er å legge til rette for at barn kan føle seg trygge på at de er gode nok som de er ved at inkludering er en selvfølge og noe som trygge voksne tar grep om og guider barna mot og gjennom.