Vi som ikke er flinke i matte

[mamaria]

Tenker litt på dette etter å ha lest en del diskusjoner her i det siste om tilpasset opplæring.

Jeg har mattevegring, jeg hater matte, jeg kan ikke matte, og jeg er ganske dum i matte. Tror jeg.
Vi hadde en fryktelig streng lærer hele barneskoletiden.
I første klasse hadde jeg med brev hjemmefra om at jeg skulle slippe å ta enkeltbilde når fotografen kom, fordi jeg likte ikke å bli tatt bilde av. Læreren ropte meg opp likevel og sa det var min tur, og da jeg protesterte bøyde han seg ned og hvisket inn i øret mitt "hvis du ikke går inn dit og tar det bildet nå, skal jeg ta deg i øret og dra deg inn dit!". Og dermed var grunnlaget lagt ganske godt for seks år med samarbeid og læring...

Jeg husker ikke når jeg syntes matte begynte å bli vanskelig, men jeg husker at læreren himlet med øynene og sa at dette hadde jeg da fått forklart før hvis jeg spurte om hjelp. Jeg sluttet å spørre noe særlig om hjelp. I stedet dagdrømte jeg nok litt i mattetimene, og sa blant annet til mamma at jeg "bare venter på friheten utenfor murene" i skoletimene.

Jeg tror jeg fortsatte omtrent samme sporet på ungdomsskolen. Spurte sjeldent om hjelp, fordi jeg var redd for at de andre i klassen skulle få det med seg og tenke at jeg var dum. Jeg hadde G som karakter gjennom hele ungdomsskolen.

På videregående rakk vi å ha mattelærer i et par måneder, før hun ble sykemeldt på grunn av alvorlig sykdom. Hun kom aldri tilbake. I stedet fikk vi en lærer som ikke var mattelærer i det hele tatt, og som ikke kunne hjelpe oss. Han likte heller å fortelle gode historier. Andre året hadde vi mer økonomi enn matte, og der hang jeg litt med faktisk, og fikk en 4 tror jeg.
Siste året møtte jeg for første gang en lærer som skjønte at jeg ikke skjønte, og som forklarte på en helt annen måte. Jeg startet året med å ligge an til å stryke, etter første prøve, men gikk ut med en treer. Jeg hadde/har utrolig mange huller, og jeg tror at hadde jeg hatt et halvt år til med han, så hadde jeg kanskje fått en enda bedre karakter.

Nå som voksen så unnskylder jeg meg alltid hvis jeg må regne ut noe. Og jeg kjenner at rullegardina går ned med en gang jeg kjenner igjen den gamle "kan ikke, skjønner ikke, greier ikke" følelsen. Jeg velger å la være å prøve fordi jeg tror jeg ikke kommer til å få det til. Samtidig så opplever jeg barnslig nok en slags mestringsfølelse hvis jeg skal hjelpe ungene med noe, ikke aner hvordan ting skal gjøres, men skjønner det ved å lese eksemplene i boka. På en eller annen måte har jeg nesten lyst til å lære mer, for å bevise for meg selv at jeg kan få det til. Finnes det kanskje noe basic kurs, gjerne nettbasert, man kan ta for å friske opp og lære litt?

Jeg vet ikke om det er kun på grunn av at opplæringen akkurat for meg ikke har funket at jeg har slitt, eller om jeg bare ER "dum i matte". Men jeg gjetter at flere av dere andre som ikke selv synes de får det helt til kan ha lignende erfaring fra skoletida som jeg har?