Plikt til å leve?

Jeg elsker dyr. Store og små, lodne og fluffy. Selv har jeg hatt hund, katt, fugl, rotter og fisk, og det er min store sorg nå at jeg ikke kan ha dyr pga familien. Derfor ser jeg dyreprogram på Animal Planet. Av en eller annen grunn ser jeg på program som Animal Cops, der et eget dyrepoliti avdekker mishandling og vanskjøtting av dyr og sørger for å få folk stilt for retten for grusomhetene de begår. Dyrene som blir reddet får som regel den behandlingen de trenger og blir adoptert bort, men mange vurderes som for syke, for grovt vanskjøttet til at de har mulighet til et verdig liv og avlives derfor. Det skjer overalt, syke og døende dyr får en sprøyte for å få slutt på deres lidelser. (Friske, uønskede dyr lider ofte samme skjebne, men det er en annen diskusjon.)

Vi har utropt oss til herrer over dyreverdenen, og bestemmer over livet og døden til de vi har gjort til kjæledyr. Men hva gjør vi med våre egne? De syke, de lidende, de døende menneskene som skriker etter å få en ende på et meningsløst liv i smerte, de blir holdt i live. Er det riktig å la et menneske som trygler etter å få en verdig og rask avslutning på livet bare ligge der, å forlenge et liv som egentlig allerede er gått tapt? Har vi en plikt til å leve så lenge som mulig?

[Sitron]

Jeg har iallfall ingen plikt til å leve uten at jeg ønsker det. Snakker her ikke om å være frisk og begå selvmord, men rett og slett så mener jeg at jeg bør ha rett til å ikke pines. For det er det de gjør, langtrukken tortur i enkelte tilfeller der de må ta valget mellom å være smertelindret og ikke ane hva som skjer rundt seg eller våken med smerter.

[Joika]

Jeg er for aktiv dødshjelp, men samtidig så kan jeg ikke se hvilket regelement som kan regulere dette på en sikker måte.
Det bør være vanskelig og det bør såfall søkes om i GOD tid før vedkomne evt blir alvorlig syk, så det ikke blir muligheter for slemme mennesker å "spekulere" i dette.

[Alfa]

Eg synest det er eit vanskeleg men viktig tema du tek opp her, Albertine. Kvar skal grensene gå? Kven skal bestemme? Kven skal ev. utføre "drapshandlingane"? På den eine sida meiner eg at ein ikkje har plikt til å leve, men på den andre sida meiner eg det er dårleg gjort å ta sitt eige liv. Men så har ein ytterpunktet. Dei situasjonane der ein har kort tid igjen å leve, kroppen sviktar og smertene er uuthaldelege. Kanskje er det då ein bør vurdere å gjere det lovleg å setje att ei stor dose tablettar på nattbordet til den som er sjuk. Men på den andre side: dersom dette vert normalen så vil kanskje alvorleg sjuke menneske kjenne seg forplikta til å ta livet sitt for ikkje å vere til bry for andre.


Nei, eg er fryktleg ambivalent til akkurat dette kjenner eg. :like klok:

[Libra]

Dette er et utrolig vanskelig tema og jeg greier ikke å bestemme meg for hva jeg synes. På den ene siden så synes jeg det er umenneskelig den smerte og den tiden enkelte må gjennom før de får slippe. Men, det reiser så mange nye spørsmål og dilemmaer, blant annet dette som Alfa sier

Sitat:

Men på den andre side: dersom dette vert normalen så vil kanskje alvorleg sjuke menneske kjenne seg forplikta til å ta livet sitt for ikkje å vere til bry for andre.

[amylin]

Dette er et utrolig vanskelig tema, for hvem skal bestemme når livet ikke er verdt å leve lengre?

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av amylin, her.

Dette er et utrolig vanskelig tema, for hvem skal bestemme når livet ikke er verdt å leve lengre?

Hvem skal bestemme når livet ikke er verdt å leve lenger?

Det er vel spørsmålet.
Og hvem skal bestemme?

Sykdom og smerte oppfattes forskjellig, og det er umulig å si at den og den diagnosen automatisk burde følges opp av aktiv dødshjelp.

Vi har nylig hatt et dødsfall i nær familie, hvor vedkommende døde etter å ha ligget 17 år uten kontakt med omverden.
Er det noe liv? Men kroppen har virket og h*n døde av hjertesvikt.

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg synest det er eit vanskeleg men viktig tema du tek opp her, Albertine. Kvar skal grensene gå? Kven skal bestemme? Kven skal ev. utføre "drapshandlingane"? ............................
Men på den andre side: dersom dette vert normalen så vil kanskje alvorleg sjuke menneske kjenne seg forplikta til å ta livet sitt for ikkje å vere til bry for andre.


.................

Jeg tror at dette er noe som må på dagsorden, slik at vi kan få belyst alle muligheter og eventualiter.

[Sitron]

Hvem skal bestemme? Det er nå fader meg det enkleste med dette. Det er kun en som kan bestemme, eller som kan stille spørsmålet rettere sagt. Og det er den som ønsker å dø.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Hvem skal bestemme? Det er nå fader meg det enkleste med dette. Det er kun en som kan bestemme, eller som kan stille spørsmålet rettere sagt. Og det er den som ønsker å dø.

Men bestemmer han/ho ut frå eigne ønske eller ut frå kva han/ho trur at andre forventar? Det er spørsmålet.

[Misteri]

Jeg er også for aktiv dødshjelp der det trenges.

Den som skal bestemme det er jo selvsagt den som skal dø, men det må jo settes en lov på det når det er lov å gjøre det. Hvem som skal gjøre det, ja det er jo en lang diskusjon å ta.

Jeg så et tv program og aktiv dødshjelp da jeg var 16 år, den var fra Nederland. Det er noe av det vondeste jeg har sett på tv noen gang, det har brent seg fast på netthinnen min. Denne mannen hadde bestemt seg før han ble så syk. De hadde avtalt på fohånd hva slags beskjed han vill gi og hvordan. Tiden var ute for han, det eneste som gjenstod av livet hans, var å ligge i en seng å visne bort. Han hadde alzheimer.

Den dagen jeg kanskje ligger der forkrøplet av leddgikt, kroppen sliter i smerter og det er ikke mer igjen av meg. Den dagen håper jeg å kunne slå av meg selv. Stoppe det der. Det er jo noe vi alle skal, det å dø. Men når man dør er det kroppen som bestemmer. Hva med de som har en kropp som kjemper mot alle ods? Hva da? Vi har ikke smertelindring nok til å kunne lindre alt. Da må man legge folk i koma.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men bestemmer han/ho ut frå eigne ønske eller ut frå kva han/ho trur at andre forventar? Det er spørsmålet.

Og det er spørsmålet da en bred nemd må ta stilling til. Jeg syns pasienter som skal motta dødshjelp må være terminale med smerter eller utsikter til vond død, f.eks. ved muskelsvinn. Selv om de stiller spørsmålet, så betyr ikke det at spørsmålet er ensbetydende med et ja til dødshjelp.

[Agent Scully]

Samt om den dødende personen kan ansees å være tilregnelig eller ikke.

Man kan også tenke seg situasjoner der pårørende ønsker å gjøre slutt på lidelsene til sine kjære. Skal det bare være de med taleevne/skriveevne som skal få lov til å gjøre slutt på lidelsene sine?

Og dere leger: blir ikke en dødende pasient pumpet full av morfin ved behov? Etter legens, pasientens og de pårørendes skjønn?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

Og dere leger: blir ikke en dødende pasient pumpet full av morfin ved behov? Etter legens, pasientens og de pårørendes skjønn?

Men er det gitt at en person ønsker å ligge i morfinrus og dø uten å kunne ta farvel?

[Dixie Diner]

Vanskelig tema, men jeg kjenner at jeg er mer for enn imot. Jeg er vel egentlig utelukkende for, men ser jo problemene i forhold til dette (hvem som skal avslutte pasientens liv feks). Jeg har sett grusomme skjebner på nært hold og har selv ei mor som sannsynligvis har en grusom død å se frem til innen få år.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er ikke få som ber om å få dø når smerter er på sitt verste, men som kan ombestemme seg ved en senere anledning.

Til samanlikning så bad eg hjerteleg om å få dø då eg låg med igangsette rier. Hadde det ikkje vore sjukehuspersonel i rommet hadde eg hoppa ut vinduet

Men eg ville ikkje dø. Eg ville berre sleppe unna smertene.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men eg ville ikkje dø. Eg ville berre sleppe unna smertene.

Og om du hadde vært i en situasjon der disse smertene ville vart i dager, kanskje uker, helt til du døde?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av gullet, her.

Hvem skal bestemme når livet ikke er verdt å leve lenger?

Det er jo bare den som lever et liv som vet om dette livet er verdt å leve. Og alle ønsker jo å bestemme over sitt eget liv. Dette at man kan befinne seg i en situasjon hvor man ønsker sterkt å dø, enten på grunn av smerter eller andre ting og så ikke være i stand til å gjøre det selv, er vel alles mareritt. Tanken på miste selvråderetten er skremmende.

Likevel så er det en del vanskelige spørsmål synes jeg angående dette. Hva om en person kanskje ikke er helt tilregnelig, altså er deprimert og dødsønsket ikke er personens egentlige ønske, men en håpløshet som kommer av sykdom? Altså at selv om personen ikke ønsker det livet som h*n lever, men helst vil ha et annet liv, som kanskje samfunnet kan hjelpe til med å oppnå, men at det er mangelen på andre alternativ som gjør at døden blir det eneste?

Skal samfunnet stille opp med hjelp til de som ønsker å avslutte livet? Det finnes tilfeller hvor "alle" er enig om at det kan være et rimelig ønske å slutte å leve, f.eks ved totallammelse og sterke smerter. Men hva om det er en 20-åring som akkurat har blitt skadd, og som ikke har kommet seg psykisk etter skaden? Hvem vet om 20-åringen kan endre mening? Skal 20-åringers ønske respekteres? Eller skal det bare gjelde folk over en viss alder? Kan man skille på sånt så lenge man har en myndighetsalder?

Jeg har tenkt mye på denne problemstillingen og har vel landet ganske trygt på at å smertestille nok til at et menneske kanskje dør av en morfindose et kvarter før sykdommen hadde tatt livet av det har jeg ingen problemer med, men er imot aktiv dødshjelp. Men ofte er det gode diskusjoner på FP med kloke kvinner og menn som kan komme med argumenter som jeg ikke har tenkt på, så jeg kommer til å følge med på denne tråden.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Og om du hadde vært i en situasjon der disse smertene ville vart i dager, kanskje uker, helt til du døde?

Då hadde det vore stor skilnad på å vite at det var håplaust og å frykte at det var håplaust. Som Esme seier så er det stor skilnad på å ville dø og å ønske å leve eit anna liv.

[Agent Scully]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men er det gitt at en person ønsker å ligge i morfinrus og dø uten å kunne ta farvel?

Nei. Og vi har jo sett gang på gang på film at dødene mennesker ikke vil ha dop, men ønsker å avslutte livet med noen gullkorn.

Men jeg syns likevel at morfinvarianten er bedre enn å trekke ut kontakten. Man kan f.eks. lette litt på dosen hvis man ser antydning til en midlertidig bedring, vel?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Då hadde det vore stor skilnad på å vite at det var håplaust og å frykte at det var håplaust. Som Esme seier så er det stor skilnad på å ville dø og å ønske å leve eit anna liv.

Som oftest vet man jo når man har kommet til the point of no return.