Den som tror man er uunnværlig, ...

[Tangerine]

... stikk fingeren i et fat med vann og kikk nøye på hullet du etterlater deg.

Føler du deg uunnværlig i noen som helst sammenheng?

(og hvordan skrives uunnværlig? )

Jeg føler meg uunnværlig i én eneste sammenheng. Det er ingen andre enn meg som kan være mammaen til gutta.

[Tangerine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg føler meg uunnværlig i én eneste sammenheng. Det er ingen andre enn meg som kan være mammaen til gutta.

Akkurat dette var det første som slo meg også. Men har vi rett? Det er mange som har andre mammaer enn dem som fødte dem.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg føler meg uunnværlig i én eneste sammenheng. Det er ingen andre enn meg som kan være mammaen til gutta.

Jeg er ikke enig. Jeg tror at det er ganske mange som kan gjøre en god foreldrejobb for mine barn. Spesielt om det hadde skjedd fra veldig tidlig alder.

[Blondie]

Jeg er også av dem som er overbevist om at andre også kunne vært en god mor for mine barn, hvis de var nødt til det. Jeg er hverken unik eller uunnværlig, men jeg liker jo å tro at jeg gjør en forskjell likevel.

Forresten så mener jeg at det å være en god omsorgsperson for barn ikke har noe med genetikk å gjøre, mer omsorg. Derfor tror jeg barna mine kunne levd veldig godt med en fostermor f.eks, hvis jeg og mannen skulle falle fra.

Det er mange som har det og som det fungerer helt fint for. Men for mine er det bare jeg som kan ha den rollen jeg har. Ikke at ikke andre kan stelle pent med dem - men jeg er mammaen likevel. Jeg greier egentlig ikke å beskrive det noe godt ser jeg. Jeg vil vel bare si at akkurat i den jobben er jeg litt sånn super.

[Fibi]

Jeg er den eneste som er flinkest i verden til å lage middag. I følge seksåringen.

Mine barn har hatt meg som mor til nå. De er 11 og 8 år. Det betyr at om jeg skulle forsvinne kan de få god omsorg fra noen andre enn meg. Men det samme blir det ikke. Så på den måten er jeg uunnværlig for dem nå.

Dessuten er jeg det eneste som holder mine unger på plass i den tilværelsen de kjenner. Skulle det skje noe med meg ville livene deres blitt dramatisk annerledes. Dermed er jeg sentral her.

Man kan godt være en god omsorgsperson uten felles gener, men jeg tok utgangspunkt i min konkrete situasjon her og da blir de ikke de generelle tingene som gjelder akkurat denne gangen. Tenker jeg da.

[Maverick]

Gravlunden er full av mennesker som trodde de var uunnværlige. Uansett vet jeg at jeg er satt pris på av mange, og det er nok for meg.

[Kaija]

Jeg er enig med Smilefjes, og anser meg som uunnværlig som mamma for mine barn nå. De har en pappa som absolutt er positivt tilstede i livene deres, og de kunne klart seg fint hvis jeg forsvant nå, selvfølgelig, men jeg tror nok at det ville blitt et stort tomt mammahull i tilværelsen deres som ingen annen kunne fylt opp på samme måte.

[007]

Om Smilefjes har rett, så er vi jo all uunnværlig? I alle fall så lenge man levr i relasjoner til andre?
Jeg er enig med Sitron og tror ikke foreldre er uunnværelig.

[007]

Og om ingen kan erstatte en mamma så kan heller ingen erstatte en pappa? Ergo er pappaer også uunnværelige.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og om ingen kan erstatte en mamma så kan heller ingen erstatte en pappa? Ergo er pappaer også uunnværelige.

De burde vært det både fedre og mødre men alle er ikke det. Jeg har aldri sagt at alle foreldre er uunnværlige eller at mødre er viktigere enn fedre eller noe annet i den retning som jeg vel føler at det skinner gjennom tanker om nå.
Jeg kan kun si om meg selv at jeg er uunnværlig for mine barn noen år nå i den betydning at deres liv vil få katastrofale endringer om det skjedde noe med meg. Om noen få år er jeg høyst unnværlig for dem.

Og de hadde nok overlevd uten meg om jeg døde i morgen, men det ville vært et så betydelig problem her og der i den forbindelse at jeg valgte å gradere det til stort nok til å si at jeg er uunnværlig.

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

De burde vært det både fedre og mødre men alle er ikke det. Jeg har aldri sagt at alle foreldre er uunnværlige eller at mødre er viktigere enn fedre eller noe annet i den retning som jeg vel føler at det skinner gjennom tanker om nå.

Det er ikke mine tanker som skinner gjennom i alle fall, jeg har aldri påstått at du har sagt det du skriver over.
Men: jeg er uenig med deg, jeg tror ikke mødre er mer uunnværelig enn fedre. Ungene klarer seg uten både mamma og pappa, men hvor bra kan diskuteres.

[Hasselnøtt]

Jeg føler meg nok uunnværlig støtt og stadig, og er overbevist om at ting går i dass om jeg ikke ordner opp. Rasjonelt sett innser jeg vel at det handler mest om et kontrollbehov. Rasjonelt sett føler jeg meg derfor ikke uunnværlig på noen måte, emosjonelt sett føler jeg meg uunnværlig hver dag.

[Mississippi]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg føler meg nok uunnværlig støtt og stadig, og er overbevist om at ting går i dass om jeg ikke ordner opp. Rasjonelt sett innser jeg vel at det handler mest om et kontrollbehov. Rasjonelt sett føler jeg meg derfor ikke uunnværlig på noen måte, emosjonelt sett føler jeg meg uunnværlig hver dag.

Denne signerer jeg.

Jeg er ikke uunnværlig for familien min, de klarer seg godt uten meg. Men savnet etter en mamma/kone/datter vil nok være tilstedei aller høyeste grad.
Jeg har ei venninne som mistet begge foreldrene sine da hun var liten. Savnet etter dem har vært, er og vil alltid være der, men hun klarer seg jo ...

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Det er ikke mine tanker som skinner gjennom i alle fall, jeg har aldri påstått at du har sagt det du skriver over.
Men: jeg er uenig med deg, jeg tror ikke mødre er mer uunnværelig enn fedre. Ungene klarer seg uten både mamma og pappa, men hvor bra kan diskuteres.

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av pulverheksa, her.

Jeg tror at jeg er uunnværlig, fordi jeg er elsket. Ingen vil noen gang kunne erstatte meg, og livene til de som står meg nærmest vil endre seg brutalt dersom jeg skulle forsvinne. Det finnes ikke flere av meg, jeg er unik, jeg gjør en forskjell hver dag. Min finger i vannet etterlater ringer, den etterlater spor.

Dette er jeg helt enig i.

Selvfølgelig er vi unnværlige for våre barn. Det betyr ikke at ikke andre voksne/slektninger kunne gitt dem all den omsorgen og nærheten de trenger, og det betyr ikke at de ikke kunne finne lykke i livet uten oss.
Men alle som kjenner barn som har mistet en eller begge foreldrene vet at det blir igjen et tomrom som aldri fylles. Her er det selvfølgelig relasjonen og ikke biologien som er poenget.

[007]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det var nettopp det jeg sa da - hvor i himmelens navn mener du jeg har skrevet at mødre er mer uunnværlige enn fedre???

Jeg formulerte meg litt klønete, så det kom desverre ganske feil frem.
Det jeg mener er at jeg mener at fedre kan være like uunnværelig som mødre og at de flste barn klarer seg bra om både mor eller far faller fra.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og om ingen kan erstatte en mamma så kan heller ingen erstatte en pappa? Ergo er pappaer også uunnværelige.

Selvfølgelig, hvis de har gjort seg uunnværlige i barnas liv.