Jeg var 15, nesten 16, og syntes livet var litt fint, litt dumt og veldig, veldig vanskelig. Jeg ville være tøff og kul og gav utad blaffen i det meste, men inni meg var jeg redd og liten og ofte usikker og lei meg. Det var kjipt å være 15.

Gjengen samlet seg på senteret, vi var sikkert 20 stykker. Ganske jevn fordeling ang. kjønn, og ganske mange av oss var i den ”kuleste” gjengen. Noen av oss var av den snille typen, de som ble godtatt av alle fordi de var så grei, og noen ble godtatt av alle fordi de var pene. Jeg var verken snill eller billedvakker, men stor i kjeften, lettere likegyldig og eplekjekk som få.
Mens vi stod der og hang ble det spilt julemusikk fra platebutikken. Dette var etter Band Aid og det var mye kul julepopmusikk fra høytalerne. Mye dårlig, mye bra og mye jeg husker bedre enn annet.

Spesielt en av sangene gjorde inntrykk på meg, jeg syntes den var vakker og jeg likte teksten. Jeg likte den raspende stemmen, det fengende refrenget og jeg likte artisten. Jeg husker at jeg ble rørt og fikk tårer i øynene, men i og med at det ikke passet helt til imaget mitt, reiste jeg meg og gikk vekk fra de andre et øyeblikk. Jeg gikk til nærmeste butikkvindu under påskudd av å skulle se på noen smykker, og der stod jeg helt alene for meg selv og kjente sangen fylle meg.

Det var da han plutselig stod der - han som alle likte fordi han var både kul og pen og veldig, veldig snill. Han som alle kunne prate med, han som hadde mange venner og enda flere venninner. Plutselig stod han der ved siden av meg og så både på og gjennom meg.
"Liker du sangen?", spurte han og jeg nikket og så ned og bort.
Han smilte et smil som fikk meg til å rødme og sa at han hadde noe til meg, en julegave.
Jeg ble helt nummen og rar. En julegave? Til meg? Og hvorfor det?

Han la gaven i hånden min og ba meg pakke det opp. Den var pakket inn i hvitt silkepapir, uten bånd, kun tapet sammen.

Gaven var et rødt glasshjerte til å henge på juletreet. Det stod noe på det, noe som fikk meg til å bli varm og kald om hverandre. Noe som fikk meg til å kjenne hvor fantastisk livet kan være når man er 15 og hodestups forelsket og plutselig forstår at den hjertet banker hardest for faktisk gjengjelder de følelsene en har kjempet så hardt for å skjule. For livet kan være fantastisk når en er 15 og møter kjærligheten for aller første gang en ettermiddag i desember og livet kan være grusomt når man mister den igjen en vakker sommerkveld et halvt år etter.

Jeg har glasshjertet ennå, det henger på juletreet hver jul. Jeg kan enda kjenne den berusede gleden, hjertebanken, jeg husker hvordan han luktet, hvordan han smakte. Hvor spesiell han fikk meg til å føle meg. Og jeg kan også enda kjenne fortvilelsen og tomheten han etterlot seg og den bunnløse, lammende kjærlighetssorgen.

Det finnes mye vakker julemusikk og etter jeg ble voksen har smaken forandret seg. Men en julesang er limt fast i minnet mitt og får meg til å bli 15 igjen.