Lar vi alder begrense oss for mye?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

for de som er ordentlig unge, så er jeg faktisk ganske gammel, selv om jeg selv ikke opplever meg som gammel. Man kan i mange sammenhenger føle seg som "nesten jevnaldrende" med tyveåringer når man er førti, og det er helt greit, men man kan jo likevel være oppegående nok til å forstå at de ikke nødvendigvis ser det helt på samme måte.

Ja, det er helt sikkert. Husker da jeg selv var 20 og bodde på hybelhus sammen med en som fyllte 24 - husker jeg syntes hun var veldig gammel.

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

DER sa du det. Akkurat sånn. Jeg tror det var derfor jeg begynte å røske tak i alt som ikke var som det skulle være, alt jeg faktisk kan påvirke og gjøre noe med fortsatt, alt som ikke er låst. Hjelpes, så forutsigbar jeg er.

Dette synes jeg er veldig viktig. Og det er litt slike ting jeg hadde i tankene da jeg startet denne tråden - plasserer vi oss ikke i litt for trange båser? Jeg tror det er veldig viktig å virkelig kjenne at man er i utvikling livet igjennom, ikke forvante at man må stagnere på et tidspunkt. Endring og nye muligheter har man livet igjennom. Stadig nye ting å oppdage, lære, gjøre , kose seg med!

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Generasjonen over oss fikk barn tidlig ja. Men besteforeldregenerasjonen gjorde ikke det, fordi de brukte mye lenger tid på å få ordnet økonomi nok til å forsørge familien sin. Både mine og mannen min sine besteforeldre fikk første barn etter de var 30, og det gjaldt tilogmed mine farforeldre som var i overklassen.

Og eldre mødre over 40 år er heller ingen nymotens greie, de fleste kvinner før prevensjon ble vanlig fikk barn etter 40 år. I grenda der mor vokste opp fikk alle de 7-8 nærmeste gårdskonene flere barn etter de var 40.

Ja dette har jeg tenkt litt på også. Dette med at kvinner får barn senere enn for et par-tre tiår tilbake blir gjerne framstilt som noe nymotens tull og tøys som man bør slutte med og "ta til vettet", på en måte. Men det er jo akkurat som du sier, Esme - tidligere var det jo vanlig å få barn så lenge man var fruktbar.

I går kveld tok jeg forresten en sjefsbeslutning - når jeg ønsker meg et barn til så veldig, skal jeg kaste alle negative tanker på båten og GO FOR IT! Eggløsningstester kjøpes inn i morgen.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

I går kveld tok jeg forresten en sjefsbeslutning - når jeg ønsker meg et barn til så veldig, skal jeg kaste alle negative tanker på båten og GO FOR IT! Eggløsningstester kjøpes inn i morgen.

[Retz]

Jeg er 55, og alder er noe jeg finner svært lite interessant. I den grad at jeg ikke vet nøyaktig alder på flere gode venner, eller til og med på egne barn. Etter at de fyller 20-25 gidder jeg ikke huske på det lenger. Det er ikke viktig. Jeg husker bursdager og vet fødselsår, det får holde.

Jeg lar svært få ting begrense meg, alder inkludert. Fra jeg var 14 og dro på egen hånd rundt i Europa, - autoriteter har heller aldri hatt nevneverdig begrensende effekt - til trailerhaik i godt voksen alder. Jeg har heller aldri latt alder være bestemmende for når ungene fikk lov til ditt og datt, individuell modenhet og selvstendighet har blitt lagt tl grunn.

Noen alderskrise har jeg aldri opplevd, det har faktisk aldri slått meg at det har vært noe jeg kunne forvente. Det vil absolutt ikke si at jeg går rundt og føler meg som en 20-åring. Gud forby, det hadde vært ganske tragisk om min mentale utvikling hadde stått på stedet hvil i flere tiår. Nei, alder begrenser ikke, men ting forandrer seg underveis. Jeg drikker ikke særlig med alkohol lenger, jeg røyker ikke pot og jeg kjeder som regel vettet av meg på fester. Dette er likevel ikke begrensninger, det er resultat av preferanser og valg.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

I går kveld tok jeg forresten en sjefsbeslutning - når jeg ønsker meg et barn til så veldig, skal jeg kaste alle negative tanker på båten og GO FOR IT! Eggløsningstester kjøpes inn i morgen.

Først: Good for you, Zoë, lykke til.

Jeg merker at jeg har begynt å tenke mer og mer på alder de siste årene. Jeg liker ikke at jeg nå er nærmere førti enn tretti. (Snart 37) Det er likevel fint lite å gjøre med det, og jeg lar ikke aldreren sette begrensninger for meg hvis det er noe jeg har lyst til å gjøre. :barnslig:

[Luftslottet]

Nok en lite hipp gamlisungdom melder seg.

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg synes det er veldig greit å bli eldre. Nå får vi sjelden kommentarer på hvor hårreisende unge foreldre vi er, og det er godtatt å være litt kjip og kjedelig og sitte hjemme i helgene med film og rødvin.

Jeg er like gammel som aC, og irriterer meg over denslags kommentarer. Det er ikke bare som 40-åring man må legge bånd på seg for å oppføre seg aldersmessig korrekt. Jeg er langt yngstemann på jobb, og det passer meg utmerket å jobbe sammen med mennesker som er en del eldre. Med unntak av sekretæren, har alle på min arbeidsplass fått barn de siste årene. Jeg opplever i liten grad at førtiåringen føler han må oppføre seg annerledes fordi jeg er mye yngre.

Tvert i mot, så opplever jeg faktisk at det er flest fordommer knyttet til meg. Jeg har fått masse kommentarer på å få barn så hårreisende tidlig (i fjor ) og de fleste ser ut til å tro at folk på min alder er ute på byen hver dag, bor i kollektiv og lever herrens glade dager (hva nå det er?). Sjarmerende full er helt ok i min bransje, men det har jeg vel så og si aldri vært i jobbsammenheng. Jeg opplever også en del fordommer på at jeg ikke skal være flink i jobben min, til tross for at jeg faktisk har jobbet der en stund. En helt nyutdannet førtiåring hadde garantert hatt mer troverdighet, uavhengig av faktisk kompetanse.

Det er mulig jeg vil få en liten identitetskrise når jeg ikke lenger er "tidlig ute", meg jeg tror det bare blir fint å få et litt høyere tall i aldersrubrikken.

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

I går kveld tok jeg forresten en sjefsbeslutning - når jeg ønsker meg et barn til så veldig, skal jeg kaste alle negative tanker på båten og GO FOR IT! Eggløsningstester kjøpes inn i morgen.

Alder er bare et tall.
Mentalt har jeg forhåpentligvis blitt litt eldre enn 19, men ellers er det bare å kjøre på.
Har noen blaff innimellom, at jeg nok burde begynne å ta det litt med ro, men what the granhekk, hvorfor skulle jeg det så lenge jeg har det bra?
Får alltid høre at jeg ser mye yngre ut enn jeg er, men det kan ha sammenheng med at jeg har små barn, og driver med utdanning. Noe de fleste gjør et tiår og kanskje to til og med før meg, ergo så tror alle at jeg er yngre?
Jeg trives, og da er det ikke så veldig viktig hva andre mener.

[Jessica]

Alder er ikke begrensning. Alder er muligheter man ikke turte ta før.... fordi man er tryggere på seg selv og bryr seg ikke så mye om hva andre syns og tror...

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg synes nesten kravet om å være krampeungdommelig, som jeg leser litt mellom linjene et par steder i denne tråden, er nesten enda verre. "Jeg er 60, men jaggu er jeg ikke frisk og leken som en hvilken som helst 18-åring - tjohei!" Skal man bli godtatt som eldre, må man liksom bevise at man ikke er stivnet og gammel til sinns.

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Noen alderskrise har jeg aldri opplevd, det har faktisk aldri slått meg at det har vært noe jeg kunne forvente. Det vil absolutt ikke si at jeg går rundt og føler meg som en 20-åring. Gud forby, det hadde vært ganske tragisk om min mentale utvikling hadde stått på stedet hvil i flere tiår. Nei, alder begrenser ikke, men ting forandrer seg underveis. Jeg drikker ikke særlig med alkohol lenger, jeg røyker ikke pot og jeg kjeder som regel vettet av meg på fester. Dette er likevel ikke begrensninger, det er resultat av preferanser og valg.

Her er dere (og flere andre i tråden også) inne på noe jeg synes er viktig.

En ting er at jeg synes det er unødvendig og dumt om noen slutter å gjøre noe de synes er morsomt fordi de selv eller andre ikke synes det "passer seg" lenger. Men på den andre siden er det vel så viktig at man ikke heller fortsetter å gjøre ting man ikke har interesse av lenger av frykt for at man ikke er ung og kul nok om man gjør noe annet.

Poenget er at jeg synes man i så liten grad som mulig skal la det tiåret man er inne i for øyeblikket legge veldig sterke føringer på hva man tar på seg om morgenen og hva man ellers velger å fylle dagen med. Det er sikkert mange som føler seg frie i så måte, men jeg synes det virker som mange har et relativt anstrengt forhold til dette. Mange (og særlig kvinner?) blir litt beskjemmet når de snakker om alderen sin og da får jeg lyst til å rope høyt i frustrasjon! Man kommer fort inn på temaet alder og det er så mye følelser knyttet opp til det - og det blir gjerne snakk om rynker og grå hår og noen kilo ekstra på magen og what not...

Da får jeg lyst til å rope: "Carpe Diem!" , "Enjoy life!" og andre potensielt irriterende saker.

Jeg tror virkelig ikke det er meningen at man skal gå med bøyd nakke og huffe seg fra man runder 30 og fram til livet er slutt.

[Dronningen]

Ut fra hendelser i familien, hos bekjente, og i nyhetsbilde, er jeg glad for all den tid jeg får. Jeg forsøker faktisk å tenke litt voldsomme takknemlighetstanker av og til, for å begrense misnøye og idiotiske klager. De være seg tanker om alder, kropp, jobb, økonomi, et.c. Jeg er veldig heldig. Veldig.

[Dååris]

Jeg er 30 år og har begynt på Høyskole sammen med 19åringer..
På eldig mange områder er det ingen forskjeller mellom oss, jeg kan ha det hysterisk gøy sammen dem samtidig merker jeg at på en del områder er 10 år myyye...
Jeg tror på det å være seg selv uansett, alder er en indikasjon på erfaring, ikke noe mer.

[Katarina]

Hvordan tror dere at mange ser på meg da? Over 40 år, studert med folk stort sett mye yngre enn meg, hopper slengtau med jentene, springer bortover veien med hoppetau, har det rasende festlig på akebrett og spark, husker så høyt huska klarer å ta meg og hopper av i fart, slår hjul, går på epleslang, osv. osv.

Naboene i det nye nabolaget her vi bor nå har i alle fall sperret opp øynene der jeg suste forbi med hoppetau!

Nei, alder er ingen hindring. Kardemommeloven gjelder!