Fra tynn/slank til overvektig

[Maverick]

Jeg la på meg ekstremt mye da jeg ble gravid med nr. 1, var noenlunde invalidisert, (mye fordi det er et ganske heftig sjokk for kroppen å smekke på 50 kilo på 8 måneder), ble bedagelig anlagt og regnet med at alt skulle renne av av seg selv etter at pjokken var ute. Det gjorde det ikke. Etter det første vekttapet begynte jeg å gå opp igjen.
Da var det kutt av godis, bevege seg mer, de seriøst enkle grepene. Og så gikk jeg ned.

Men nå har jeg et håpløst forhold til mat, og er ingen fan av "en blind leder en blind"-strategien.

[Katta]

For meg er det tre ting som har spilt en rolle med hensyn på vekt. For det første gikk jeg opp veldig mye i første svangerskap. Noen bør fortelle førstegangsgravide at det er en stor fordel å leve supersunt i svangerskapet, for den amminga tar ikke med seg så mange kilo som man skulle håpe på. De kiloene som kom på da, gikk aldri helt av igjen. Det ble ti kilo ekstra, og de sitter fast ennå. Og i perioder endel mer. Det andre som har spilt en rolle for meg, er kombinasjonen jobb og barn. Som innebærer tidsklemme, mer bilbruk, mer fokus på mat og mindre trim. For det tredje jobber jeg i perioder mye om natten. Jeg har etterhvert sett at det ikke er bra med hensyn på vekta. Selv om jeg ikke spiser noe ekstra (som i seg selv er en bragd når man går fra post til post og blir invitert på godsaker av sykepleierne), går jeg ikke ned i vekt i perioder med mye nattarbeid. Jeg har derfor lurt på om det gjør noe med hormonbalansen eller forbrenninga.

For meg begynner varsellampene å lyse når buksene mine strammer. Jeg lærte på GR-kurs at en buksestørrelse utgjør 4-5 kg. Det stemmer bra med varsellamper for min del.

Og kost vs trening: for meg er det sånn at enten er jeg i en god sirkel hvor jeg trener, spiser sunt og har overskudd, eller jeg er i en dårlig sirkel der jeg sitter på sofaen, føler meg sliten og har søtsug. Trening er viktig fordi det hjelper til med å spise riktig. Den faktoren er for meg viktigerer enn bidraget til forbrenninga i seg selv.

[Marit K]

Denne tråden har vært nokså ubehagelig å lese, og jeg regner med at det er fordi den treffer på følsomme steder. Selv var jeg undervektig i ungdomsårene og kunne spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg et gram. Det, ved siden av å vokse opp i en familie som mente at mat var kos, og at dersom man virkelig koste seg (og det gjorde man til hverdags også må skjønne) skulle man spise til man omtrent kastet opp, har gitt ganske sørgelige matvaner det er vanskelig å kvitte seg med. I voksen alder har jeg lagt på meg en hel del, og jeg sliter virkelig med å finne vilje og motivasjon til å gjøre noe med det, fordi maten har et slikt sterkt tak på meg. Det blir som å kvitte seg med en bestevenn, og jeg vet at før eller siden må jeg skjønne at dette er en av de mange bekjentskapene man får gjennom livet som man bare må sette grenser for og tøyle litt. Alle har vi vel en slik venn. Det er bare så inderlig vanskelig å ta dette første steget. Om man bare hadde hatt noen å gjøre dette sammen med, men slike Grete Roede-kurs-greier er slettes ingen ting for meg. Tenk om det var med mat som med røyk- at man bare kunne kutte det ut og aldri ta en matbit igjen. Jeg har nemlig sluttet å røyke, og det helt uten problemer. En dag stumpet jeg røyken og har aldri prøvd det igjen. Null problem. Mat derimot...

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Men Nessie, når du går opp 20 kg på to månedar, kva tenker du underveis da? Kva spise du? Dette tør eg berre spørre fordi eg kjenne Nessie så godt at eg veit ho syns det er greit å svare.

Tja, si det.
Det er ikke sånn sykt store mengder altså. Det har aldri vært sånn at jeg sitter med en stor potetgullpose og ei stor plate sjokolade og trykker i meg. Men om jeg spiser litt for mye mat, hele tiden, om jeg spiser litt godteri hver dag, drikker en del alkohol og ikke minst - slutter å trene, vel da fyker jeg opp. Eller. Gjorde. Jeg vet det høres ganske utrolig ut, men det er faktisk ganske ille å oppleve at vekta fyker så fort opp uten at jeg nødvendigvis kun spiser hele dagen av den grunn. Men for meg var det helt nødvendig med et ganske strengt regime på mat, i tillegg til at jeg måtte trene. Slutta jeg med det føyk jeg opp med en gang.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Den setninga der kverna rundt i hodet mitt under gårdagens løpetur.

Jeg er dog usikker på om den var motiverende eller direkte skremmende.

Fjorten timer for ett kilo?!? Fjorten?! Fjorten?!?

Ja, ja, i dag kan jeg hvile på laubærene og tenke at tre kvarter er unnagjort, nå er det bare 209 timer og ett kvarter igjen.

[Nessie]

Men jeg har på en måte "alltid" vært stor. Eller. Jeg har iallefall følt meg stor. Men jeg var høy og kraftig ganske tidlig, men jeg var også VELDIG aktiv i barneåra/tenåra, og holdt det i sjakk på den måten. Første gang jeg ble såpass stor at jeg kan si jeg var overvektig var vel da jeg starta på høgskolen, og sluttet med handball og gym på skolen.

[Fibi]

Da jeg fikk kyssesyken og var nede i rundt 45 kg (168 cm på den tiden) sluttet jeg å trene roing. Jeg gikk fra ni økter i uken til "sånn halvveis" i gymmen. Samtidig begynte jeg på videregående, og der var det brusautomat på skolen. Legg til ny kjæreste og den obligatoriske sofakosen med digg og film, to svangerskap og en spiseforstyrrelse (BED) med tilhørende depresjon, og vips er man hundre kilo i dag.

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Men vanlige "fornuftige" mennesker klarer somregel å stoppe med det igjen, uten at man blir avhenginge eller at det går for langt....???

Så hvis man ikke klarer å stoppe i tide, er man ikke fornuftig da? Jeg ser ikke poenget ditt her, mener du virkelig at det går på fornuft?

[Blondie]

Jeg skjønner ikke hva fornuft har med saken å gjøre. Virkelig ikke. For mange gjelder jo dette faktisk sykdom - det er ikke bare å ta seg sammen. Overspising er veldig komplisert og arter seg forskjellig, men stort sett krever det mye for å få hjelp. Det er rett og slett ikke særlig anerkjent som problem. (selv om det har blitt bedre de siste årene).

Jeg har selv vært både anorektiker og overspiser. I førstnevnte perioder har støtteapparatet vært formidabelt, som overspiser har det ikke vært snakk om i det hele tatt.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

(Ps. Og jeg fatter og begriper ikke folk som klarer å slutte å røyke på dagen med engang dem blir gravide, og så er det det første dem gjør når ungen er ute, å ta en sigg...også er det på`n igjen... Men det er vel en annen diskusjon.. )

Det første man gjør er vel en overdrivelse, men ja. Jeg har sluttet på dagen i samtlige graviditeter. (Med minstemor sluttet jeg fjorten dager før, det var veldig planlagt). Det har vært superlett og noe jeg har vært veldig motivert for, jeg har alltid visst at jeg ikke skulle røyke som gravid, det var noen UL-bilder av et foster som ble påvirket av mors røyking som fikk meg så bestemt på det, jeg så hvordan det lille vesenet virkelig plagdes når moren tok en røyk.

Men slik min spiseforstyrrede mor serverer sunn og god mat med jevne mellomrom til sin familie, mens hun selv spiser nada eller bare litt og heller inntar måltidene i smug, så nærer jeg mer omsorg for ungene mine enn meg selv. Jeg slutter gjerne å røyke for barna mine, men for egen del så har jeg både noen selvdestruktive trekk og noen hedonistiske trekk som tilsammen fører til at jeg røyker. Ikke mye lenger, ikke ofte, men litt. Og jeg tror helt ærlig jeg aldri kommer til å slutte helt. Jeg blir aldri en winnertip-innerøykende bingodame med gule fingre og rallende hoste, men jeg kommer alltid til å ha med røyk på fest eller røyke en eller to røyk om dagen i perioder.

[Elisabet]

Har ikke lest hele tråden, så snakker bare for meg selv. Takke meg til noen kg for mye enn for lite. Selv har jeg bestandig hatt en enorm forbrenning og slitt med å være for tynn uten at jeg har villet det. Nå siste par årene så har dette forandret seg veldig og jeg merker at "kose"kiloene legger seg på. Jeg vil nok helt klart stoppe før det når så langt som godt overvektig, men jeg liker noen kosekilo i forhold til å være for tynn. Selv har jeg gått opp 20 kg i forhold til hva jeg var før jeg fikk lillebror. Har ikke vært noe moro å pakke vekk størrelse etter størrelse med klær, men jeg har ikke noe mål om å komme inn i de igjen, men jeg har heller ikke noe planer om å bli så mye større enn det jeg er nå. Nå har jeg satt en stopp i hodet mitt, så får vi se om det holder.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Og jeg har fortsatt noe problem med å forstå hvordan man kan går fra str 36/38 feks til str 46/48/50 uten å "stoppe i tide"... Spesielt dersom man liksom ikke har noen "god grunn" til feks trøstespising..

Fordi det er en sykdom. En anorektiker vil feks. gå ned i vekt til hun eller han ser ut som et levende skjelett, uten å faktisk se det selv. Man står og speiler seg og ser et overvektig menneske selv om man er livsfarlig tynn. En overspiser ser kanskje overvekten, men har en spisesykdom som gjør at vedkommende ikke klarer ved egen hjelp å ta tak i det. Noen klarer det, noen alkoholikere klarer å komme seg utav helvete ved egen hjelp også. Men de fleste trenger nok hjelp utenfra, vil jeg tro.

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Men man får på enmåte et avhengighetsproblem for mat... som alkoholikeren får etter alkoho, ja?

Ja.

[tiddelibom]

Dette er interessant lesing. Jeg er en sånn som alltid har hatt noen kilo for mye, men jeg har aldri følt meg feit. Dog: jeg har vel også en grense på str. 44. Om jeg ikke får på det, da må jeg ta noen grep. Jeg går litt opp og ned i perioder, og tar iblant grep, slik jeg har gjort nå en stund.

Nå har jeg klart å gå ned 6 kilo siden april ved å kutte godteri og chips totalt (for meg er det lettere å la det helt være enn å unne meg litt, for det blir aldri litt, det blir alltid hele posen/platen), og trene masse, samt prøve å spise fornuftig. Det skal mye til for meg. Jeg ligger nå på et kaloriinntak på ca 1700 / dag i snitt (da er det innbakt utskeielse på fredag og lørdag), og trener 9-11 timer i uka. Vektnedgangen går utrolig sakte synes jeg. Men jeg målte meg i går, og krymper litt, i det minste.

Jeg tror det er mye i det at man forbinder kos med mat. Det er en utfordring å kose seg uten å stappe noe i munnen.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Hva skal isåfall til for å endre mønsteret?

Visst du finner et universielt svar på det, så blir du rik, meget, meget rik......

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Å snakke om overvekt og varsellamper når man bruker størrelse 42 og 44 er jo også ganske provoserende synes jeg da. Eller kanskje trist er mer rett ord ....
Nå så vi av den andre tråden at mange sliter med 60 kg overvekt, - mener man at str 42 er overvektig altså? Er ikke det den mest brukte størrelse her til lands? Jeg synes i alle fall ikke str 42 beskriver noen som overvektig, virkelig ikke. Om røde lamper lyser da så er det litt trist men meg om det, det er vel slik samfunnet har blitt i dag. Alle føler hva som er riktig vekt for seg selv, man at den mest vanlige kvinnestørrelsen her til lands skal bli kategorisert som overvektig er bare trist. Det er jo slik kvinneblader opererer også, kaller disse størrelsene for store ... de er jo faktisk ikke det en gang, de er jo fortsatt innenfor den normale skalaen.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

HI spurte om alarmklokker, og jeg svarte at mine ringer når str. 42 er for lite. Jeg er overvektig(både BMI og midjemål) hvis jeg må opp i str. 44 i klær (faktisk 42 også) og for meg blir det riktig å ta et grep da, i stedet for å kjøpe nye klær. Jeg har ikke skrevet noe om hvilken størrelse og vekt jeg anser for "overvekt" og jeg tror alle her vet at både klesstørrelser og vekt kan svinge enormt blant personer som framstår som ganske like sett med det blotte øye.

For framtiden hadde det vært greit å vite hvilket tall, eller hvilken størrelse, man bør ha for å kunne svare i tråder som har med vekt, størrelse og hva_har_ du å gjøre. Jeg synes det blir tåpelig å reagere slik dere gjør her, all den tid jeg bare svarte på når jeg begynner å tenke "på tide å kutte ut den daglige sjokolade, rine" og ikke skrev noe som helst om at jeg anser alle over str. 40 som smellfeite og at jeg sporenstreks hiver meg på salatvogna straks str. 42 begynner å bli trangt og mener at alle andre bør gjøre det samme.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg har selv vært både anorektiker og overspiser. I førstnevnte perioder har støtteapparatet vært formidabelt, som overspiser har det ikke vært snakk om i det hele tatt.

Jeg slutter aldri å undre meg over dette.
Jeg har prøvd noen ganger å få hjelp via helseNorge, men utover beskjed om å kutte ut bløtkake (bløtkake liksom ) eller kirurgi er det lite å hente.
Nå har jeg mitt eget opplegg med verden beste og snilleste/strengeste fastlege

Det er vel langt flere som dør av overvektrelaterte sykdommer, enn de som dør av sykdommer foråsaket av andre spiseforstyrrelser?
(uten at de gruppene skal settes oppimot hverandre)

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Fiskedask og rødprikk notert.

Jeg skjønner at det er sårt, men jeg syns at det å si at størrelse 42 aldri betyr overvekt, blir omtrent like feil som å si at det alltid gjør det. Men jeg kan være enig i at det nok sjelden vil tilsi fedme. Om det finnes objektive mål for overvekt (eller skjønnhet, menneskeverd, psykisk styrke), er verken badevekta eller klesstørrelser blant dem. Det blir for unyansert, det var det jeg ville frem til.

Størrelser, også den omtalte 42, er relative. Min mann er svært slank, og selv om vi to bruker samme størrelse i shorts, betyr ikke det at jeg er det. Jeg er over 20 cm lavere, og veier nesten like mye. Skal jeg da la være å ta tak i overvekten min, fordi jeg kan skryte av et normalt tall bak i buksa? Selvfølgelig ikke.

Generelt syns jeg det blir vanskelig å snakke om lettere overvekt og fedmeproblematikk i samme tråd, nettopp av grunner som dette.

[Ole Brumm]

For min egen del, så er der varsel-klokker som kimer når jeg må legge bort favoritt buksene fordi de er blitt for stramme. Nå er jeg normalvektig i utgangspunktet, har en BMI som ligger i øvre halvdel av normalområdet. Jeg vet av erfaring at for min del så er det nesten bare kostholdet som gir meg de kiloene, å trene i seg selv har ingen betydning for min vekt (siden jeg da premierer meg selv med litt sjokolade eller lignende om jeg har vært "flink" til å trene).

Også er jeg litt som Joika når det gjelder trening, det skal være gøy og helst noe jeg gjør sammen med andre, å trene bare for å trene fungerer ikke i lengden. (Hjemmetrening er ikke helt min greie, har både ball, mini step og diverse treningsvideoer/spill.)

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

HI spurte om alarmklokker, og jeg svarte at mine ringer når str. 42 er for lite. Jeg er overvektig(både BMI og midjemål) hvis jeg må opp i str. 44 i klær (faktisk 42 også) og for meg blir det riktig å ta et grep da, i stedet for å kjøpe nye klær. Jeg har ikke skrevet noe om hvilken størrelse og vekt jeg anser for "overvekt" og jeg tror alle her vet at både klesstørrelser og vekt kan svinge enormt blant personer som framstår som ganske like sett med det blotte øye.

For framtiden hadde det vært greit å vite hvilket tall, eller hvilken størrelse, man bør ha for å kunne svare i tråder som har med vekt, størrelse og hva_har_ du å gjøre. Jeg synes det blir tåpelig å reagere slik dere gjør her, all den tid jeg bare svarte på når jeg begynner å tenke "på tide å kutte ut den daglige sjokolade, rine" og ikke skrev noe som helst om at jeg anser alle over str. 40 som smellfeite og at jeg sporenstreks hiver meg på salatvogna straks str. 42 begynner å bli trangt og mener at alle andre bør gjøre det samme.

Igjen, jeg skjønner at dette temaet er sårt og personlig, det er jo det for mange av oss, men enden på visa blir ofte "å, skam deg, det finnes andre som har det verre". Like lite konstruktivt som å servere ungene regla om sultne barn i Afrika.