Barn er ikke alt

banana · 12-12-08, 11:14

Her skriver Anniken Strømøy bl.a. om konflikten mellom å ønske seg det livet man hadde før man fikk barn og det faktum at man elsker barnet / barna sine. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Jeg hadde ingen fæle graviditeter, og fødslene mine var lette. Det var det å være nødvendig for et annet menneske døgnet rundt som var vanskelig for meg, og som delvis er det enda.

Jeg kjenner at det er vanskelig å finne en god forklaring når eldstemann spør om vi kommer til å få flere babyer. Jeg har landet på at "mamma er nok for gammel nå, damer kan bare få barn mens de er ganske unge enda", og den slår han seg til ro med (han ser jo at mamma er kjempegammel ). Faktum for min del er at et barn til antagelig ville fått meg innlagt på psykiatrisk og revet i stykker ekteskapet (fordi jeg ikke takler å ikke ha nok frihet, mannen min hadde uten problemer taklet en hel liten flokk med barn).

Jeg elsker barna mine herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger som Strømøy skriver, men jeg rives av og til nesten i stykker av ansvaret, av følelsen over å ikke bestemme over mitt eget liv lenger. Allikevel vil jeg ikke si at jeg angrer på å ha fått barn (men jeg skjønner de som gjør det), og jeg tror faktisk jeg hadde valgt å få barn dersom jeg fikk valget en gang til. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Jeg synes det er fint at noen fremstiller andre sider av saken enn den rent lykkelige å-få-barn-er-alt-livet-dreier-seg-om.

12-12-08, 11:14	#1
banana Har ingen tittel Medlem siden: Mar 2007 Innlegg: 7.235	Barn er ikke alt Her skriver Anniken Strømøy bl.a. om konflikten mellom å ønske seg det livet man hadde før man fikk barn og det faktum at man elsker barnet / barna sine. Jeg kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Jeg hadde ingen fæle graviditeter, og fødslene mine var lette. Det var det å være nødvendig for et annet menneske døgnet rundt som var vanskelig for meg, og som delvis er det enda. Jeg kjenner at det er vanskelig å finne en god forklaring når eldstemann spør om vi kommer til å få flere babyer. Jeg har landet på at "mamma er nok for gammel nå, damer kan bare få barn mens de er ganske unge enda", og den slår han seg til ro med (han ser jo at mamma er kjempegammel ). Faktum for min del er at et barn til antagelig ville fått meg innlagt på psykiatrisk og revet i stykker ekteskapet (fordi jeg ikke takler å ikke ha nok frihet, mannen min hadde uten problemer taklet en hel liten flokk med barn). Jeg elsker barna mine herfra til månen og tilbake igjen tusen millioner ganger som Strømøy skriver, men jeg rives av og til nesten i stykker av ansvaret, av følelsen over å ikke bestemme over mitt eget liv lenger. Allikevel vil jeg ikke si at jeg angrer på å ha fått barn (men jeg skjønner de som gjør det), og jeg tror faktisk jeg hadde valgt å få barn dersom jeg fikk valget en gang til. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg synes det er fint at noen fremstiller andre sider av saken enn den rent lykkelige å-få-barn-er-alt-livet-dreier-seg-om.