Hvor villig låner du vekk dine ting

[Harriet Vane]

Jeg låner ut alt, unntatt mannen. Og arvesmykker og noen få arveting jeg er knyttet til. Ellers låner jeg vekk hva som helst til de fleste. Kjenner man meg godt nok til å våge å spørre er det stort sett ok, men noen ganger sier jeg nei - det kan være at jeg ikke stoler på vedkommende, at det ikke passer eller at det er noe annet praktisk i veien. Jeg er en temmelig raus person, tror jeg.

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Dere som så villig låner ut ting, har dere like lav terskel for å spørre om å få låne hos andre også?

Ja. Trenger jeg noe eller ønsker meg noe, så spør jeg. Det verste som kan skje er at noen sier nei.

Jeg er blitt slik fordi jeg har en far som ville lånt bort sin siste undik og gitt bort sitt siste brød, om noen spurte. Han har en tillit til verden og menneskene i den som jeg liker. Og det går bra også, forventer man anstendighet, så blir gjerne forventningen oppfylt. Min kjære er likeens som meg og jeg tror noe av grunnen er at faren hans er enormt irriterende eiesyk. Han er litt sånn Gollumaktig My Preciousssss-knyttet til bil, pc, kamera, osv. Min kjære synes det er enormt gnieraktig og irriterer seg over den manglende rausheten og tilliten. (Det finnes ingen empiri i fht den manglende tilliten, han omgås reale og forsiktige folk) Det bikker kjapt over på noe smålig og patetisk. Det er bare ting. De kan kjøpes nye i butikken.