Ditt forhold til shopping?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg klarer bare ikke helt å sette meg inn i det å ha lykkefølelse av shopping.

Jeg blir glad for alt jeg slipper å shoppe.
Minstegutten min arver alt av klær og jeg har vel kanskje kjøpt 2 nye plagg til ham etter at han ble født. En person som fikk høre det syntes nesten synd på gutten som ikke fikk noe nytt stakkars+ at det var synd på meg som ikke følte at jeg kunne shoppe til ham.

Synd på gutten din som er så heldig å arve klær?

Ang. lykkefølelsen er mennesker veldig forskjellige der. Mamma elsker vanligvis å shoppe, men er hun lei seg for noe, fikser hun det ikke. Jeg er derimot skrudd sammen på en helt forskjellig måte, så for meg blir shoppingen som terapi. Barna mine har mye klær, lillebror på knappe to måneder har veldig mye nytt (i tillegg til klær han arver fra søstrene), men det handler aldri om merket eller å fylle opp skapet med mest mulig. Jeg liker det unike, det spesielle, det ikke alle andre har. Jeg viser sjelden det nyinnkjøpte til de to største. Jeg henger det på plass og ungene legger sjelden merke til at plagget er nytt. Gjør de det, snakker vi om funksjonalitet eller noe. Det er min glede, min interesse, ikke noe jeg "påtvinger" andre.