Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Som arbeidsgiver ser jeg jo sykelønnsordningen fra et litt annet ståsted enn de i denne debatten som synes det er aller mest bekvemt å nærmest utelukkende konkludere med at dette er arbeidsgivernes feil. Man får jo inntrykk av at dette (tilsynlatende skyhøye) fraværet primært skyldes konflikter på arbeidspassen i tillegg til dårlig ledelse og et brutalisert arbeidsliv.

Jeg er ikke enig. I Norge har vi rettigheter og arbeidsvilkår som fortoner seg som en DRØM for andre utenfor våre grenser. Jeg har virkelig ingen tro på at problemet med det høye fraværet ligger i dårlig arbeidsmiljø. Jeg har gjennom snart et tiår gått mange, MANGE runder med mange, MANGE sykmeldte (langtids/kortids). Ingen av dem har hatt noe med konflikter eller dårlig arbeidsmiljø å gjøre. Det har nærmest utelukkende vært problemer som har oppstått på hjemmebane eller personlige problemer (ulike traumer og vonde opplevelser). Disse kan man jo ikke sykmelde seg fra. Oppgaver under en sykmelding, og krav om at det man blir sykmeldt av (gjelder primært ved type "slapphet/tretthet") må ENDRES på innen sykmeldingsperioden er ferdig er helt avgjørende etter min mening. Samtalene må tas, hjelpen må skaffes, destruktive bånd må kuttes osv osv.

Jeg har av og til litt inntrykk av at hvis man ikke har det 100 % fantastisk i livet sitt, er det her i landet akseptert at man er "syk" nok til å bare måtte fokusere på seg selv. Å fokusere på seg selv er et mantra jeg tror flere arbeidsgivere enn jeg har hørt noen ganger i løpet av årene. Jeg mener at det er ikke tvil om at vi må se på HVA som er sykdom og hva som bare er selve livet. Livet ER tøft av og til. Det er heller ikke bare greit å bli sykmeldt som nærmeste pårørende til en med f.eks kronisk alvorlig sykdom eller andre problemer. Ønsket og behovet er fullt forståelig, men når grunnlaget blir EGEN psykisk sykdom _kan_ det får konsekvenser senere i f.eks forsikringssammenheng.

Alle jobber passer ikke for alle, og at man må redusere stillingsprosent i enkelte deler av livsfasen synes jeg faktisk er litt way of life. Vi _kan_ ikke ha en arbeidsstokk som yter 70 % men krever 100 % i lønn, det regnestykket går til slutt ikke opp, og det er vel dit vi er i ferd med å komme i dag. Nesten 1/3 av arbeidstokken i Norge er ute av arbeidslivet på et eller annet vis, og det sier seg jo selv at belastningen på resten etterhvert vil bli for stor. At man nærmest uavhenging av livsstil skal ha krav på å få den opprettholdt gjennom offentlige støtteordninger fordi man ikke vil gå ned i stilling, er jeg _ikke_ enig i. Det er så mange som faktisk ofrer lønn i en periode av livet for å heller jobbe mindre, at jeg ikke ser hvorfor andre skal ha samme prinsippielle løsning betalt av felleskapet....

I debatten er det ofte kronikerne og de virkelig alvorlig syke som synes det er tøft å bli satt spørsmålstegn ved, og det skjønner jeg godt. Det er jo allikevel ikke dem jeg primært tenker på når jeg tenker at arbeidstakere i Norge godt kunne fokusere litt mer på nærvær fremfor fravær.