Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg syns ikke "da blir det bråk" er noe mindre forutbestemt egentlig enn "da blir det samarbeid".

Nei, men sjansen for å få ting til å fungere er bedre om man går ut med innstillingen "Da blir det samarbeid" enn om man går inn i prossessen med at "Nå blir det bråk".

Sitat:

Det er en av de tingene hvor man ikke vet det før man står der. Det er nok smart å ha noen tanker og samtaler på forhånd, men man må også være klar over at ting fort snur seg veldig i en sånn situasjon. Man kan ha snakket om delt omsorg - så endrer livet seg og plutselig ser man egentlig at to uker i sommerferien og en helg i vinterferien ser best ut. Den andre er gjerne ikke enig.

Jeg mener fremdeles at mange kan forutsi hvordan de vil reagere, likevel. Man kan ikke forutsi hvordan bruddet vil bli, og man kan ikke forutsi hva slags følelser og situasjoner som oppstår. Men veldig mange kan likevel si med ganske stor sikkerhet hvordan de vil reagere på ulike situasjoner.

Her kommer det et jeg-avsnitt. Mest fordi det er enklest å prate om dette i forhold til seg selv og sin erfaring, men jeg skriver det fordi jeg tror dette er situasjonen/statusen for veldig mange, voksne mennesker.
Selv om jeg aldri tidligere har vært med på et akkurat likt brudd som det exbo og jeg gjennomgikk, har jeg opplevd så mye at jeg vet hvordan jeg ville reagert om Exbo hadde skiftet kappe og blitt Ex'en fra helvete, jeg vet hvordan jeg ville reagert på såret stolthet og nederlag, og jeg er såppass i kontakt med meg selv at jeg klarer å skille hva som er såret stolthet, sårede følelser eller idiotoppførsel fra den andre part. Og dermed føler jeg at jeg kan forutsi ganske mange av egne reaksjoner.

Jeg skjønner at i brudd der den ene parten viser seg å være klin hakke gal, så vil ikke samarbeidet fungere, man blir tvunget til å reagere på andre måter enn hva man ville gjort ellers og slikt. Og dermed er ikke ting forutsigbart. Men slik jeg ser det, er det ikke slik at de fleste brudd foregår på den måten. De fleste brudd skurrer, gnager, sårer og er vonde. Men ikke likevel ikke i større grad enn at man trenger å bli overrasket over egen måte å reagere på.
Hos noen vil det si at man "vet" at man vil reagere med å "ta barna" hos andre vil det si at man "vet" at man vil gå for 50/50.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at lykkelige skilsmisser er en myte

Det komer selvsagt an på hva man legger i begrepet. Jeg kan på mange måter kalle vårt brudd for et lykkelig brudd, fordi vi etterpå samarbeider bedre, prater bedre, er bedre venner, og alle slike ting. Bruddet i selg selv var det alldeles ikke noe lykkelig over. Det var vondt og fælt og skummelt og alt.

Sitat:

Jeg ser det derfor som på grensen til utopisk å forestille meg at jeg og mannen skulle bodd i samme nabolag og delt alt med ungene på fredelig og harmonisk vis, alltid til barnas beste og aldri blitt det minste smålig, hatsk, sint, skuffet, lei seg eller frustrert.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg kjenner jo faktisk noen som bor i samme nabolag, har delt omsorg, ikke en eneste gang noe sted har sagt et vondt ord om hverandre og som samarbeider så supert at de fleste gifte kan misunne dem.

Det er bare det at dette er jo ett par. Jeg kjenner mange som ikke har det bra med delt omsorg.

Det som ikke kommer godt nok frem er at det er bare for de få delt omsorg faktisk kan fungere så godt som det gjør i prakteksemplarene. Dessverre.

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Men da må jeg få melde inn et prakteksemplar her da.
Skal ikke garantere at jeg ikke har sagt et vondt ord om eksen, men de fleste ordene tror jeg ble sagt før jeg tok til vett og flyttet. Og etterpå har det fungert bedre enn noensinne. Veldig bra, faktisk.

Jeg vil også melde meg som praktekseplar. Exbo og jeg bor 15 trappetrinn unna hverandre, har delt omsorg på barn og bil, vi prater pent om hverandre og vi hjelper hverandre når det trengs. Det har ikke vært bare lett, og det har vært mahahange såre tær og følelser, men vi har pratet om alle greiene og det funker.

Noen er sikkert lei av å høre om det, men jeg føler at jeg vil bruke en hver situasjon til å skryte av oss.

Vi har gått igjennom det meste som andre krigende exer har gått igjennom. både av følelser og hendelser. Og når vi bor så tett som vi gjør får vi veldig med oss hva den andre foretar seg. Når vi deler på en bil uten å ha en skriftlig avtale på fordeling er det lett å være uenig.Vi har på en måte skapt en situasjon der konflikt-temaene kommer som perler på en snor. Så det er ikke det at vi har vært heldige og unngått krigstema og dramasituasjoner. Men begge virker noen lunde likt og vil ikke ha verken krig eller Ricky Lake-drama.

Jeg har ingen problemer med å skjønne krig og uvennskap heller altså, jeg er bare utrolig glad for at vi, så langt, har klart å reagere ryddig, åpent og ærlig, når det har vært noe.