Fra tynn/slank til overvektig

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Og jeg får litt lyst til å rødprikke denne typen innlegg, kjenner jeg. For det er det at jeg vet de kommer, som gjør at jeg (ikke lengre) har særlig lyst til å delta i disse trådene.

Som Mim sa: snørr og barter. Det er selvfølgelig to ting å være/ha vært ekstremt overvektig, og bare ha noen kilo for mye, og de to tingene er veldig vanskelig å diskutere i samme tråd, uten at noen skal føle seg støtt. Jeg synes forøvrig det er sagt mye fornuftig her om de mekanismene som gjør at man kan gå fra normalvektig til overvektig. Og sammenlikningen med alkoholikere og narkomane er selvfølgelig veldig god, og ikke minst viktig. For mennesker kan jo kutte ut alkohol og narkotika, men man kan ikke si "nei takk, jeg spiser ikke". Og av det følger det jo naturlig at det er mye mer komplisert å være en matmisbruker enn en en som misbruker medikamenter. At ekstrem fedme kan regnes som en sykdom på lik linje med andre misbruk, bør være hevdet over en hver tvil.

Men så er det den andre biten da, og der hvor snørr og barter kommer inn. Det er veldig mange, og stadig flere, som er overvektige. Ikke over grensen til sykelig fedme, men overvektige. As in at fettprosenten er vel over det den bør være. Og det er faktisk et samfunnsproblem og et helseproblem at stadig flere av oss må opp i størrelse 42 til 44.

De aller, aller fleste av oss vil aldri bli sykelig tykke. Vi vi vil bare være litt runde. Vi vil spise oss opp, og slanke oss ned igjen. Og for dem som virkelig sliter med overvekten, der overvekten er mer enn bare kosekilo, så kan jeg forstå at det kan føles fryktelig bagatellmessig det hele, men det er fremdeles et samfunnsproblem at stadig flere av oss springer rundt med for høy fettprosent. Eller springer og springer, det er vel kanskje det at vi ikke springer så mye som er problemet...

Jeg mener det må være lov å adressere det problemet det faktisk er at gjennomsnittsmennesket blir tyngre og tyngre. For det gjenspeiler det at vi spiser feil og beveger oss alt for lite, og gir økning av sykdommer vi ikke vil ha. Og det er trist at et hvert fokus på dette blir vridd til at vi ønsker å se ut som om vi er tyve og modelltynne, for det er ikke det det dreier seg om! Det dreier seg om det Mim snakker om - at man skal være i sitt livs form. Ikke fasong.

Jeg synes virkelig vi er på helt feil vei hvis vi går mot et samfunn der det er ok for alle å være størrelse 42-44. Eller la meg omformulere det, for klesstørrelser er et dårlig eksempel, man bærer klesstørrelser forskjellig, i like stor grad som BMI ikke er et godt mål. Jeg synes det er feil om vi går mot et samfunn der det er ok at "folk flest" (altså ikke de med et komlisert forhold til mat - snørr og bart!) har en så høy fettprosent at det øker faren for sykdommer som kreft og hjerteproblemer.

Og det handler ikke om å slanke seg, men om kosthold (ferdigmat, fastfood, brus, alkoholvaner osv) og om bevegelse.

Når jeg er størrelse 42 er jeg overvektig i form av eplefasong og skyhøy fettprosent. Jeg er nå størrelse 38, men veier omtrent det samme jeg gjorde da jeg var en størrelse 42. Men jeg har midje og en normal fettprosent. Bare for å illustrere at dette ikke dreier seg om vekt for alle.

Sånn, rødprikk i vei, Smilet, om du synes jeg fortjener det. Men jeg mener virkelig at det må gå an å diskutere overvekt som generelt samfunnsproblem, uten at vi samtidig skal føle at vi tråkker på dem som sliter med fedme av helt andre grunner enn dem som bare koser på seg noen kilo. Jeg synes det er rett og rimelig å holde de med sykelig overvekt fullstendig ute av debatten om at gjennomsnittnordmannen er blitt feitere, iom at det er to helt forskjellige ting som ligger bak det å være overvektig og det og være sykelig overvektig. Som det er blitt påpekt igjen og igjen. Man blir ikke sykelig overvektig uten at det ligger noe mer komplisert bak, fysisk eller psykisk. Og det er ingen easy fix for det. Men for nordmenn flest så handler det stort sett og kosthold og trening og det å ta seg sammen på et eller annt vis.