NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[Katta]

Vi bruker for mye penger på trygd i Norge. Både alderstrygd, uføretrygd, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Ikke nødvendigvis for mye i betydningen at for mange får for mye i forhold til hva de har behov for, men vi bruker for mye i forhold til hva Norge kan finansiere på sikt. Derfor er det helt nødvendig med innstramminger.

Vi har en historie bak oss med oppbygning av velferdsstaten. Stadig bedre ordninger. Stadig mer det er naturlig at staten dekker. Stadig flere oppslag om enkeltsjebner som faller utenfor med påfølgende utvidelse av ordningen. Våre foreldre har nytt godt av dette, vår generasjon må foreta en snuoperasjon som ikke blir like behagelig, selv om alternativet er vesentlig verre.

Til å begynne med var sykepenger og uføretrygd forbeholdt relativt begrensede grupper med somatisk sykdom som var lett å definere. Så ble ordningene utvidet til å omfatte psykiske lidelser og typiske kvinnelidelser som ikke er like enkelt å definere. Det skulle egentlig bare mangle. Og så sitter vi her med en ordning som på tross av at den ikke holder for de som er avhengige av den, likevel er for omfattende for landet vårt. Det blir feil for mange uansett hvordan man griper an denne oppgaven, delvis fordi de som ville hatt godt av et spark bak er til forveksling like de som blir dårligere av dette. Tidligere var det et problem med manglende samarbeid mellom ulike kontorer, enten var man syk eller så var man arbeidsfør og frisk, og det var ikke gjort i en håndvending å bytte ordning. Nå har man fått et system som tar utgangspunkt i at alle er arbeidssøkere med større eller mindre grad av handicap. For mange er dette fornuftig, mens det blir veldg galt for andre. Alt hadde vært enklere hvis det hadde vært mulig å avgrense grupper bedre.

En annen utfordring er at ordningene våre tar utgangspunkt i at folk vil jobbe. Det stemmer for mange, men slett ikke for alle. De fleste vil jobbe gitt at det gir mer penger og mer livskvalitet enn alternativet. Det viser seg tydelig ved at det formuleres som at "man ikke får lov til å jobbe" når arbeid fører til avkorting av trygd. Hvis man hadde et genuint ønske om å tjene mest mulig av egne penger selv, hadde dette vært helt grei skuring. I stedet oppleves det som om staten stjeler fra en fordi man ikke kan tjene penger og få like mye i trygd.