En slags spinoff - Yrkesgrupper som klager over brukergruppen den betjener

[kie]

Den første tingene jeg tenker på er at det i forhold til andre fag kanskje er mer definerte og tydeligere fordelte oppgaver? Det er oftere en felles forståelse mellom sykepleier og pasient/pårørende hvordan oppgavene skal fordeles enn det er i forhold til barns opplæring. Og det er litt mindre avhengig av den enkeltes meninger og oppfatninger.

En annen ting jeg tenker, etter å ha vært omgitt av lærere hele livet og i grunnen aldri hørt noe særlig mer frustrasjoner over foreldregruppen enn jeg har hatt mtp pasienter/pårørende, er at man i enkelte miljøer og spesielt i miljøer som er under press, kan utvikle en ukultur. Og det har jeg jo sett også i helsevesenet. At pasientsyn varierer fra sted til sted. Jeg ville ha vantrives på en avdeling der synet på pasienter og pårørende var negativt. Jeg liker å jobbe steder der man i sin frustrasjon kan få innspill som gjør at man ser "de vanskelige menneskene" bedre.

Hvilket minner meg om en Ziglar-historie jeg hørte på lydbok her om dagen. Han hadde møtt en dame som hatet jobben sin. Alt var galt. Alle var idioter. Så han begynte med å presse henne til å skrive opp noen ting hun likte ved jobben sin. Først hadde hun ingenting positivt å si. Men etterhvert kom man jo frem til at hun i grunnen likte å få betalt. At lønna var over gjennomsnittet, at ferier var betalt og det var gode kurs osv. Hjemmeleksen hun fikk var å stå foran speilet hver morgen, bytte ut "liker" med "elsker" og si høyt at "Jeg elsker jobben min, fordi..." om alle de punktene.

Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist.

Med andre ord: Innstilling og forventninger kan også ha litt å si for hvordan man oppfatter ting. Det som kanskje har begynt med helt legitime beklagelser og problemer, kan i noen tilfeller også utvikle seg til en generelt pessimistisk og problemfokusert måte å tolke andre på. Kanskje enkelte lærerværelser, akkurat som enkelte vaktrom i helsevesenet, er infisert av dette? Kanskje er utbrenthet noe som gir en sårbarhet for et sånt desillusjonert og negativt miljø? Jeg tenker i alle fall at dette ikke er noe man kan bebreide den enkelte for, men at man må se litt på hva vi gjør med en yrkesgruppe som gjør at så mange mister gnisten og får så negative følelser for de de i utgangspunktet ville gjøre noe for.