En slags spinoff - Yrkesgrupper som klager over brukergruppen den betjener

[kie]

Den første tingene jeg tenker på er at det i forhold til andre fag kanskje er mer definerte og tydeligere fordelte oppgaver? Det er oftere en felles forståelse mellom sykepleier og pasient/pårørende hvordan oppgavene skal fordeles enn det er i forhold til barns opplæring. Og det er litt mindre avhengig av den enkeltes meninger og oppfatninger.

En annen ting jeg tenker, etter å ha vært omgitt av lærere hele livet og i grunnen aldri hørt noe særlig mer frustrasjoner over foreldregruppen enn jeg har hatt mtp pasienter/pårørende, er at man i enkelte miljøer og spesielt i miljøer som er under press, kan utvikle en ukultur. Og det har jeg jo sett også i helsevesenet. At pasientsyn varierer fra sted til sted. Jeg ville ha vantrives på en avdeling der synet på pasienter og pårørende var negativt. Jeg liker å jobbe steder der man i sin frustrasjon kan få innspill som gjør at man ser "de vanskelige menneskene" bedre.

Hvilket minner meg om en Ziglar-historie jeg hørte på lydbok her om dagen. Han hadde møtt en dame som hatet jobben sin. Alt var galt. Alle var idioter. Så han begynte med å presse henne til å skrive opp noen ting hun likte ved jobben sin. Først hadde hun ingenting positivt å si. Men etterhvert kom man jo frem til at hun i grunnen likte å få betalt. At lønna var over gjennomsnittet, at ferier var betalt og det var gode kurs osv. Hjemmeleksen hun fikk var å stå foran speilet hver morgen, bytte ut "liker" med "elsker" og si høyt at "Jeg elsker jobben min, fordi..." om alle de punktene.

Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist.

Med andre ord: Innstilling og forventninger kan også ha litt å si for hvordan man oppfatter ting. Det som kanskje har begynt med helt legitime beklagelser og problemer, kan i noen tilfeller også utvikle seg til en generelt pessimistisk og problemfokusert måte å tolke andre på. Kanskje enkelte lærerværelser, akkurat som enkelte vaktrom i helsevesenet, er infisert av dette? Kanskje er utbrenthet noe som gir en sårbarhet for et sånt desillusjonert og negativt miljø? Jeg tenker i alle fall at dette ikke er noe man kan bebreide den enkelte for, men at man må se litt på hva vi gjør med en yrkesgruppe som gjør at så mange mister gnisten og får så negative følelser for de de i utgangspunktet ville gjøre noe for.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Nå har jeg ikke lest hele diskusjonen her, så bær over meg hvis diskusjonen har sporet av.

Jeg er lærer. Jeg klager ikke over foreldrene "mine" på nettet, men ja, det hender jeg nikker gjenkjennende til enkelte andres innlegg.

Jeg opplever det som om at det klages pga en trend - en negativ utvikling i samfunnet - der individfokuset blir sterkere og sterkere. Som lærer jobber jeg med et sterkt gruppefokus. Jeg har i løpet av uka grupper som varier fra 7-47 elever, og gjør mitt beste for at disse elevene i fellesskap skal nå målene i Kunsskapsløftet, samtidig som de trives, har det bra og utvikler seg godt sosialt. Enkelte av disse 47 elevene har behov som gjør at vi må ha mer individfokus i forhold til dem. De trenger kanskje noe undervisning i mindre grupper (derav gruppen på 7), forenklet arbeidsplan, litt mer en-til-en-tid i løpet av dagen, Tilpasset opplæringsplan, IOP, hjelp til å få med seg riktige bøker hjem, ekstra oppgaver eller hva _har_ du. Disse individuelle behovene gjør vi alt vi kan for å møte. Det er helt OK, og så absolutt en del av jobben vår. I løpet av de 15 årene jeg har jobbet som lærer (og de 12,5 årene jeg har vært forelder), opplever jeg imidlertid at foreldre til "normale" barn, altså barn uten ekstra utfordringer verken faglig eller sosialt, i mye større grad krever individuell tilpasning og tilrettelegging. De spør i større grad hva læreren kan gjøre for deres barn enn hva læreren kan gjøre for klassen/trinnet/elevgruppa. Det gir seg utslag i problematikk som er beskrevet i andre tråder, og i nevnte avisartikkel. Ekstraservice ift det ene barnet krever jo ikke spesielt mye tid, og virker nok ikke urimelig å kreve for foreldrene, men i det vi skal drive den samme ekstrasevicen ift alle 47 elevene våre, går det ut over de andre, primære oppgavene våre.

Jeg syns utviklingen er betenkelig og verdt en diskusjon, men vil helst ikke diskutere enkeltforeldre/situasjoner.

Der var ordet jeg har manglet. Trend. Altså på ingen måte alle, men dessverre stadig flere.

Også ser jeg Kattas poeng - vi som skole må kanskje bli flinkere til å nyansere politikernes bilde av hva tilpasset opplæring er og ikke er slik at vi ikke møter forventninger vi ikke har noen som helst mulighet til å oppfylle.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Hvilket minner meg om en Ziglar-historie jeg hørte på lydbok her om dagen. Han hadde møtt en dame som hatet jobben sin. Alt var galt. Alle var idioter. Så han begynte med å presse henne til å skrive opp noen ting hun likte ved jobben sin. Først hadde hun ingenting positivt å si. Men etterhvert kom man jo frem til at hun i grunnen likte å få betalt. At lønna var over gjennomsnittet, at ferier var betalt og det var gode kurs osv. Hjemmeleksen hun fikk var å stå foran speilet hver morgen, bytte ut "liker" med "elsker" og si høyt at "Jeg elsker jobben min, fordi..." om alle de punktene.

Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist.

Morsom historie med mye sant i seg, definitivt.

[Hyacinth]

Ja, jeg er helt enig med deg, Ming. Det er en trend, og det må jo kunne gå an å diskutere. Jeg ville imidlertid ikke vært komfortabel med å si såpass mye om en spesifikk foreldregruppe i jobbsammenheng som andre er, nettopp fordi jeg anser det som taushetsbelagt, selv om det er litt generelt.

[Skremmern]

Jeg sluttet i jobben min pga all negativiteten og kjeften, jeg kan ikke huske å ha startet (så veldig mange) tråden om det.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Njulaif, her.

Så hun stiller vel spørsmålstegn ved at enkelte klager over at de må gjøre dette, eller omtaler det som om det er "ekstraarbeid".

Har noen klaget over at de må gjennomføre foreldresamtaler og foreldremøter??? Merkelig. Foreldresamarbeidet er en viktig del av jobben vår. Vi har avsatt tid til det hver uke, og møter og samtaler er nedfelt i arbeidstidsavtalen vår. Det er vel ingen som snakker om at de ikke ønsker samarbeid med foreldre? Enkelte foreldre snakker man med daglig, andre kun på de fastsatte møtene og samtalene. Vi har jo et felles ansvar for opplæringen og er dermed nødt til å kommunisere og samarbeide i større eller mindre grad.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Har noen klaget over at de må gjennomføre foreldresamtaler og foreldremøter??? Merkelig. Foreldresamarbeidet er en viktig del av jobben vår. Vi har avsatt tid til det hver uke, og møter og samtaler er nedfelt i arbeidstidsavtalen vår. Det er vel ingen som snakker om at de ikke ønsker samarbeid med foreldre? Enkelte foreldre snakker man med daglig, andre kun på de fastsatte møtene og samtalene. Vi har jo et felles ansvar for opplæringen og er dermed nødt til å kommunisere og samarbeide i større eller mindre grad.

Som jeg også sa i det innlegget du siterte, men ikke tok med i sitatet: Jeg har ikke lest noen av de trådene som det helt tydelig hentydes til i denne tråden, så jeg tolket det dit hen at Maz har denne oppfatningen fra tidligere tråder, eller kanskje fra andre lærere hun har snakket med (?).

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Njulaif, her.

Som jeg også sa i det innlegget du siterte, men ikke tok med i sitatet: Jeg har ikke lest noen av de trådene som det helt tydelig hentydes til i denne tråden, så jeg tolket det dit hen at Maz har denne oppfatningen fra tidligere tråder, eller kanskje fra andre lærere hun har snakket med (?).

Beklager. Det gikk litt fort her. Skulle selvsagt sitert Maz sitt innlegg lenger opp.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Njulaif, her.

Det er vel egentlig det Maz sier også, slik jeg leser henne. Så hun stiller vel spørsmålstegn ved at enkelte klager over at de må gjøre dette, eller omtaler det som om det er "ekstraarbeid".
Må påpeke, dog, at jeg har vært veldig lite involvert i disse tidligere trådene som det henvises mye til i denne tråden, så jeg bare trekker mine egne konklusjoner ut av det som skrives her...

Du oppfattet meg rett. Og det er MIN oppfattelse basert på lærere jeg har snakket med, og ting jeg har lest på nettet. Jeg synes det ofte fremstilles som en forferdelig byrde og ekstraarbeid.

Jeg synes jo ikke de foreldresamtalene er veldig nyttig. Det blir mye floksler og tomt skryt, og lite fokus på forbedringspotensial og samarbeid.

Skryte av ungen klarer jeg helt selv. På førstetrinn hadde Mazungen vikar, det er eneste gangen jeg hadde en oppfattelse av at hun så datteren min og var fokusert på hvordan hun kunne få det enda bedre. Det er jo ikke så mye du rekker på 15 minutter.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Du oppfattet meg rett. Og det er MIN oppfattelse basert på lærere jeg har snakket med, og ting jeg har lest på nettet. Jeg synes det ofte fremstilles som en forferdelig byrde og ekstraarbeid.

Jeg synes jo ikke de foreldresamtalene er veldig nyttig. Det blir mye floksler og tomt skryt, og lite fokus på forbedringspotensial og samarbeid.

Skryte av ungen klarer jeg helt selv. På førstetrinn hadde Mazungen vikar, det er eneste gangen jeg hadde en oppfattelse av at hun så datteren min og var fokusert på hvordan hun kunne få det enda bedre. Det er jo ikke så mye du rekker på 15 minutter.

Hmm... Det høres ut som om du har vært uheldig med foreldresamtalene deres. Hos oss (og på ungenes skole) settes det av 30 minutter per samtale, og vi skal alltid sette minst to individuelle mål for eleven, og bli enige om hvordan vi skal jobbe mot disse målene. I tillegg må vi jo selvsagt skryte litt - det hører med, men det skal være konkret ros, ellers mister det effekten sin. Vi viser ofte resultater fra kartlegginger osv, og eleven viser gjerne fram mappeprodukter h*n har jobbet ekstra mye med - noe som betyr mye for eleven, selv om det muligens er foreldre som finner det uinteressant. Og så opplever jeg ofte at foreldrene har ting de ønsker å ta opp på samtalene. Både som lærer og mamma opplever jeg foreldresamtalene som nyttige og interessante.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Hmm... Det høres ut som om du har vært uheldig med foreldresamtalene deres. Hos oss (og på ungenes skole) settes det av 30 minutter per samtale, og vi skal alltid sette minst to individuelle mål for eleven, og bli enige om hvordan vi skal jobbe mot disse målene. I tillegg må vi jo selvsagt skryte litt - det hører med, men det skal være konkret ros, ellers mister det effekten sin. Vi viser ofte resultater fra kartlegginger osv, og eleven viser gjerne fram mappeprodukter h*n har jobbet ekstra mye med - noe som betyr mye for eleven, selv om det muligens er foreldre som finner det uinteressant. Og så opplever jeg ofte at foreldrene har ting de ønsker å ta opp på samtalene. Både som lærer og mamma opplever jeg foreldresamtalene som nyttige og interessante.

Det er mulig jeg er ekstra negagtiv og preget av å ha prøvd å få de til å se en utfordring i flere år. De snakker om individuelle mål osv, men det er ullent i mine øyne. Som jeg ser er det mest pjatt, Og nå skal jo ungene være med også. Da kan man ikke ta opp problemer.

Da har vi avdekket alvorlige samsynsproblemer som er såpass ille at barnet normalt ikke burde kunne lese. Skolen vil ikke se noe problem, så utredning og hjelp må vi skaffe privat. Å sitte på samtaler og høre om hvor bra det er når du ser ungen sliter er ikke noe jeg har tålmodighet til.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Det er mulig jeg er ekstra negagtiv og preget av å ha prøvd å få de til å se en utfordring i flere år. De snakker om individuelle mål osv, men det er ullent i mine øyne. Som jeg ser er det mest pjatt, Og nå skal jo ungene være med også. Da kan man ikke ta opp problemer.

Da har vi avdekket alvorlige samsynsproblemer som er såpass ille at barnet normalt ikke burde kunne lese. Skolen vil ikke se noe problem, så utredning og hjelp må vi skaffe privat. Å sitte på samtaler og høre om hvor bra det er når du ser ungen sliter er ikke noe jeg har tålmodighet til.

Nei, det forstår jeg. Jeg bruker gjerne å sende ungene ut de siste 5-10 minuttene dersom jeg senser at det er noe vi bør snakke om uten barnet til stede. Ellers tar vi et nytt møte, uten eleven. Det er viktig for eleven å være med på samtalene, men det er klart at det av og til er ting som er enklere å snakke om uten eleven.

[Agent Scully]

Jeg tror foreldregruppen mer enn andre kundegrupper/brukergrupper tar seg til rette når det gjelder (forsøk på) detaljstyring av "tjenesten", om det nå er skole eller barnehage.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Mathilda jobber på vg, oslo78 i barneskolen. På vg. er man blessed med lite foreldrekontakt, og er man riktig heldig, kommer ikke de mest problemstiske elevene inn på skolen man jobber på engang...

Jeg har fulgt mine to-tre barn gjennom alle trinn på skole nå (minstebarnet er i 2. året på vg. skole) og mitt inntrykk er at vg. skole har en annen tilnærmingsmåte til elever og foreldre som er mye mer løsningsorientert enn hva som er tilfelle i barne/ungdomsskole der min opplevelse var at problemen var det som var i fokus.
Jeg har et barn med tilretteleggingsbehov og måten vi som foreldre er blitt hørt, og hun er blitt sett på er himmelvid forskjell mellom grunnskole og vg. skole.

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Vår barneskole inviterer stadig til mer samarbeid og foreldrekontakt, foreldreinvolvering. Foreldre har også fått en styrket rett i vgs (lovbestemt). Det jeg mener skolene må være mer tydelig på er HVA forventer skolen av oss foreldre, hva kan og bør vi bidra med, og hva IKKE. Selv jeg som kjenner skole bedre enn de fleste er usikker på når jeg bør mene noe, eller om det bare blir å blande seg inn.

Der har jeg også slitt, hjem/skolesamarbeid blir veldig tydelig kommunisert, men skolen er lite tydelig på hva dette skal bestå i, utover at hjemmet må ta tak i det skolen anser som problemer.
Å balansere mine ønsker for mitt barn mot skolen har vært vanskelig all den tid jeg aldri ble klok på hva som var legitimt å komme med uten at læreren skulle anse meg som en av disse håpløse curligforeldrene som bare tenker på min gullunge.
Det er litt av det keg ser i en del tråder her på forumet også, noen lærere har beinharde utfall mot foreldre som har ønsker ifht til sitt barn som ikke samstemmer med hva den læreren mener er gangbart.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Helt klart, hver og en må jo kjempe for sitt barn. Men min foreldregruppe har ingen problem med å forstå at jeg som lærer må ta hensyn til en hel klasse.

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Nå har jeg ikke lest hele diskusjonen her, så bær over meg hvis diskusjonen har sporet av.

Jeg er lærer. Jeg klager ikke over foreldrene "mine" på nettet, men ja, det hender jeg nikker gjenkjennende til enkelte andres innlegg.

Jeg opplever det som om at det klages pga en trend - en negativ utvikling i samfunnet - der individfokuset blir sterkere og sterkere. Som lærer jobber jeg med et sterkt gruppefokus. Jeg har i løpet av uka grupper som varier fra 7-47 elever, og gjør mitt beste for at disse elevene i fellesskap skal nå målene i Kunsskapsløftet, samtidig som de trives, har det bra og utvikler seg godt sosialt. Enkelte av disse 47 elevene har behov som gjør at vi må ha mer individfokus i forhold til dem. De trenger kanskje noe undervisning i mindre grupper (derav gruppen på 7), forenklet arbeidsplan, litt mer en-til-en-tid i løpet av dagen, Tilpasset opplæringsplan, IOP, hjelp til å få med seg riktige bøker hjem, ekstra oppgaver eller hva _har_ du. Disse individuelle behovene gjør vi alt vi kan for å møte. Det er helt OK, og så absolutt en del av jobben vår. I løpet av de 15 årene jeg har jobbet som lærer (og de 12,5 årene jeg har vært forelder), opplever jeg imidlertid at foreldre til "normale" barn, altså barn uten ekstra utfordringer verken faglig eller sosialt, i mye større grad krever individuell tilpasning og tilrettelegging. De spør i større grad hva læreren kan gjøre for deres barn enn hva læreren kan gjøre for klassen/trinnet/elevgruppa. Det gir seg utslag i problematikk som er beskrevet i andre tråder, og i nevnte avisartikkel. Ekstraservice ift det ene barnet krever jo ikke spesielt mye tid, og virker nok ikke urimelig å kreve for foreldrene, men i det vi skal drive den samme ekstrasevicen ift alle 47 elevene våre, går det ut over de andre, primære oppgavene våre.

Jeg syns utviklingen er betenkelig og verdt en diskusjon, men vil helst ikke diskutere enkeltforeldre/situasjoner.

Jeg finner det lett å sammenlikne dette med helsevesenet, der det stadig kommer reformer og nye lovfestede rettigheter for pasienter/brukere, samtidig som pengesekken på dette nivået ikke øker i særlig grad.
I dagens informasjonssamfunn søker pasienter og pårørende kilder for info (som ikke alltid er like pålitelig) og fremsetter sine ønsker ut fra dette.
Det er bare å se på ulike diskusjonsforum der det legges ut tråder om hva legen sier, hva behandlingen er, når man har fått time og må vente, og medforumister kommer støttende til med hva man som pasient skal kreve av behandling, utredninger og oppfølging.
Jeg ser likevel ikke at yrkesgruppene i denne bransjen legger ut sin frustrasjon over brukergruppen sin her på FP slik enkelte lærere gjør.

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Der var ordet jeg har manglet. Trend. Altså på ingen måte alle, men dessverre stadig flere.

Også ser jeg Kattas poeng - vi som skole må kanskje bli flinkere til å nyansere politikernes bilde av hva tilpasset opplæring er og ikke er slik at vi ikke møter forventninger vi ikke har noen som helst mulighet til å oppfylle.

Ja, eller at man faktisk er løsningsorientert i stedet for problemfokusert og ser på brukergruppen sin som en ressurs og ikke som en belastning.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det er kanskje en forskjell i at foreldre til skoleelever (og barnehagebarn) forventes å være normalfungerende, ordinære folk. Da er det gjerne litt "greiere" å komme med generalisert kritikk.

Legen, barnevernet, den NAV-ansatte, sykepleierne osv. har i større grad en problemfokusert rolle hvor brukeren har et hjelpebehov. Det fremstår gjerne som en mindre likestilt relasjon, sånn maktmessig.

Jepp, det tenker jeg også. Og så er foreldrene mellomleddet, ikke direkte brukere, og blir dermed lettere å oute.
Når det er sagt, jeg har sett flere av mine FB-venner som har delt kronikken som var utgangspunkt for denne tråden, men jeg har valgt å ikke gjøre det. Nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli framstilt som en grinete lærer. Det betyr dog ikke at jeg ikke kjenner meg igjen i det som står der.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, du må gjerne himle, men det går nå likevel mye lenger tid mellom hver gang man møter noen som er blitt sykepleier av halvulne årsaker. Og sykepleiere klager faktisk mindre enn lærere, selv om de i mine øyne har mer grunn til det. Jeg aner en sammenheng.

Ja, jeg himler. Jeg har nemlig aldri møtt en lærer som har blitt det av "halvulne" årsaker. De lærerne som man kan mistenke har valgt yrket av bekvemmelighetshensyn, går snart av med pensjon. For 20-30 år siden besto lærerjobben stor sett av førarbeid, undervisning og etterarbeid - ingen fast møteplikt whatsoever og vi som representerer mememe-foreldrene, gikk ennå i barnehagen. Med andre ord- det kunne sikkert diskuteres om all avspaseringen dengang var "fortjent." Vel, det er lenge siden lærerlivet var så enkelt, og i og med at det finnes nok av andre yrker det man har vel så mye fri (diverse turnusordninger , f.eks nordsjøarbeidere) med like eller dobbelt så mye lønn, ser jeg det som helt usannsynlig at det er den rause avspaseringsordningen som trekker ellers umotiverte folk til yrket. Jeg synes faktisk at det ikke er så rent lite frekt og dustete av deg å påstå noe slikt, og jeg kommer til å rødprikke.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg får ofte vond smak av innlegg her inne hvor lærere beklager seg høylytt over vanskelige foreldre. Jeg ble litt uvel av kronikken i Dagbladet også. Det finnes sikkert slike urimelige foreldre, men hvor mange er det av dem, egentlig? Nok til å rettferdiggjøre en kronikk i en riksdekkende avis? Mener lærere at alle foreldre er urimelige? Hvor går grensen? Er jeg en vanskelig forelder som irriterer læreren når jeg henvender meg til skolen? (Jeg gjør det ikke så ofte, altså - og tror selv at jeg har et godt samarbeide med skolen). Hvor mange lærere er det som har en slik grunnleggende holdning til foreldre? Jeg ser jo at mange av lærerne her inne på FP IKKE klager over dumme foreldre - men jeg vet jo ikke hvem av de lærerne jeg forholder meg til daglig som ser på foreldre som potensielle hindringer for et godt arbeidsmiljø, og jeg må si at det plager meg litt å vite at det er lærere som kanskje synes at jeg er skikkelig teit når jeg forholder meg til skolen.
Sånn - da var det sagt.

Jeg tenker som Ming at dette er en trend i samfunnet, og absolutt en viktig nok sak til at det kan forsvares å skrive om det i en riksdekkende avis. Selvsagt er de fleste foreldre enda OK, men trenden er stigende, mener jeg. (Kan en trend være stigende? ) Jeg tenker likevel ikke at foreldre flest bør skamme seg og vegre seg for å ta kontakt med skolen når det er noe viktig. Som mange her har vært inne på; samarbeid er alfa og omega for et godt "resultat", men jeg synes man i mye større grad kan respektere fellesregler (eller anbefalinger) som f.eks har med matpakker, mobiltelefoner og feriereiser å gjøre.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg sluttet i jobben min pga all negativiteten og kjeften, jeg kan ikke huske å ha startet (så veldig mange) tråden om det.

Kanskje du ikke har et yrke alle ynder å mene noe om? Evt. kan du prøve og se hvor stor respons du får.

[Anne C]

Man gidder ikke å være lærer lenge hvis man ikke liker å være det. Og de som blir øærere pga ferien får seg nok raskt en overraskelse.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Spørsmålet her blir kanskje litt ullent, men hvorfor har ikke andre yrkesgrupper samme behov for å øse ut sin frustrasjon på samme måte som lærere?

Jeg har jobbet med IT-support og jeg har ikke samme oppfatning som deg om at lærere er de som klager mest over brukergruppen sin.

Her på forumet er det veldig tydelig fordi vi har både lærere og foreldre. Det er veldig sjeldent at noen klager over feks helsetjenester (jeg kan i farten komme på en eller to tråder.)

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

For lærere, så tror jeg noe av grunnen er at veldig mange lærere aldri burde vært lærere.

Jeg tror nok at mange lærere er mer fokusert på pedagogikken enn selve det menneskelige apspektet.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Noen uker senere traff han damen igjen. Hun var et eneste stort smil. Da han spurte henne hvordan det hadde gått kunne hun fortelle at det gikk strålende. Alle idiotene hadde nemlig skjerpet seg betraktelig siden sist.

[rine]

"Du trenger å gi tilbakemelding til andre brukere før du kan gi til Niobe igjen."

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg har jobbet med IT-support og jeg har ikke samme oppfatning som deg om at lærere er de som klager mest over brukergruppen sin.

Forråsirresånn, som tung bruker av IT-support kan jeg veldig gjerne tro at supportfolkene klager over brukerne sine.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Forråsirresånn, som tung bruker av IT-support kan jeg veldig gjerne tro at supportfolkene klager over brukerne sine.

"Hey, you are the looser, hmpf sorry, user that ..."
Det jeg likte best var at alle brukerne trodde vi elsket programvaren - som regel hatet vi den verre enn brukerne selv. Jeg har jobbet med IT i 15 år og det er sjeldent jeg liker software, og elsker software - nei, tror ikke det.