Filosofi (transperson som eksempel)

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa ... Jeg vet per nå ikke hvor mye jeg blir å ha med vedkommende å gjøre i fremtiden. Jeg er jo enig i at hvis noen er nær meg så er det en form for forpliktelse å "kjenne vedkommende". Det tenker jeg ikke er anderledes enn å feks vite at noen har mistet et barn (altså en livshendelse som har preget personen) NB! Jeg har ikke sagt noe som helst, dette er det jeg tenker å si (du sa det som jeg allerede hadde gjort det) Jeg hadde denne diskusjonen før jeg har truffet vedkommende "på nytt" og tror ikke jeg blir å møte hen før i slutten av neste måned.
Jaaaa, kanskje? Jeg har faktisk aldri tenkt at det er mulig å unngå å bli misoppfattet av og til, ikke komme i situasjoner hvor jeg uttrykker meg klønet eller være i samtaler hvor jeg mangler mye "grunninformasjon". Så det oppleves som en "ny" tanke for meg at jeg kan forberede meg.

Misforstå meg riktig. Når jeg er i situasjonen så gjør jeg mitt for å være tydelig, uttrykke meg på en vennlig måte, være åpen. Det er tanken om at det er mulig å forberede seg som virker ukjent.

I selve situasjonen er jeg også som deg, prøver å være vennlig og åpen.

Mitt utgangspunkt er at jeg har en del angst, så for meg erdet alltid deilig å kunne ta ned antallet usikre faktorer på forhånd. I tillegg er jeg interessert i folk og deres opplevelser av livet, og det er ikke alle mennesker på samme vis. Sånn er vi forskjellige.

Noe av forberedelsen handler om å vise interesse for mennesker i livet mitt og finne ut hvordan jeg kan støtte dem. Hvis en venn får en diagnose, setter jeg meg som regel inn i den, eller leser om urfolket en kollega tilhører.