I forrige uke kom vi over en diskusjon om abort

[Ryli]

Jeg var vært midt oppi dette selv, og det var en fryktelig opplevelse. Da vi fikk førstemann hadde sambo massevis av plager gjennom hele svangerskapet. Vi fikk et barn som var veldig krevende; han gråt mye, vi hadde først noen grufulle kolikkmåneder, og det ble egentlig ikke spesielt mye bedre etterpå heller. Vi strevde voldsomt spesielt de første to årene, og sambo var bombesikker på at hun aldri skulle ha flere barn. Selv har jeg alltid ønsket meg to barn, men hadde begynt å innse at det ikke kom til å skje. Så ble hun gravid igjen ...

Hun ville ta abort, mens jeg ville beholde ham. Jeg visste selvfølgelig at det til syvende og sist måtte være hennes beslutning, men det var ikke helt enkelt å leve med det. De ukene jeg gikk rundt i uvisshet var den verste tiden jeg noengang har vært i gjennom. Bare det å skrive om det nå gjør at jeg begynner å gråte. Det var grusomt.
Og det er 100% sikkert at hadde ikke jeg vært så ivrig, så hadde hun tatt abort. Det tenker jeg ofte på ennå. Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Sånn som det ble, så var det nok indirekte min avgjørelse. Jeg kunne sagt: "Dette er en avgjørelse du må ta, jeg støtter deg uansett." Da hadde det blitt abort, det vet jeg helt sikkert. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville veldig gjerne beholde ham, og det sa jeg klart i fra. Jeg brukte mye tid og krefter på å overbevise henne om at de positive sidene var større enn de negative, og gjennom å være så tydelig på hva jeg mente, så ble det nok det som var utslagsgivende til slutt.

Jeg kjenner at det stokker seg litt her nå, dette var mye tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem det jeg ønsker.
Men for å komme til poenget:Jeg har veldig stor forståelse for de fedrene som ønsker medbestemmelse. For den opplevelsen det må være å sitte på sidelinjen å se på at moren bestemmer seg for å fjerne et barn han ønsker seg, må være helt grusomt. Jeg knakk nesten helt sammen bare av uvissheten. Hvis resultatet hadde blitt abort vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klart å leve med det etterpå. Jeg tror nok aldri at forholdet til sambo ville blitt det samme etterpå, sannsynligvis ville det knust meg helt.

Men dette er en situasjon der kompromisser er umulig, så en av partene er nødt til å få det siste ordet. Og klarer man ikke å bli enig, må den personen være moren.