Enig med han her?

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Jeg er avslappet nok på dette til at jeg tror at de fleste barn både har det bra i barnehage og hjemme med en av foreldrene/besteforeldrene whatever. For de fleste barn fra normalt ressurssterke hjem så går det bra uansett. For noen barn fra spesielt ressurssvake hjem har det større sannsynlighet for at det går bra dersom de kommer i barnehage.

Min eldste datter gikk et halvt år hos dagmamma og begynte i barnehage da hun var halvannet. Min yngste begynte da hun var et år. De har hatt det aldeles utmerket. Jeg tror at de hadde hatt det aldeles utmerket hjemme med meg eller min mann også. Kanskje litt bedre med meg fordi jeg var flinkere til å bruke åpen barnehage og hadde større nettverk med barn, men det hadde kanskje han også skaffet om han hadde vært hjemme lenger.

I bunn og grunn så tror jeg at avgjørelsen om å være hjemme eller ikke i hovedsak tas ut fra hva foreldrene har mest lyst til og har mulighet til. Jeg ville ha foretrukket å jobbe redusert og ha barnene redusert i barnehage. Det var økonomisk umulig. Jeg kunne ha vært hjemme og vært dagmamma, det ønsket jeg ikke. Derfor har jeg jobbet fullt. Det var ikke den beste løsningen for meg, men den nestbeste. Min mann har aldri ønsket eller vurdert noe annet enn å jobbe/studere på fulltid.

Jeg synes at det er litt fåfengt at vi igjen, og igjen, og igjen, skal slå hverandre i hodene med hva som er det beste og hvem som er de beste mødrene/fedrene. Våre barn har det stort sett bra uansett hva vi velger.

Jeg synes derimot ingenting om at folk får penger av staten for ikke å bruke barnehage. Jeg kunne gått med på en kontantstøtte som gikk til de som var hjemme. Jeg synes at det er en tullete måte å bruke penger på, men staten bruker penger på mange like tullete ting, så værsågod. Å dele ut masse penger til de som bruker dagmamma og har besteforeldre som gratis barnevakt synes jeg er så idiotisk at jeg har ikke ord.

Jeg har, som mange andre, ett ambivalent forhold til barnehagen. Poden startet nå, etter jul, bare 10 mnd. gammel. Det er grusomt tidlig og jeg grudde meg veldig til dette og er utrolig lettet over hvor bra det har gått og fortsatt går.

Grunnen til at det ble såpass tidlig barnehagestart er sammensatt. Jeg bør fortsette på studiene mine, om jeg noen gang skal bli noe. Far har ingen rett på pappapermisjon (jeg er som sagt student) og rent økonomisk hadde det blitt litt vel trangt. Fordelene med studenttilværelsen er jo at man er veldig fleksibel og at poden ikke er mer en toppen 5 timer i bhg.-med dupp, og kan ha fri flere dager i uka.

Jeg blir fryktelig lei meg av å lese slike uttalelser som denne mannen kommer med. Det foreligger ingen forskningsrapport e.l. som kan underbygge disse uttalelsene så det hele er jo en manns personlige synsing og på den måten like "viktig" i barnehagedebatten som medlemmene her inne sine meninger om saken.
Grunnen til at jeg blir lei meg er at denne mannens personlige meninger, knyttet opp til sin tittel, har sånn gjennomslagskraft. Det er med på å skape usikkerhet og dårlig samvittighet hos de, som av mange ulike grunner, har barna sine i barnehage. Det er så utrolig råttent og bli stilt til veggs med "dårlig mor anklager" og å spille på foreldres sårbarhet.